Av Johan Gerhard 1582-1637

Om vissheten av vår salighet.

Jeg er en skapning av Guds hånd, og derfor vender jeg meg til min skaper. Er enn min natur forgiftet av djevelen, slått og såret av røvere, det vil si av mine synder, så lever dog min skaper ennå. Han som kunne skape meg, kan også skape meg på ny. Han kan også ta fra meg alt ondt, som ved Adams fall, ved djevelens innskytelser og ved mine egne overtredelser er kommet i meg og har trengt gjennom mitt hele vesen.

Ja, slik kan min skaper atter fornye meg, og Han vil det ganske visst, for hvilken mester hater sitt eget verk? Er vi ikke i Hans hånd som leret er i pottemakerens hånd? (Jer. 18, 6). Dersom Han hater meg, da ville Han visselig ikke ha skapt meg av intet. Den levende Gud er jo alle menneskers frelser, mest deres som tror (1. Tim. 4, 10). Underfullt har Han skapt meg, men ennu mere underfullt har Han gjenløst meg.

Ingen steds stråler Guds kjærlighet klarere frem for oss enn i Kristi lidelser og sår. Vi må sannelig være elsket av Gud, når den enbårne Sønn av Faderens skjød kom til oss og for oss. Hvis du, min kjære Herre Jesus ikke ønsket, ikke lengtet etter min salighet, hvorfor skulle du da komme ned fra himmelen? Men nu har du jo steget ned på jorden. Du har fornedret deg inntil døden, ja korsets død (Filp. 2, 8). For å løskjøpe en trell, har Gud ikke spart sin egen Sønn. Sannelig, Han må omfatte menneskeslekten med stor kjærlighet, når Han til dens gjenløsning gav sin Sønn til pine, korsfestelse og død. Ja, i sannhet dyr og mektig er denne løsepenge som vi er forløst med. Og derfor må også vår forløsers barmhjertighet være stor og dyrebar.

Det kan synes en som om Gud elsket sine utvalgte barn iallfall like høyt som sin enbårne Sønn, for det som vi gir noe ut for er jo dyrebarere enn det vi gir ut. For å gjøre oss til sine barn og arvinger, har Han ikke spart sin Sønn som er lik Ham i natur og vesen. Hvor stort er det ikke at Han har beredt oss et sted i sine himmelboliger etter at Han har hengitt sin Sønn for oss. I Sønnen bor all Guddommens fylde legemlig (Koll. 2, 9). Hvor guddommens fylde bor, der er også det evige livs og herlighetens fylde. Og har Han i Kristus gitt oss det evige livs fylde, hvorledes skal Han da kunne nekte en liten del derav?

Sannelig, med stor kjærlighet omfatter den himmelske Fader oss. Han har utkåret oss til sine barn, for Han har hengitt sin enbårne Sønn for vår skyld. Og sannelig, med stor kjærlighet omfatter også Sønnen oss, for Han har hengitt seg selv for oss. For å gjøre oss rike, tålte Han den største fattigdom, for Han hadde ikke det hvortil han kunne helle sitt hode (Matt. 8, 20). For å gjøre oss til Guds barn, lot Han seg føde som menneske. Og etter at Han har fullført forløsningsverket, opphører Han ikke med å sørge for oss, for Han sitter ved Guds høyre hånd og treder frem for oss (Rom. 8, 34). Hva skulle jeg trenge til min salighet som Han ikke kan tilveiebringe, når Han har hengitt seg selv for å fortjene saligheten til meg? Hva skulle Faderen kunne nekte sin Sønn som ble Ham lydig inntil døden, ja korsets død? Skulle Han nekte Sønnen noe, når Han allerede har mottatt den av Sønnen så dyrt fortjente løsepenge?

La derfor mine synder anklage meg, jeg stoler på min forbeder. Min forsvarer er mektigere enn min anklager. Gjør min svakhet meg redd, så roser jeg meg av Hans kraft. La Satan anklage meg, når kun denne midler unnskylder meg. La himmel og jord anklage meg og si: Han er skyldig for sine overtredelser. Det er nok for meg at Han, ved hvem himmel og jord er skapt og rettferdigheten tilveiebrakt, ber for meg. Meg er det nok: Å vite at min egen fortjeneste er utilstrekkelig, men at Han er meg nådig som jeg alene har syndet imot. Alt hva der etter Hans råd ikke tilregnes meg, det er som om det aldri hadde vært til. Det volder meg ikke uro at mine synder er så store, så mangfoldige og så ofte gjentatt, for lå ikke syndens byrde på meg, så ville jeg ikke lenges etter Hans rettferdighet. Følte jeg meg ikke syk, ville jeg ikke søke legens hjelp. Han selv er legen, Frelseren og rettferdigheten. Han kan ikke fornekte seg selv. Jeg er den syke, den fordømte, jeg er synderen. Jeg kan heller ikke fornekte meg selv. Forbarm deg over meg, du min lege, min Frelser, min rettferdighet! Amen.

Til toppen