Av Johan Gerhard 1582-1637

Om den rette beredelse til den hellige nattverds nytelse.

Her er intet vanlig måltid, ikke noe vanlig kongelig gjestebud, men det er Kristi legemes og blods hellige hemmelighet, som det tilbys oss å ta del i. Derfor er også en verdig forberedelse hertil særlig nødvendig, for at vi ikke må finne døden istedenfor livet, få dommen istedenfor barmhjertigheten.

Hvor fryktet og bevet ikke den hellige patriark, da Guds Sønn åpenbarte seg for ham i menneskelig skikkelse og forkynte ham at Han ville ødelegge Sodoma (1. Mos. 8, 12). Og det var en mann som utmerket seg ved sin tros styrke. Men her står Guds Lam for oss - ikke til å skue, men til virkelig å smake og å nyte.

Da Ussias i sitt hjertes dårskap nærmet seg paktens ark, blev han straks slått med spedalskhet av Herren. Er det da underlig at den som eter og drikker av kalken uverdig, eter og drikker seg selv til dom (1 Kor. 11, 29)? For her er den nye pakts rette ark, som den gamle pakts ark kun var et forbilde på.

Men den rette forberedelse lærer apostelen med et eneste ord, idet han sier: Hvert menneske prøve seg selv, og så ete han av brødet og drikke av kalken (1. Kor. 11, 28). Men denne selvprøvelse, som Paulus fordrer, må som enhver annen prøvelse for Gud, skje etter Guds rettesnor.

La oss derfor først og fremst betrakte, hvor svake og skrøpelige vi er: Hva er mennesket? Støv og aske (1. Mos. 18, 27). Av jord er vi kommet, av jorden lever vi, til jord skal vi bli igjen. Hva er mennesket? En råtten sæd, en bolig for all urenhet. Til trengsel og møye, ikke til høyhet og ære, er mennesket født. Et menneske, født av en kvinne - og derfor også født i synd - lever en kort tid (Job. 14, 1), og derfor også i frykt - i stor elendighet både til legeme og sjel, og derfor også i gråt og klage. Det kjenner verken sin inngang eller sin utgang. Lik en sommerplante lever vi kun en kort tid, men denne korte livstid har dog ingenlunde korte klager og plager.
La oss dernest betrakte hvor uverdige vi er: Alle skapte ting er, i sammenligning med skaperen, et skyggebilde, en drøm, et intet (Sal. 39, 7) . Således er også mennesket. Men mennesket har dertil på mange slags måter gjort seg uverdig i ennå høyere grad, all den stund det med sin synd har fortørnet sin skaper. Gud er av natur og vesen rettferdig, derfor vredes Han av natur og vesen over våre synder. Hva er nu vi agner imot hans vredes fortærende ild (5. Mos. 4, 24). Hvorledes bestå med våre misgjerninger, som du setter for deg, Herre, og vår skjulte synd, som du setter for ditt ansikts lys? (Sal. 90, 8).
Gud er uten ende og blir alltid som Han er. Hans rettferdighet og Hans vrede tar heller ingen ende. Og er Gud stor og underlig i alle sine gjerninger, så er Han også stor og underlig i sin vrede, i sin rettferdighet og sine straffedommer. Skulle Han, som ikke skånte sin enbårne Sønn, ville skåne sine henders gjerning? Skulle Han skåne den brødefulle, unyttige tjener, når Han ikke skånte den aller helligste? 

Så stor er Guds hat imot synden, at Han straffer den også på sine aller kjæreste, hva man klarlig ser i Lucifer, som var den første blant alle engler.  

Ved denne prøvelse skulle vi dog ikke blott betrakte oss selv, men også det velsignede brød, som er Kristi legemes samfunn. Der viser den rette nådes brønn, den uuttømmelige barmhjertighets kilde seg for oss. For nå kan jo Herren aldeles ikke mere forlate eller forsømme oss, fordi Han har gjort oss delaktige i sitt eget kjød, og fordi ingen noensinne hater sitt eget kjød (Ef. 5, 29). Dette hellige måltid skal derfor omskape våre sjeler. Dette guddommelige gjestebud skal gjøre oss til guddommelige mennesker, inntil vi endelig delaktiggjøres i den tilkommende herlighet, inntil vi får skue Gud som han er, inntil vi oppfylles av Ham alene og blir Ham like.

Hva vi her har i tro og som i hemmelighet, det skal vi der ha virkelig og i sannhet klart og åpenbart. Selv våre legemer, som allerede her er den Hellig Ånds tempel, og som ved Kristi legeme og blod er blitt levende og helliggjort, skulle en gang få den høye verdighet å skue Gud ansikt til ansikt (1. Kor. 13, 12). Dette aller helligste legemiddel leger alle syndesår. Dette kjød som levendegjør, overvinner alle dødssynder. Det er det helligste innsegl på alle guddommelige forjettelser, hvilket vi kunne vise frem for Guds domstol. Har vi mottatt dette pant, kan vi trygt rose oss av det evige liv.

I Kristi legeme og blod skjenkes oss også alle de nådegaver som er forvervet ved dette hellige legeme og dette hellige blod. Skulle Han som har gitt oss det største, nekte oss  det som er mindre? Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav Ham hen for oss alle, hvorledes skulle Han ikke også skjenke oss alle ting med Ham (Rom. 8. 32)? Gled deg derfor og fryd deg, du brud, for den tid nærmer seg, da du skal bli buden til Lammets bryllup (Ap. 19, 7)! Smykk og pryd deg kostelig, ifør deg bryllupskledningen at du ikke må finnes naken! Denne kledning er brudgommens rettferdighet, som vi i dåpen er blitt iført. Vår egen rettferdighet er så langt fra å være en bryllupskledning, den er meget mere som et besmittet kledebon (Es. 64, 5). Derfor må vi reddes for å komme til denne høytid i våre egne gjerningers stygge klær. Måtte Herren selv kle oss, for at vi ikke skal finnes nakne (2. Kor. 5, 3)!

Til toppen