15  Da de hadde holdt måltid, sier Jesus til Simon Peter: Simon, Johannes' sønn, elsker du meg mer enn disse? Peter sier til ham: Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær. Jesus sier til ham: Fø mine lam! 16  Igjen sier han til ham, annen gang: Simon, Johannes' sønn, elsker du meg? Han sier til ham: Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær. Han sier til ham: Vokt mine får! 17  Han sier tredje gang til ham: Simon, Johannes' sønn, har du meg kjær? Peter ble bedrøvet over at han den tredje gangen sa til ham: Har du meg kjær? Og han sier til ham: Herre, du vet alt, du vet at jeg har deg kjær. Jesus sier til ham: Fø mine får! 18  Sannelig, sannelig sier jeg deg: Da du var yngre, bandt du selv opp om deg og gikk dit du ville. Men når du blir gammel, skal du rekke ut dine hender, og en annen skal binde opp om deg og føre deg dit du ikke vil. 19  Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle ære Gud med. Og da han hadde sagt dette, sier han til ham: Følg meg!

Den Herre Jesus sier om seg selv at han er Den gode hyrde, (Joh.10) og at han har omsorg for fårene. Fårene ligger ham på hjerte. Dette er hele hans liv her på jord et eneste stort vitnesbyrd om. Alt hva han gjorde var for vår skyld, og fordi han så vår nød. Den nød som vi ikke selv ser engang . Gang på gang ser vi i Guds ord at disiplene ikke forstod Herren, og aller minst når han begynte å tale om at han måtte lide og dø. Men han visste at det gjaldt vår udødelige sjel. Han visste hva det ville koste ham. Derfor sier han selv; den gode hyrde setter livet til for fårene.

Han har omsorg for din sjel. Dette er grunnen til alt han gjør for deg og med deg. Han er din sjels ”hyrde og tilsynsmann” (1.Pet.2,25) Hele hans liv her på jord, var for å frelse din sjel. Alt hva han gjorde og hvert et ord han sa, viser hans hyrdesinn, for å berge din sjel for evig. Hvor var du, om ikke han var slik i mot deg? Evig fortapt!  

Det er denne omsorg vi får møte her overfor Peter. Han møter oss en og en. Slik må han møte oss hver enkelt, for å frelse oss. Der, når jeg er alene med Herren, taler han til mitt hjerte. Da er det meg det gjelder.

Slik opplevde nok Peter denne stunden. Jesu ord var som stikk i et åpent sår. Han møter Guds ransakelse over sitt liv og sitt hjerte. Gjennom Jesu spørsmål blir han ført tilbake til de dagene, som har vært de tyngste i hans liv. Synden står lys levende for ham igjen. Den synd som han hadde aller mest lyst til å glemme, men ikke kunne. Ja, selv Jesus kommer her med sine spørsmål og minner ham så sterkt om det. Han hadde fått erfare at han var ikke slik som han selv trodde han var, men tvert imot slik Jesus hadde sagt til ham. Jesus kjente ham tvers i gjennom. Han så at han var gjennomskuet av Herren, og det onde han hadde gjort var i mot Herren selv. Han kunne ikke skjule noe for ham.

Men dette var ikke det eneste han ble minnet om. Han hadde også i friskt minne, hvordan han var blitt møtt av Herren Jesus etter oppstandelsen. Ikke dom og bebreidelse, men tilgivelse og nåde. Han hadde fått en egen hilsen fra Jesus, spesielt til ham. Jesus hadde også oppsøkt ham en gang, mens han var alene. Det var som om Herren ikke regnet med hans dype fall. Hvordan var det mulig? Hvordan kunne han handle slik med ham? Han hadde fått oppleve å møte en forsonet Gud.  Han hadde møtt selve offerlammet, stedfortrederen, som hadde utslettet skyldbrevet hans. Han hadde møtt Guds evige kjærlighet i mot syndere; Jesus elsket ham tross hans synd. Det siste Jesus så før han gikk til Golgata var Peters svik, allikevel gikk han til korset. Johannes vitner om dette slik; ” Som han hadde elsket sine egne som var i verden, slik elsket han dem til det siste.”(Joh.13,1) 

Har du møtt den Herre Jesus på denne måten – som den gode hyrde, som har omsorg for din sjel? Husk at hvert et ord han taler til deg er en del av denne omsorgen. Herrens ransakelse like inn i ditt hjerte, er mer nødvendig for deg enn du selv tror. Det er hans nåde i mot deg. Uten den farer du vill, og grunnen ligger i ditt eget hjerte. Det farer alltid vill (Hebr.3,10), om ikke Guds ord får redde deg. ”Derfor, som Den Hellige Ånd sier: i dag, om dere hører hans røst, da forherd ikke deres hjerter –” (Hebr.3,7-8). Husk, han er hyrden som har omsorg for din sjel. Hva gjør du da med hans tale til deg?

Det underlige er, at veien til frelse går gjennom å gi Gud rett i hans dom over meg selv. Om Gud får ”stelle med meg”,  blir det som med Peter, at jeg kan ikke annet enn å gi ham rett. Når jeg erfarer Jesu egne ord om meg, at det jeg gjør er under Guds dom. Det kommer fra et hjerte som ”elsker mørket fremfor lyset”(Joh.3,19), som er ”kjødelig, solgt til trell under synden”.(Rom.7,14) Guds ønske er at jeg skal få se meg selv slik han selv ser meg, - slik han har sagt det i sitt ord. Da står jeg der for Gud, gjennomskuet – og ugudelig.

Hvordan møter så Herren deg som har det slik? Da fryder det hans hjerte å gi deg evangeliets ord. Han har et ”navn” som han da så gjerne vil vise deg; (se selv i Romerbrevet 4,5) – Han som rettferdiggjør den ugudelige. Dette navnet skal du få ta din tilflukt til – tro på – sette all din lit til. Dette navnet åpenbarte han da Kristus ropte på korset; Det er fullbrakt. Der tilregnet han Jesus din syndebyrde, slik at den nå ikke lenger ligger på deg. Din synd er sonet - gjort opp – utslettet, med Jesu dyre blod. Du er frikjøpt fra din dårlige ferd.(1.Pet.1,18-19) Og alt dette er til deg ”som ikke har gjerninger”. Det er ikke lenger ditt liv som gjelder til liv og salighet, det er Kristus som gjelder i ditt sted. ”Guds sønn ble krevet, da din sjel det gjaldt”, som det står i en sang.

Så er det sant hva han har sagt om meg, og til meg, MEN det er også sant hvert et ord han har vitnet om sin sønn. Kunne du få gripe hva C. O. Rosenius sier et sted; ”At vi er bundfordervet, det er sant. At vi aldri i oss selv vil kunne bestå for Gud, det er sant. At loven i alle forhold fordømmer oss, det er også sant. Men at Kristus har løskjøpt oss fra lovens forbannelse, det er også sant. At han er gjort til synd for oss, og vi til Guds rettferdighet i ham, det er også sant. At vi derfor i ham, er og forblir rene, rettferdige, Gud velbehagelige, det er – priset være Herrens navn - visselig sant.”

Dette budskap kan mette din sjel. Det er ”mat for fårene”. Derfor ville han at du skulle ”spise hans kjød og blod” (Joh.6,51-54) (- ordet om korset) Dvs; - ta det til ditt hjerte – tro det – takke ham for at det er ditt, - for det er ditt, gitt deg av Gud, vår Herre og Frelser!

Så blir det selve livet med Gud, å få leve der i lyset; - gjennomskuet, - og allikevel elsket.

Dette som Gud kaller å vandre i lyset – ” og komme til lyset, for at hans gjerninger kan bli åpenbart, for de er gjort i Gud” (Joh.3,21) – og der ”Jesu, hans Sønns blod, renser oss fra all synd.”(1.Joh.1,7) Der jeg også takker for Guds ransakelse over livet mitt. Ja, hvor det blir en bønn for meg; -  ransak meg, - pass på meg, - prøv meg, min Herre og Frelser, og kjenn mine tanker og veier, - se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!

I dette samfunn med Gud, blir det født i oss en kjærlighet til ham, som ikke finnes av seg selv. En takk i hjertet, for all hans godhet og kjærlighet i mot meg. Derfor, når Peter ble spurt av Herren om sin kjærlighet, så svarer han nok med et bevende hjerte.;” -  ja, Herre!” Han bruker et ”svakere” uttrykk, og sier; ” - du vet at jeg har deg kjær.” Du kjenner meg, Herre, bedre enn jeg gjør selv, og du vet - Ja, du vet ALT. Men du har lagt ned i meg en takknemlighet for din kjærlighet til meg. Det blir Guds barns erfaring, at det jeg kan kalle kjærlighet til Gud, blir aldri noe annet enn gjenkjærlighet. Jeg erfarer hans uforskyldte nåde i mot meg – og elsker ham for det.

Der som vår frelser har fått lede oss slik, ønsker han å få gjøre enda et under. Han vil legge ned i oss  denne hyrdens sjeleomsorg overfor lammene og fårene. Han vil legge ned i dem sin nød for menneskenes hjerter, denne omsorgen for at mennesker må bli frelst. Og det er bare dem som selv har møtt Kristus slik, som kan eie dette hyrdesinn. Han har selv blitt ”mettet” av Kristus, og kan gi ”lammene og fårene” den sanne sjeleføde. Han skulle være med å vokte dem for all fare. Dvs; - passe på at ordet blir forkynt sant og rett, og at ikke vrange lærdommer trenger seg inn. Djevelen er en ”tusenkunstner” og kommer ofte som en lysets engel. Derfor skulle vi ”ta i mot kjærlighet til sannheten” og vokte den, for det gjelder livet til fårene. Her står det en kamp i dag, som aldri før.

Samtidig er det noe som nok er en enda større nød i mellom oss i dag, og det er maten: Fårene trenger mat for sin sjel. Hva slags mat er det som serveres til fårene i dag? Den mat som alene kan frelse og bevare et menneskes hjerte, er det snart ikke lenger mulig å få høre, verken i kirker, eller i bedehus. Guds barn går ofte bedrøvet og sulten fra forsamlingene, for ordet om korset er blitt borte. Budskapet om Kristus som min eneste redning, møtte jeg ikke. Dette var erstattet med alt mulig annet, der menneskene selv var i sentrum. Det er jo bare Kristus, og han alene som er min ære, min verdighet, min frimodighet og min frelse. Hva annet kan du rose deg av. Det kan heller ikke mette en eneste sjel, om du kommer med en mer ”alvorlig vei”, hvor det må bli mer skikk på deg, mer alvor, mer helhjertet (slik Peter ville), for den ”veien” finnes ikke. Om ikke Kristus, hans soning, hans offer, hans død, får være min eneste redning, så kan ingenting berge meg, (eller noen andre) Men hans nåde (i Kristus) er nok for deg! Han (Gud) kan fullkomment frelse dem som kommer til Gud ved Ham ( Jesus ). (Hebr.7,25)  Måtte Gud i sin nåde fortsatt sende oss hyrder med dette hyrdesinn, som de fikk hos Herren, som er med å gi mat til de ”fattige, hjelpeløse og nakne.” Noen som var slik Paulus vitner om Timoteus; (Dette var visst en nød også den gang) ” Jeg har ingen likesinnet, som kan ha ekte omsorg for dere, for de søker bare sitt eget, ikke det som hører Kristus Jesus til” (Fil.2,20-21).

Av nåde alt jeg får
Hos Gud fra først til sist.

Tom Eftevand