Juletreet.

Bortover det hardfrosne jordet kom alle barna på Rud springende. Først Tor, så Harald noen meter etter, og til slutt Astrid og Tordis med lille Ester mellom seg. Nei, det er sant, Hans var ikke med. Han drev på med vedhogst borte i storskogen, hvor alt skulle være ferdig til kjøring i vinter.

Men hvor skulle de andre hen? Jo, de skulle se ut juletre.

Det var i november. Barfrost hadde det vært de siste fjorten dagene, men nå så det ut til snø, og da var det best å få bestemt hvilket tre som skulle være jule tre i år.

Et år hendte det nemlig at det kom så mye snø at det var vanskelig å finne et skikkelig tre, og siden ble det fast regel at de i tide så ut et. For å finne det igjen bandt de et rødt bånd om en av grenene. Selv om snøen kom, visste de jo så noenlunde hvor treet sto, og gikk og ristet av snøen til de fant båndet.

Borte i skogbrynet hvor husmannsplassen engang hadde stått, var det nok å velge mellom. Det var vokst opp en hel ungskog, de prektigste juletrær. 

"Se, her er et pent, her er et pent," lød det fra alle kanter. 

"Jeg tror nå dette er det peneste," kom det bestemt og selvsikkert fra Tor.

"Nei, se dette da!" sa lille Ester. Hun sto foran et og klappet i hendene. 

"Ja, la oss ta Esters," sa Astri. "Det er riktig pent. 

"Ja, men mitt er likså pent, kanskje penere," sa Tor. "Du har ikke sett på mitt engang." 

"Astri som er eldst, får si hvilket," sa Harald gammelklokt. Han var stø og rolig av seg, Harald, enda han bare var ti år, to år yngre enn Tor.

Astri gikk bort til Tor. 

"Ja visst er ditt like pent, men la oss ta Esters. Du får huske på at det er første gang Ester er med." 

"Ja, alltid skal Ester få sin vilje. Sånn er det bestandig. Ja men lønner det seg å være minst.»"

Harald hadde imens bundet båndet på Esters tre. 

"Nå er flagget heist," sa han stolt, "se hvor fint det leer på seg." 

"Du skal naturligvis holde med Astri, du," sa Tor, "men dere er dumme som ikke vil ha det peneste, men gjerne for meg. Jeg skal nok greie meg."

Han gikk og småskjente hele hjemveien.

En stund etter kom Hans hjem. 

"Jeg så det røde båndet da jeg gikk nedover kleiva. Fant dere et pent tre?" 

"Ja, det er sikkert," kom det fra flere på en gang.

«Og det var jeg som fant det," sa Ester og hoppet av glede. "Mitt var nå det peneste," sa Tor mutt. "Kvinnfolk forstår seg ikke på slikt, men når de er så dumme, så."

«Kjære deg da, Tor, det er da ikke sa nøye, og se hvor glad Ester er.»

«Ja, du er akkurat lik de andre. En skulle tro det ikke var andre til i verden enn Ester.» Han tok luen sin og gikk ut.

Snøen kom ikke som tenkt. Neste dag var det klart og mildere. Hans var på hjemvei litt tidligere enn ellers. Med øksen på nakken kom han nedover kleiva.

Han satte seg på en stein som lå like ved stien omtrent midt i bakken med utsikt over den langstrakte, temmelig flate bygda. Han pleide ofte å sitte her. Som smågutt brukte han steinen til å knekke nøtter på. Nå var den hvileplassen hans.

Hans hadde alltid vært en from og snill gutt, og da han i fjor høst sto til konfirmasjon, syntes han det var så godt å tenke på Gud og holde seg nær til ham. Men etter dette møtet i sommer sammen med alle de andre unge, var det blitt ganske annerledes. Han forsto at det måtte noe mer til skulle han være Guds barn, og så hadde han bestemt seg til å ville høre Gud til. Så glade som moren og faren ble da han kom hjem og fortalte det!

Han satt nettopp og tenkte på den dagen da han fikk se en gutt som kom springende bortover jordet mot skogen. Det var Tor. Skal tro om han hadde tenkt å møte ham? Det var snilt gjort. Nå ville han legge seg bak steinen og se om Tor oppdaget ham.

Et øyeblikk etter satt Hans på huk bak steinen og kikket forsiktig opp. Men hvor skulle Tor hen? Der satte han kursen rett på granen med det røde båndet. Hans kjente at han ble het over hele kroppen, for der tok virkelig Tor båndet av treet og gikk bort til et annet like ved og bandt det fast der.

«Fy så stygt!» ropte han. Stemmen var rent ukjennelig, og forferdet over å høre sin egen røst i stillheten huket han seg igjen ned bak steinen. Da han igjen kikket opp, så han Tor springe hjemover som det gjaldt livet. Hans kjente Tor, og visste hvordan han alltid ville ha viljen sin fram. Men det skal det ikke bli noe av denne gangen.

Han reiste seg, tok øksen og ruslet nedover stien et stykke. Så tok han av og gikk bent på det stedet hvor juletrærne sto. Han knyttet opp båndet og hengte det tilbake på Esters tre. Det var ikke vanskelig å finne, for i den blote mosen sto sporene etter Tors støvler tydelig igjen.

Tor hadde vært hjemme en god stund da Hans kom. Det var blitt annerledes for Tor enn tenkt. Nå hadde han fått viljen sin.

Det skulle bli hans tre, så nå skulle han jo være glad, og så var han det slett ikke. Så tydelig han hadde hørt noen si: «Fy så stygt!»

Var det Gud?

Det kunne da ikke være noe særlig galt det han hadde gjort. Det var jo ingen tvil om at hans tre var det peneste. Men stemmen da? Nå hørtes den som like inne i brystet: «Fy så stygt!»

Da Hans en time senere kom opp, sov Tor, så det ble ingenting sagt den kvelden. Ikke den neste heller, og dag etter dag gikk uten at Hans kom seg til å snakke med Tor.

Julen nærmet seg, snøen kom, og travelt ble det over alt med slakting, baking og rengjøring.

Så kom lille julaften.

«Du, Tor, får kjøre til butikken i formiddag, og du, Hans, får hjelpe meg å bære inn fra stabburet, og så må du bort og hogge juletreet.» Det var moren som ga ordre.

«Får jeg være med, Hans, for jeg vet hvor juletreet står,» sa Harald.

«Ja, gjerne det, bare skynd deg. Det er mye å gjøre i dag,» sa moren, hun sto der med et stort kjøkkenforkle over den tykke, varme jakken, ferdig til å ta fatt.

Tor kjørte nedover til storbygda. Veien gikk mest gjennom skog. Det var stille i skogen, men ikke i Tors bryst. Etter som dagene gikk, var alt med juletreet kommet på avstand. Bare iblant når det ble snakket om julen, især om julaften, stakk det til der inne:
«Fy så stygt!»

Men når juletreet skulle hogges, kom det veltende inn over ham igjen. Han ville kanskje ikke få en glad dag i julen. Bare han så juletreet, ville det bli sårt og vondt. Var det ingenting han kunne gjøre? Hadde han det enda slik som Hans. Det måtte være godt å ha det slik som Hans. Han sa jo alt til Gud.

Da han kom tilbake, sto juletreet midt på kjøkkengolvet, og Ester hoppet rundt av glede.

«Det er mitt tre, det er mitt tre!»

Tor kjente at gråten ikke var langt borte, og gikk derfor bort til skjulet og tok fatt med veden. Det var sårt og vondt hele dagen, især hver gang han måtte forbi juletreet.

Han gikk tidlig opp for å legge seg. Hans hadde fyrt godt i ovnen, så det var koselig og varmt, men hva hjalp det. Det ble nesten enda verre der inne i brystet. Han kledde fort av seg og krøp opp i den store dobbeltsengen, hvor han lå innerst.

Da hørte han noen i trappen. Han vendte hodet mot veggen og forsøkte å puste ganske rolig. Jo visst var det Hans som alt kom for å legge seg.

«Du er vel ikke alt sovnet?» sa Hans.

«Å nei da.» Tor forsøkte å svare med naturlig stemme.

Da Hans var ferdig, slokket han lyset og krøp i seng. Tor lå og strevde med å puste jevnt og regelmessig, men der, - der kom det et hikst.

«Gråter du, Tor?» sa Hans, og lå hånden bort på ham.

Da brast det helt for Tor, og han storhulket. Hans sa han:
"Du Tor, jeg vet hvorfor du gråter. Jeg så du flyttet båndet. Det var stygt gjort det. Tor." 

"Ja, det var det, jeg vet det, og nå blir jeg visst aldri glad mer." Gråten tok igjen overhånd.

«Jo da, Tor, det kan du nok bli. Ber du Gud om forlatelse, så får du det godt igjen.»

"Er det sikkert at han ikke vil være sint på meg, da?" 

"Ja, det er sikkert, det vet du da at far har lært oss, og det står i Bibelen også det."

Tor krøp ut på golvet og la seg stille på kne. Han foldet også hendene og ba. Det ble så stille og fredfullt i det lille loftskammerset. Endelig reiste Tor seg.

«Nå tror jeg det blir en bra jul, lell,» sa han, og krøp tilbake. Det ble ikke sagt noe på en stund. Det var Hans som begynte.

«Du Tor -»

«Ja.»

«Jeg skal si deg noe.»

«Hva da?»

«Jeg flyttet båndet tilbake igjen, jeg.»

«Hva sier du, da er det jo Esters tre og alt i orden.» Tor reiste seg i sengen.

«Du Hans, jeg er så glad så jeg gjerne kunne stå på hodet.» Og hadde ikke Hans hindret ham, hadde Tor sikkert gjort det. Guttene ble lenge liggende og snakke sammen. 

"Du får ikke være vond på meg, for at jeg ikke har fortalt deg dette før," sa Hans. "Jeg er ikke kommet meg til det, forstår du."

Å nei. Tor var nok ikke sint. Han var jo så glad at han ikke kunne ligge stille.

Julaftens morgen forsov begge seg grundig, men det så ikke ut til at de var flaue, for nedover loftstrappen kom de leende, mer på hodet enn på bena.

Ut på formiddagen begynte det å snø noe rent urimelig, så Tor måtte ut og skuffe snø flere ganger. Men alt arbeid gikk med liv og lyst for Tor i dag. Han holdt nettopp på med veien til låven, da Ester kom og ville inn i fjøset for å ønske kuene og kalvene god jul. I en, to, tre tok han Ester og løftet henne forsiktig over det stykket han ennå ikke hadde måket.

Han var ikke til å kjenne igjen, Tor.

Men inne i stuen holdt Astri og Tordis på med juletreet. Ingen fikk komme inn, ikke en gang gråpus. Først om kvelden, da alt arbeid i fjøs og stall var ferdig og alle var rene og pyntet, ble treet tent og døren slått opp.

Nå kom faren med bibelen og leste det gamle, men evig nye budskap om ham som er verdens Frelser.

Eder er i dag en Frelser født.

Det var for Tor som om han hørte disse ordene for første gang. Naturligvis hadde han hørt dem før og kunne dem utenat også, men det var første gang han virkelig hadde bruk for dem. Og da han etterpå gikk rundt juletreet med Ester i den ene hånden og Hans i den andre og sang alle de kjente julesangene, var det en han forsto bedre enn alle de andre. Det var den som slutter slik:
«Han er Frelser min, han er Frelser min.»

Fra Mia Hallesby: 250 fortellinger. Utgitt på Antikkforlaget, Bryne.