Det er en ting vi er ganske så like i, vi mennesker. Og det er at vi tenker i "gjerninger", i vårt forhold til Gud. Vi må "være" noe - og ikke bare må vi "gjøre" noe - men vi må "ha gjort" noe. Vi tenker oss altså en slags konto av fortjeneste.
Det var denne naturlige svakheten, djevelen hadde utnyttet, ved sine redskaper, judaistene, hos galaterne. De var blitt hindret i å lyde sannheten. Det kan også oversettes med - "å lytte til -" m.a.o. "- å holde seg til -"
Paulus taler her om noe han kaller "korsets anstøt". Hva er nå det for noe? - det skal jo følge Guds menighet, og den enkelte kristne. Det må da være viktig å få klarhet i?
Hos galaterne var dette nå gjort til intet. Men det hadde ikke vært sånn fra begynnelsen av. "Dere løp godt." sier han. Dere var på rette spor - rette vei - men nå har dere lagt ut i "motsatt" retning.
Vi tenker gjerne, at det å blande gjerninger inn i frelsesspørsmålet, det er riktignok å spore noe av - alle evangeliske kristne er enige i det - men det er da et spor som går sånn noenlunde parallelt, om man bare ikke gjør for mye ut av det!. Men det sier ikke Guds ord! Den som vender seg mot gjerninger i frelsesspørsmålet, vender seg i "motsatt" retning, og går lenger og lenger bort, fra Guds rike. Det er umulig at et menneske kan gå i to vidt forskjellige retninger på samme tid. Slik også når det gjelder nåde og gjerninger. "To veier ligger foran deg, på "en" må du gå!"
Det som ofte trøster mennesket på denne avveien, er at man som sjelelig menneske jo har muligheten for å "oppleve" mye, på det følelsesmessige, og naturligreligiøse området. Og dermed tror man at alt er i orden, og at man har med Gud å gjøre.
Den som holder seg til gjerninger, opplevelser og den slags, i sitt gudsforhold - de går i "motsatt" retning av dem som holder seg til sannheten. Gal 5,3. Gjør en seg pliktig overfor "en" gjerning, så er en altså blitt skyldig overfor alle lovens bud og forskrifter. Se også Jak. 2,10.
Nøyaktig på samme måte, som "en" synd, brakte mennesket "fullstendig innunder synden. v.9. Når Gud er streng, så er Han forferdelig streng. Det er ingen nåde under loven. Bare, gjør det, "så" skal du leve. Men gav Han noe prutningsmonn her, på denne veien, så var vi alle fortapt. Denne veien må bli fullstendig stengt for oss. Vend om - det er budskapet.
Og det å omvende seg, det er ikke noe annet, enn å ta sin tilflukt til det evangelium Han forkynner oss.
Jeg skal stanse kort, for to ting - som egentlig er det samme - og som det er godt å stanse for; "v.7." Han svarer ikke direkte på dette, her, Paulus. men han peker på hvem det "ikke" er, i verset etter. "Han som kaller oss." Og hva kaller så Han oss til? Det sier Paulus litt lenger ute i teksten, v. 13a. Det femte kapittel begynner forøvrig slik; "Stå derfor fast i den frihet som Kristus har frigjort oss til, og la dere ikke nok en gang binde, eller legge, under trelldommens åk."

Bring "deg selv" innunder dette og si; "Jeg" er kalt til frihet." "Gud har kalt meg til "frihet." "Til "frihet" har Kristus frigjort meg, jeg skal "ikke" igjen la meg legge under trelldommens åk." Dette er "Guds" vilje for deg.

Til kolosserne sier han; "La "Kristi fred" råde i hjertene. Til "den" ble dere jo kalt." Hører du "hva" du er kalt til? Jeg må minnes på det hele tiden. "Frihet!" La det få senke seg ned.
Og så, det andre; "v 7." "Sannheten." Hva er det Paulus mener her, når han sier sannheten? Det var jo den de var blitt hindret i å holde seg til. Rosenius sier i en andakt; " - Nesten ingen har en levende visshet om noe annet enn lovpakten." Nesten ingen!
Vi kan lese hva Paulus skriver til efeserne 1,13a; " - i Ham har også dere, da dere fikk "sannhetens ord" (og hva er så det?) " - evangeliet om deres frelse." "Det" er altså sannheten! Overalt hvor Paulus bruker dette ordet, i denne sammenheng - så er det dette han mener; "Evangeliet om vår frelse." Og, da de holdt seg til det, da "løp de godt," sier han.
Maria satt ved Jesu føtter og gjorde tilsynelatende "ingenting". Luk. 10, 38-42. Hun løp godt!
For, denne sannheten, er jo dypest sett, ikke et "begrep", men en "person." Det er "Jesus" selv som er denne "sannheten." "Han" er evangeliet om vår frelse. "Han" er vår fred. "Han" er vår frihet osv. Vi er "fri" - vi som har fått ta vår tilflukt til Ham.
Har du lagt merke til - at så snart dette kommer på banen, så er det noen der med sitt; "Ja, MEN vi må ikke bruke dette som en anledning for kjødet!" Og det har de aldeles rett i - det er Guds eget ord som sier det - men, har du noen gang stilt spørsmål ved deres "motiv?" Paulus taler nettopp til galaterne om mennesker som "lurer" på vår frihet. Tenk for et uttrykk, "lurer på." De ligger altså på lur, for å "fange" vår frihet, for å si det slik. Og hvorfor? Fordi de ikke har del i den selv!
Ja visst, vi er frie i Kristus, sa de til galaterne, men..... Og det samme sier de i dag! Disse er utenfor nåden, under forbannelse, sier ordet. Disse med sine, "men." Det er ikke noe "men", i evangeliet. Gal. 5,1. Hvor "snill" Paulus var med disse, kan du se av vers 12, i teksten.
Vår kamp imot kjødet, er jo ikke annet, enn at vi til enhver tid holder det frem for Jesus som det er. Sånn som vi ser at det virkelig er fatt med oss.
Men du er fri! Det kan ikke lenger fordømme deg, da Jesus ble fordømt for det alt sammen.
"For i Ånden venter vi med iver på det håp om rettferdighet som vi har ved tro." Gal.5,5. Underlig måte å si det på? Vi venter med iver på det vi har? Du venter vel ikke på det du har? Jo, og det av den bestemte grunn, at vi ikke har det her, i vårt eget bryst, men i himmelen hos Gud, hvor "Jesus" er blitt vår rettferdighet.
Så vi har det "ved tro!" Men vi har det altså. Derfor så skal du ha fred - og frihet. Det har "Gud" kalt deg til.