Hjelp til dem som blir fristet.

Hebr. 2,17-18 Derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik, for at han kunne bli en  miskunnelig og trofast yppersteprest for Gud til å sone folkets synder. For ved at han selv har lidt og er blitt fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet.

Hebr. 4,15-16  For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet (svakhet), men en som er prøvet i alt i likhet med oss, men uten synd. La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, for at vi kan få miskunn, og finne nåde til hjelp i rette tid.

Fristelser…

Er du av dem som kjenner til det, av personlig erfaring?

Fristelser til synd!

Synd i mot den evige Gud!

            Og det som gjør det så vondt når fristelsene kommer, er din ”skrøpelighet”. Du skulle så gjerne vært sterk og stått synden imot, men du er svak og hjelpeløs,…og du faller! Fristelsen fører med seg nederlag! Gang på gang…

            Du har også lest i Guds ord om hjelp i fristelsen, men det er som om det ingen hjelp er å finne for deg. Og det blir nød i ditt hjerte! Nød over deg selv! Du ville så gjerne leve til ære for din frelser, og samtidig kjenner du  at ”det onde ligger deg for hånden”. Du som skulle stå synden i mot , kjenner på lyst til det onde du fristes av…i ditt eget hjerte! Da blir det smerte i sjeledypet!

            Jeg vet at for mange er dette helt uaktuell tale. De kjenner ikke til denne ”kamp med seg selv”. All slik tale om synd og fristelse angår dem ikke. Det er jo så negativt, så hvorfor være opptatt av det?

            Jeg har møtt slike tanker i fra verden, i fra ufrelste mennesker. Men også mer og mer blant bekjennende kristne. For mange av dem har dette aldri vært noe å ”bry seg med”. For andre har det ”engang” gjort dem urolige, men de har blitt ”hjulpet ut” av nøden. Før hadde de erfaring av fristelser og nederlag, men nå, ved Guds hjelp var det blitt annerledes. Nå fikk de leve i ”kraften fra gud” til et ”seirende kristenliv”, om de bare ville ”overgi seg helt” til ham…

            Hva er så det store alvor her?

De er på ”denne vei” ledet utenom, eller bort fra Guds Ånds gjerning i deres hjerter. Han som ved Ordet; ”kløver sjel og ånd,” og ”dømmer hjertets tanker og råd”.(Hebr.4,12) Den Ånd som viser deg at alt er ”nakent og bart for hans øyne som vi skal stå til regnskap for”.(Hebr.4,13) I dette lys får du se sannheten om alt ved deg! (Så er det Åndens gjerning i hjertet å kjenne hvordan synden frister deg, og den samme Ånd som gir deg nød over dette.)

Men Guds ord taler da om hjelp, sier du! Sier ikke nettopp dette ord i Hebreerbrevet at Gud vil komme oss til hjelp…? Hvorfor erfarer da ikke jeg denne hjelp som ordet taler om?

Da vil jeg be deg legge merke til hva det ikke står her, men som det ofte tenkes (det har jeg gjort) når dette ordet blir lest; - at Han vil hjelpe dem i fristelsen. Der, i fristelsens stund, vil han gi deg hjelp, så du ikke faller. Så blir dette ord til stor anfektelse for deg, når du opplever at da, (i fristelsens stund) er du alltid svak, hvor mye du enn ber Herren om hjelp. (og hva slag råd du enn har prøvd.) Derfor spør du, er det ikke håp for meg? …hvorfor kan ikke Gud hjelpe meg?

Hva sier så Ordet? Hvem er det den Herre Jesus kan (og vil) hjelpe?

Den som blir fristet! (det er hva det står.) Nettopp den som må erkjenne for Gud:  - jeg er ikke ren. Synden frister meg. Den onde lyst kommer fra mitt eget hjerte, og du Herre ser meg, midt i min ”nakenhets skam”!

DEG kan Han komme til hjelp!

Det er jo ikke engler han tar seg av.(Hebr.2,16) (Heller ikke ”englebarn” som alltid oppfører seg skikkelig.) Den Herre Jesus Kristus er kommet for de ”sorte får”, dem som fristes av det onde.

Denne, din skrøpelighet vekker hans medlidenhet, står det. Og med det menes det heller ikke, (som mange tror) at Herren derfor ”synes synd” om oss, og ikke er ”så nøye” som noen vil ha det til. Her er det tale om Guds evige frelsersinn. Den synd som ditt hjerte nå kjenner litt av  nøden og smerten over, den har vært Hans nød i fra evighet. Det var dette H.A.Brorson  skuet inn i da han skrev i julesalmen; (539)

Han som kjenner oss fullt ut, han ville og måtte komme oss til hjelp. Se hva det står om Ham i Sal. 72,12 ”For han skal frelse den fattige som roper, den elendige som ingen hjelper har.”

Hvordan?

Hva er så hjelpen?

Ved at ”Han selv har lidt og er blitt fristet!” ”Han er prøvet i alt, … men uten synd.”, som min yppersteprest. (altså i mitt sted.)”Derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik”, for helt å kunne gå i vårt sted, og kunne sone vår synd. All synd. Den som plager mitt hjerte, som jeg ikke makter å legge av, og som bedrøver min sjel, den er utslettet av Ham, min Frelser! Men også all den ondskap som jeg ikke engang merker selv, har Han båret som sin.

Der hvor jeg falt, seiret Han. Den synd som lokker meg, fikk aldri nå Hans hjerte, og dog tok Han den som sin og tok dommen min på seg! Han visste hvor hjelpeløs jeg er, og har hjulpet meg med ALT!

Dette er sann hjelp for meg, og denne hjelp er hva du trenger?

(Det er denne Kristi gjerning Gud åpenbarer for oss her i ”hele” Hebreerbrevet.)

Så er dette din hjelp for hele livsveien. Etter som årene går, ”vokser” du i erkjennelse av hva som frister deg, av selve synden i ditt liv. Stadig får du se noe nytt som du fristes av, og du må erkjenne det for Herren. Det smerter ditt hjerte, men du må få leve i lyset med det. Kanskje blir du ”overrumplet” av synd du ikke engang tenkte skulle bli et problem for deg!

Tom Eftevand