For oss alle er det en velkjent sak at mellom oss mennesker er flere slags kjærlighet. Vi kan nevne vennekjærlighet, morskjærlighet, fedrelandskjærlighet, nestekjærlighet etc. Mellom alle disse former for kjærlighet er det en som inntar en særstilling. Det er den kjærlighet som bibelen kaller broderkjærlighet.

Sitt ord om dette kaller Jesus "et nytt bud". Hva er meningen med det?

Meningen er den, at denne kjærlighet er noe nytt i verden. Den har ikke vært kjent før, fordi den ikke har vært til før. Denne slags kjærlighet har nemlig sin årsak og stadige kilde i Jesus Kristus, i hans person og verk, og i det livssamband med Jesus som binder alle hans disipler sammen til ett legeme, en levende, egenartet, særmerket organisme. Derfor kunne ikke denne kjærlighet bli til, før Jesus var kommet.

Ikke så å forstå, at det ikke i det gamle testamente var noe som lignet broderkjærligheten. I salme 133 står det for eksempel: "Se, hvor godt og liflig det er at brødre også bor sammen." Men sådant er mere en antydning og en spirende begynnelse enn en klar åpenbaring av en virkelig kjensgjerning. - Denne kjærlighet er en ny kjærlighet, som tilhører en ny tid og en ny pakt. Derfor har den også i det nye testamente fått et nytt navn: broderkjærlighet, den kristne broderkjærlighet.

Når dette er den sanne og virkelige mening av Jesu ord, så følger derav, at det "å elske brødrene" er et av de merker hvorpå en kristen skal kjennes. En kristen uten kristen broderkjærlighet, det er etter skriften en umulig ting. "Vi vet at vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene." 1 Joh. 3, 14. La være den ofte vil være mangelfull og svak, - er det virkelig liv i Gud så må den finnes. En kristen må kjenne seg i åndelig slekt med andre kristne hvor i verden han er.

Men den kristelige broderkjærlighet har i denne verden meget vanskelige kår å leve under. Den svekkes og dempes av så mange uvedkommende ting, som for eksempel dette, at man har forskjellige meninger om mer eller mindre viktige ting, eller det er mangel på naturlig sympati eller andre slike ting som skiller et menneske fra et annet. I slike tilfeller får broderkjærligheten ofte gjennomgå store kamper, før den kan komme til sin rett, og bøye sammen det skilte i én ånd.

Derfor taler Jesus så alvorlig og inntrengende til sine disipler om den. "Et nytt bud gir jeg dere." Det er ikke noe som vi selv kan velge eller vrake etter egen mening og trang. Det er et bud. Elsk den du liker og ikke liker. Elsk den som har de samme meninger som du, og elsk den som har andre meninger, elsk ham som en bror i Kristus, så sant du ikke tør nekte at han er en kristen. Her er bare en lov: Elsk ham, for han er Jesu disippel.

Men er det ikke en fare ved denne kjærlighet? Den fare nemlig at den innsnevrer oss, så vi blir kolde og likegyldige overfor andre, som ikke er kristne? Hvis det blir følgen for noen av oss, så er vår broderkjærlighet en syk kjærlighet. På en eller anden måte lider den av en stygg feil. For hvis den er av rette art, så gjelder skriftens ord: "I broderkjærligheten kjærlighet til alle."

Kjærlighetens Gud vil gi hver kristen nåde nok til å elske brødrene og til å elske alle. Det er hva vi i Jesus Kristus er kalt til. Det er vår store forrett.
Men om du min leser ikke trives blant de kristne, og ingen glede har av det som de kristne gleder seg ved som kristne, så er det tid til at du tenker deg om og spør: er jeg en kristen eller er jeg det ikke?