Kilden

 




 

Den som har ører, han høre!

Mt. 11, 11 - 19

v.11. Sannelig sier jeg dere: Noen større enn døperen Johannes er ikke oppreist blant dem som er født av kvinner. Men den minste i himlenes rike er større enn han. V.12. Men fra døperen Johannes' dager til nå trenger de seg inn i himlenes rike med makt, og de som trenger seg inn, river det til seg. V.13. For alle profetene og loven, like til Johannes, profeterte. V.14. Og om dere vil ta imot det: Han er den Elias som skulle komme. V.15. Den som har ører, han høre! V.16. Men hvem skal jeg ligne denne slekt med? Den ligner små barn som sitter på torgene og roper til sine lekekamerater: v.17. Vi spilte på fløyte for dere, men dere ville ikke danse. Vi sang klagesanger, men dere ville ikke gråte! V.18. For Johannes kom; han verken åt eller drakk, og de sier: Han er besatt av en ond ånd! V.19. Menneskesønnen kom, han eter og drikker, og de sier: Se, for en storeter og vindrikker, tolleres og synderes venn! Men visdommen er rettferdiggjort av sine barn.

Hvem skal jeg ligne denne slekt med?

Ennå en gang setter Jesus ord på hva han ser, i møte med oss mennesker. Dette var en av de anklager som spesielt fariseerne kom med overfor Jesus. Jesus som jo ser alt, også våre innerste tanker og motiver, han merket denne ”argumentasjon” i dem: - Både døperen Johannes og Jesus kunne jo ikke være fra Gud.

  • Deres forkynnelse var så motsigende (Både med sine ord og med sitt liv). Og så ble dette en unnskyldning for at de verken hadde tatt imot Johannes budskap, eller nå, Den Herre Jesus selv.
  • Samtidig var både Johannes og Jesus så ytterliggående. Johannes var så streng og så hard, så dømmende.  - ”Jo, det er viktig med litt alvor i blant, men bare ikke slik overdrivelse” (Her kjenner du igjen ”denne slekts” tankegang til enhver tid). Og Jesus var så alt for ”snill” og nådig. Hvordan kunne han være slik imot dem som var åpenbare syndere, og uten tanke for Guds vilje. ”Jo, Gud er god, men imot helt uverdige, - det må jo være ”måte på”!

Kjenner du denne tanke igjen? Var det bare den gang Guds ord ble møtt slik? Nei, slik er mennesketanken, også i dag. Og når Jesus setter ord på det, så er det for at vi skal våkne for dette alvor, at dette også er vår store fare. Våre egne tanker om Gud, og om ”livet med Gud”, er en hindring til vår frelse!

Den som har ører, han høre!

En liten setning i Ordet og i teksten vår, men et uendelig alvor. I dette avgjøres din evighet! Her står kampen om din sjel! Om ikke Gud ved sitt ord får nå ditt hjerte, er du redningsløs fortapt. (Så her setter djevelen inn alle sine knep.) Dette går som en rød tråd gjennom hele Guds ord. Og frelse for et menneske er INTET ANNET enn dette ene; HØR! - HØR HAM!

  • Ja, han elsker sitt folk! Alle dine hellige er i din hånd, de ligger for din fot, de tar imot dine ord.(5.Mos.33,3)
  •  Vend øret hit og kom til meg! Hør! Så skal deres sjel leve. Og jeg vil opprette en evig pakt med dere, og gi dere Davids rike nåde, den visse.(Jes.55,3)
  • Ennå mens han talte, se, da kom en lysende sky og skygget over dem. Og se, det lød en røst ut fra skyen, som sa: Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag: Hør ham! (Matt.17,5)
  • Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som hører mitt ord og tror ham som har sendt meg, han har evig liv. Han kommer ikke til dom, men er gått over fra døden til livet. Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den time kommer, og den er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som hører, skal leve. (Joh.5,24-25)
  • Jesus sa da til de jøder som var kommet til tro på ham: Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler.

      Den som er av Gud, hører Guds ord. Dere hører ikke, fordi dere ikke er av Gud (Joh.8,31 og 47).

Der hvor Ordet får rom, der er frelse! For Ordet er Livets Ord, det er Jesus selv som er Ordet, og der hvor ordet kommer inn i hjertet, der er det Den Herre Jesus selv som kommer inn. Derfor kan Ordet si; (Jes.55,3) - vend øret hit og kom til meg, - Det er for Gud ett og det samme (høre Ham og komme til Ham). Samtidig som Jesus sier;(Joh.12,48) - den som forkaster meg og ikke tar imot mine ord, -  Det er for Herren samme sak. Det er altså ikke mulig å være et Guds barn, en kristen, - og så samtidig  ”diskutere” med Guds ord, eller ta imot det som ”passer meg”. Da er det Den Herre Jesus Kristus jeg forkaster!

M. Luther sier det slik: ”- Det er dette som er kilden og kjernen i all fristelse; - at fornuften på egen hånd og uten Ordet, begynner å dømme om Ordet og om Gud. Kan det tenkes noe mer absurd enn at vi tiltar oss å dømme om Gud og Hans Ord, vi som tvert om burde dømmes av Gud? ”  ”- Slik pleier djevelen å få det til i alle fristelser; - jo lenger bort fra Ordet mennesket kommer, desto klokere og visere synes det selv at det er.”

Vi står her overfor den store hemmelighet i Guds ord, ja i Gud selv. Gud har åpenbart seg

for oss i ”to ord” eller budskap; i Loven og i Evangeliet. For menneskets forstand ser det ut som den største motsetning. Vi møter nemlig den samme reaksjon i mot Gud (og hans ord) i dag som den gang:  Gud er for ”hard”, for streng og dømmende i sitt ord! (sml. Joh.6,60  ”Dette er hårde ord! Hvem kan høre dem?”)  I neste øyeblikk tar Jesus i mot mennesker som er tatt på fersk gjerning i synd, og tilgir dem deres synd, uten at de i det minste har vist vilje til forbedring!

I møte med dette ord, er det vår forstand kommer til kort, ja er vår store fiende. Jesus sier det til oss på denne måten: ”Sannelig sier jeg dere: Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal slett ikke komme inn i det!” (Mark.10,15) Barnet hører det som blir sagt til ham, med barnslig tillit. Dette er også Guds vei inn i våre hjerter! Hør slik, og du blir frelst!

Den største skatten jeg fikk med meg fra jeg var liten, var tilliten til dette Ord. Det ble sådd i mitt hjerte en visshet om at der møtte jeg Guds tale, ja den levende Gud selv. Jeg fikk derfor lese i Ordet uten tanke for om det var ”hard tale”, eller gode ord, for det var jo Guds eget budskap til meg. På denne måten fikk Gud virke i mitt hjerte hva HAN ville, både ved Loven og ved Evangeliet, og så jeg ble ført til Jesus, og til evangeliet om HAM! Slik fikk jeg oppleve sannheten i Jesu ord: ”Det står skrevet hos profetene: Og de skal alle være lært av Gud. - Hver den som hører av Faderen og lærer, kommer til meg.” (Joh.6,45)

Hva er det så Gud vil med Lovens budskap?  Han skal ”berede for Herren et vel skikket folk”. (Luk.1,17) Johannes, som Jesus vitner om i teksten vår i dag, var representant for Lovens budskap, både ved sitt liv og ved sin forkynnelse.(v.13) Jesus sier også i  verset før teksten; Det er om ham dette er skrevet: Se, jeg sender min budbærer foran deg, han skal rydde din vei for deg. (v.10) Gud måtte rydde vei for den Herre Jesus, inn i deres (og våre) hjerter. For at Gud kunne nå dem (oss) med budskapet om den Herre Jesus Kristus, med evangeliets ord, så måtte hjertet gjøres mottakelig. Det står så alvorlig i Joh.1,11; ”Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham.” Derfor må Gud ved Lovens ord få berede for Herren et vel skikket folk.

Hvem er så vel skikket for Herren? – SYNDERE!

Det kommer så tydelig frem i Jesu ord i Matt.9,13-14; ”Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt.”  ” Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere.” Gud  gav oss lovens ord for at vi skulle bli ”skyldige for Gud”(Rom,3,19). – for at vi skulle få en tilstoppet munn !!

-         Den som er ”rik” må bli fattig

-         Den som er vis må bli en dåre.

-         Den som er rettferdig i egne øyne, må bli en synder.

-         Den som er ”sterk” må bli svak og hjelpeløs.

-         Den som ”lever”, må ”dø”…

Det er kun den som i sitt hjerte ser sant på seg selv, slik han virkelig er i Guds øyne, som Herren kan få nå med evangeliet – ja, som har bruk for det !

Det var her jødene ”støtte an” i mot Ordet fra Gud (spesielt de vise og religiøse). Det sto ikke så ille til med dem. De ”levde da for Gud”, de var da ikke ”verdslige” og likegyldige med sin livsførsel, det var da alvor med dem i motsetning til ”synderne”. Og så stengte Jesus Guds rike for dem, og lukket samtidig opp for ”kjeltringene”, for dem som aldri hadde brydd seg om å leve ”et hellig liv”.

 Det er her det stopper opp for fornuften. Du stusser kanskje selv også. Men det var alltid slik at den som mente seg å være verdig, ja kanskje til og med ”for god” til å møte Jesus, han fikk ALDRI sine synder tilgitt, og ble dermed ikke frelst.  Den derimot som ikke engang turte å håpe på noe slikt, ble møtt av Herren med disse dyrebare nådeord om frelse og NÅDE, uten et eneste bud og krav. ”- dine synder er deg forlatt”. ” – i dag skal du få være med meg i Paradis”. Døren er nemlig vid åpen i HAM. Hver en synd, hvor ille den enn er, er nemlig utslettet og renset i HAM, men også BARE der! Kunne du finne din trøst i dette ord, og se at da er det håp også for deg! Og samtidig vet jeg at for deg som ikke kjenner til denne smerte i ditt hjerte, over synd og uverdighet, du finner heller ingen mening, ingen trøst eller glede i dette ord. Måtte du rope til Herren, at Han må nå deg før det er for sent.

Jesus sier i teksten vår: ”Men fra døperen Johannes' dager til nå trenger de seg inn i himlenes rike med makt, og de som trenger seg inn, river det til seg.” (v.12) De hadde altså aldri erkjent og innsett at i Guds rike må vi FÅ ALT for intet! Gud må handle med oss i NÅDE, det vil si, helt uten vår verdighet og fortjeneste, fordi vi virkelig ER uverdige!

Selv for døperen Johannes, som var ”den største som er oppreist blant dem som er født av kvinner”(v.11),  så hjalp ikke det ham til å få del i Guds rike, og det gav ham ingen forrett. ”Den minste i himmelens rike er større enn ham.” Men Johannes vitner og sier om Jesus: ”han som kommer etter meg, han som jeg ikke er verdig til å løse skoremmen for.” ( Joh.1,27)  Han hadde selv fått se dette. Johannes hadde fått se at den eneste grunn til frelse for ham, var at Jesus var det Guds offerlam, som bar hans synd. Men da var Guds rike også for ham, - for Jesu skyld, - uforskyldt, - av NÅDE!

Når Guds nåde er for den uverdige, så måtte det være slik for at JEG skulle få del i den!

Det er dette et Guds barn får se. Det blir hans hjertespråk som kommer frem i Jes.43,24-25; Herren sier; ”Du har bare trettet meg med dine synder, og voldt meg møye med dine misgjerninger. Jeg ,jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu.”

Hør, så skal din sjel leve! Eller vil du fortsette å ”diskutere” med ordet til din egen undergang!

O velsignede Guds Lam
Du er bare hellighet
Jeg er full av synd og skam
Du er min rettferdighet.

Tom Eftevand