Det Gamle Evangelium

 

 

11

 




 

Av Johan Gerhard

Om den saliggjørende frukt av Guds kjødspåtakelse.

 

Se, jeg forkynner eder en stor glede, sier engelen ved vår Frelsers fødsel (Luk. 2, 10). Sannelig, det er en stor glede, større enn menneskeforstand kan fatte. Overmåte stor var vår elendighet, for vi holdtes fagne under Guds vrede, under djevelens vold og i evig fordømmelse. Ennå større elendighet var det at menneskene ikke kjente denne store elendighet eller ikke brydde seg om den. Men nå forkynnes oss en stor glede, for Han er kommet til verden som frir og frelser oss fra all denne elendighet. Han er kommet som er legen for de syke, forløseren for de fagne, veien for de villfarende, livet for de døde, Frelseren for de for dømte.

Likesom Moses var sendt fra Gud til å befri Israels folk fra deres trelldom i Egypten, således er Kristus sendt fra Faderen for å befri hele menneskeslekten fra djevelens vold og makt.

Likesom duen vendte tilbake til Noas ark med et oljeblad til tegn på at jorden var blitt tørr etter syndfloden (1. Mos. 8, 7-11), således kom Kristus til verden for å forkynne menneskene fred og forsoning med Gud.

Derfor har vi stor grunn til å fryde oss og fatte stor tillit til Guds barmhjertighet. Har Han elsket oss så høyt da vi var hans fiender (Rom. 5, 10), at Han ikke aktet det for skam på det inderligste å forene vår natur med sin Guddom, hvorledes kan han da fornekte dem hvis kjød og blod han har del i, og med hvem han derved på det nærmeste er forbundet? Hvem hater noensinne sitt eget kjød? (Ef. 5, 20). Og hvorledes skulle den høyeste, som er uendelig barmhjertig, støte oss fra seg, da Han har gjort oss delaktige i sin egen natur?

Hvem kan med tanken fatte og med ord uttrykke denne store hemmelighet? Den største høyhet og den dypeste ringhet, den høyeste makt og den største svakhet, den høyeste herlighet, og den største skrøpelighet er her forenet.

For hvem er høyere, mektigere og herligere enn Gud? Hvem er ringere, vanmektigere og skrøpeligere enn mennesket? Men Guds allmakt fant middel og vei til å forene disse egenskaper, da den høyeste rettferdighet så at en slik forening var uunngåelig nødvendig.

Hvem kan fatte storheten av denne hemmelighet? En fullt ut gyldig og uendelig løsepenge var nødvendig for å utslette menneskenes syndeskyld, for de hadde vendt seg bort fra Gud, det høyeste gode. Men hva kan nå være fullt ut gjeldende for den uendelige Gud? Mennesket kan ikke bringe det til veie. Derfor tar den uendelige rettferdighet fra seg selv en tilstrekkelig løsepenge: Gud, skaperen lider i kjødet (1. Pet. 4, 1), for at skapningens kjød ikke må lide i evighet!

Det uendelige gode var fortørnet. Ingen andre kunne derfor trede imellom som megler enn en megler med uendelig makt.

Derfor forlikte Gud verden med seg selv. Gud selv ble megleren. Gud selv gjenløste med sitt eget blod (2. Kor. 5, 19. Ap.Gj. 20,28).

Hvem kan fatte storheten av denne hemmelighet? Den aller høyeste, Skaperen, var fortørnet over synden, og skapningen var uten bekymring for sin gjenforsoning med Ham. Da antok Han som var fortørnet, selv skapnings kjød og gjorde seg selv til forsoner. Mennesket hadde forlatt Gud og vendt seg til djevelen, Guds fiende. Men den samme Gud som mennesket hadde forlatt, oppsøker den frafalne, troløse med megen bekymring og møye, og innbyr dem atter på det vennligste og kjærligste til seg. Mennesket var veket bort fra det uendelige gode og var nedstyrtet i uendelig fordervelse. Men det uendelige gode gir seg selv til en uendelig løsepenge, og befrir mennesket fra den uendelige fordervelse. Er ikke dette en uendelig barmhjertighet, som går langt over alle menneskers forstand og tanke?

Ved Kristus er vår nye natur herligere enn den ved Adams syndefall var blitt ille tilredt. Vi har fått mere i Kristus enn det vi har tapt i Adam. Synden var blitt overflødig, men Guds nåde ble overflødigere (Rom. 5, 20). Ved Adam har vi tapt uskyldigheten, men ved Kristus har vi vunnet den fullkomne rettferdighet (Rom. 5, 18,21).

En må vel undres over Guds allmakt, men ennå mere underfull synes hans barmhjertighet å være, men allmakten og barmhjertigheten hos Gud er like, for begge er uendelige.

La andre beundre skapelsen, jeg vil heller beundre gjenløsningen. Om enn begge, både skapelsen og gjenløsningen er gjerninger av Guds uendelige kraft. Det er en stor ting å skape mennesket, som jo ikke kunne ha fortjent sådan nåde, da det ennå ikke var til. Men ennå større ting synes det å være å forløse mennesket, som hadde fortjent straff, og å påta seg fyldestgjørelsen for dets skyld. Det er et stort under at Gud har dannet vårt kjød og våre ben. Men et ennå større under er det at Gud selv har villet bli kjød av vårt kjød og ben av våre ben (Ef. 5, 30).

O, min sjel, vær takknemlig mot din Gud som har skapt deg, som har forløst deg, da du var fordømt for dine synders skyld - som har beredt deg himmelens glede, såfremt du i troen henger fast ved Kristus!

Gud er nå ikke lenger vred,
det kan du derav vite,
at han har sendt sin Sønn her ned
for verdens synd å lide.
Det vorde vidt og bredt bekjent,
at Gud sin Sønn for oss har sendt
til jammer, ve og våde!
Hvem ville da ei være fro,
og late all sin sorg bero
på Jesu søte nåde!

 

Til toppen