Det spørsmål skulle du ta opp, du som til denne dag bare har Kristus i boken og ikke i hjertet, du som synger om Ham i kirken, men hater Ham når han åpenbarer seg som frelser blant dine egne, i hus og hjem, i by og bygd.

Men dette ordet, hva tror du om Kristus? er også et ord til meg, og derfor tror jeg det er rett at jeg her bærer frem mitt vitnesbyrd om frelseren, hva jeg tror om Ham og hvordan jeg har lært Ham å kjenne.
Fra mine yngste år levde den trang sterkt i meg at jeg måtte finne fred med Gud og visshet om at jeg var frelst. Likeså tidlig som jeg visste at det ikke var rett mellom Gud og meg, likeså snart våknet trangen etter å bli frelst. Opp gjennom årene ba jeg Gud med alvor om å bli Hans barn, men alt syntes nytteløst. Jo mer alvor jeg la i min kamp og min bønn, jo flere tårer det falt, jo mer jeg lengtet etter fred og visshet, dess mørkere og umuligere ble det.
I denne strid, som jeg førte med ærlig vilje, men som mislyktes, kom jeg for første gang i tvil på Gud, på Guds ord og på Kristus. Jeg kunne ikke forstå hvorfor jeg ba uten å få, når det står i Guds ord at den som ber han skal få, og at den som kommer til Gud aldri skal bli vist bort.
Så ble alt stengt, fordi jeg ikke fant veien, og tvilen gjorde det enda mørkere. Synden tok også mer og mer makt over meg, og jeg orket ikke å slå den ned. Motet minket, ufreden øket og trangen etter å bli frelst ble mere levende. Men alt ble mere og mere floket, fastnaglet og stengt.
Men så en dag, en varm sommerdag, mens jeg lå og rensket bort ugress i potetåkeren hjemme, åpenbarte Kristus seg for meg gjennom et ord i den 2. artikkel, hvor der står: Han har frelst oss fra synden, fra døden og satans rike.
Har han frelst oss? Ja, så står der. Da rant lyset i sjelen, da fant jeg min frelser, og livet i Gud ble tent i meg. Nå så jeg veien, nå kom freden som jeg alltid før hadde savnet. Det spratt frem noe splitter-nytt inne i meg, noe som skapte meg helt om. Fra den dag ble Jesus min beste venn, og den Gud som før sto for meg sterk og kold, ble nå min far.
Nå opplevde jeg det som sto i Guds ord om frelseren. Han som jeg før kjente fra en bok, Ham kjente jeg nå i mitt eget liv. Som en vårflom fosset det frem fra dypet av sjelen:

Å, hvor er jeg vel til mote
siden jeg min Jesus fant!
da jeg kom og falt tilfote,
all min sorg med ett forsvant.
Å, hvor er mitt hjerte glad,
som jeg snart i himlen satt!
det kan kalles vel å havne
når man kan sin Jesus favne.

Dette tør jeg vitne, og være sann.
Gud være takk!
Og slik som Han møtte meg første gang har Han møtt meg hele tiden siden, bare meget større, meget rikere, meget mere herlig. Den første lykkefølelse av livet og livsvarmen i Jesu Kristi tro har møtt mange kolde stormer, fra et ondt hjerte, fra Satans hær og en iskold verden, ja også fra Guds folk; men Kristus har aldri vært kold imot meg, aldri gitt meg opp, alltid tilgitt meg synden, alltid hjulpet meg til å eie freden, Han har ført meg gjennom verden med sin sterke hånd til i dag.
Hvis jeg nektet dette, så ville jeg nekte noe av det jeg er mest sikker på, noe av det beste jeg vet.
Alt som hører til frelsen for meg og for andre - det blir mere og mere klart for meg - er i Jesus alene. Ingen vil nå frem til Gud uten Ham. Utenfor Ham er alt og alle evig fordømte. Uten Ham ville også alt det skapte gå under, men i Ham er det utløsning fra døden.
Som Guds evige Sønn, ja som Gud, ble Han født inn i vår slekt, og som Gud og som menneske gikk Han gjennom døden til livet for oss.
Han døde for alle, Han lever og vi skal leve.
Den som finner Ham, har funnet det evige liv, men den som ikke finner Ham skal ikke se livet
Dette er med noen fattige ord mitt vitnesbyrd om Kristus. Ut fra dette vil jeg rope til alle så langt min røst når, at dere må ikke la noen ting, hverken ondt eller godt, holde dere fra å finne Kristus. Gi deg aldri ro før den dagen rinner da du kan si: Jeg vet at min frelser lever. Hva skulle være for dyrt å legge til side for å vinne livet?
Den som har funnet Kristus, har funnet alt som er verdt å finne.
Den som ikke finner Ham, har mistet alt.