| Tilbake
Julens største gave
Jesus. Men hvor blir det av Inga?» Frøken Kruse så seg om
i stuen hvor barneforeningen «Blåveisen» var samlet til siste møte før
jul. «Vet De det ikke?» kom det fra flere på en gang. «Vet hva?» «At Inga har brukket benet.»
«Ligger på sykehus.> «Hun skulle hente ved.» «Hun gled.»
«Hun - «Nei, kjære dere, en av gangen.» Ågot som bodde like ved
Inga, fortalte hva som var hendt. Inga var gått til vedskjulet for å
hente ved. På tilbakeveien gled hun på holken og falt og brakk benet.
En sykebil kom fra byen og hentet henne. Ågot hadde selv vært til
stede og sett da de kjørte av sted. «Det var visst fryktelig vondt,» sluttet Ågot, «for
hun var så blek og ynket seg.» «Stakkars lille Inga,» sa frøken Kruse. «Det er
enda godt det er tre uker til jul, så blir hun vel så kjekk at hun kan
komme hjem til julaften.» «Nei, det er nettopp det hun ikke gjør. Doktoren sa
at det var slikt stygt brudd. Hun måtte minst være der seks uker.» Det ble så forunderlig stille rundt det store bordet
i stuen hvor ti småpiker satt og sydde. Alle tenkte på hvordan det
ville være a ligge på et stort sykehus langt hjemmefra en julaften. «Ikke hjem til jul. Ja, tenkt dere det, småpiker -
ikke hjemme julaften.» - Frøken Kruses blikk gled fra den ene til den
andre. «Skulle ikke vi som er friske og har det så godt, finne på noe
til Inga til jul?» Det lyste opp i ansiktene rundt bordet. «Jo, det gjør vi, det gjør vi! Men hva skal vi
finne på?» Alle så på frøken Kruse som hun var den eneste som kunne
greie opp i slike ting. Hun Satt og tenkte. Var hun kommet med forslaget, fikk
hun også finne en utvei. - Nå hadde hun det. «Jo, nå skal dere høre. - Jeg foreslår at vi
holder et ekstramøte her åtte dager før jul. I dag har vi misjonsmøte,
og vi må ikke glemme at vi er samlet om misjonen. Det andre møtet skal
vi kalle «Ingamøtet». Til den dagen skal vi ha funnet ut en eller
annen ting vi kan glede Inga med. - Nå, hva sier dere? Er dere enige? «Utmerket, storartet!» lød det fra alle «blåveisene»,
og frøken Kruse tok fatt på misjonsbladet som
de pleide å lese. Men i dag var det vanskelig å få tak i det
som ble lest. Tankene tok stadig sidesprang til dette: Hva skal jeg
finne på til Inga? Noen hadde alt på det rene før de forlot frøken
Kruse. Diskusjonen gikk høyt på hjemveien, først i flokk, siden to og
to etter som de skiltes til gårdene rundt om. De ble litt senere enn ellers i kveld, og det vanket
litt småskjenn av moren for de fleste, men da hun hørte grunnen, ble
det snart slutt. I de følgende dagene kom «blåveisene» ofte sammen
for å drøfte og planlegge alt til «Ingamøtet». * Det brente så godt i ovnen og duftet så deilig
sjokolade hos frøken Kruse da små og store «blåveiser» fjorten
dager etter var samlet. De nybakte bollene og sjokoladen smakte
fortreffelig etter turen i det kalde været. «Hva har dere funnet på?» sa frøken Kruse da de
satt til bords. Alle ble ivrige og ville fortelle og de snakket så frøken
Kruse ble helt ør. Det ble derfor bestemt at Tordis, som satt nærmest
frøken Kuse, fikk begynne, og så fikk det gå etter tur rundt bordet. Tordis hadde funnet på å brodere «Inga» på et
lommetørkle. Det var hennes presang, og frøken Kruse syntes det var
utmerket. Den neste, Anna, hadde laget en nålebok, hvor hun
skulle sette både synåler og knappenåler. Lille Trine, som bare var
ni år, hadde sydd et lite bokmerke med et kors på. Det skulle Inga ha
i nytestamentet som hun hadde fått på søndagsskolen. «Ja, det er jo utmerket,» sa frøken Kruse
begeistret. «Og så,» sa Ågot, «skal vi alle være sammen om
et lite juletre et ganske lite naturligvis - for det skal stå på
bordet ved sengen hennes.» «Det var et strålende påfunn, men pynt da?» «Det har vi alt laget, og så skal vi henge noen små
sjokolade- og marsipanfigurer på.» «Nei, dette er storartet,» frøken Kruse satt i en
eneste beundring. «Men en ting har dere vel ikke tenkt på. Hvordan i
all verden vil dere få det pyntede treet helt til byen?» «Jo da, det har vi nok også funnet ut,» sa Ågot.
«Anna og ]eg skal reise til byen med rutebilen om morgenen, og så skal
vi være hos tanten min som bor like ved sykehuset, og pynte juletreet
der og gjøre alt i stand til vi kan komme inn til Inga.» «Nei, så flinke dere har vært til å tenke ut alt.
Så er dere også snille å ta med en bok fra meg.» Ja, det ville de nok gjerne. Det ble hele elleve
presanger det. Du verden så glad Inga skulle bli! * I en av de store salene på sykehuset lå Inga. Det
var lille julaften. Ved sengen satt moren. Inga lå og tørret den ene tåren
etter den andre. «Nå må du forsøke å være kjekk. Du vet det er
umulig for meg å komme i morgen. Du skal nok se det blir bedre enn
tenkt,» moren forsøkte å trøste så godt hun kunne. «Og ikke har du
det vondt, tenkt på det, du.» Morens øyne streifet sengen ved siden
hvor en syk lå og småynket seg. «Du vet doktoren sa at du kanskje
skulle få komme hjem om noen uker, og glem nå ikke å takke Gud som
har gjort alt så godt.» Men det var ikke lett å trøste Inga. Tankene kom:
Julaften uten far og mor og søsken, alene på sykehuset. Hun ville så gjerne være kjekk, men det var rent
umulig å holde styr på tårene, og det er ikke godt å vite hvem det
var verst for, moren eller Inga, da visitt-tiden var slutt og moren sto
i døren og vinket farvel. Nede ved hovedveien hvor Ingas mor gikk av rutebilen,
møtte hun Anna og Ågot, som spurte hvordan Inga hadde det. «Å jo, hun har det da bare bra, men dere forstår
nok at det ikke er så greitt å være hjemmefra julaften, og jeg får
ikke tid til å se til henne.» «Vi skal besøke henne i morgen, vi,» sa Ågot. «Skal dere?» Nå fortalte Ågot og Anna hva alle «blåveisene»
hadde funnet på. Den ene tåren etter den andre trillet nedover kinnet
til Ingas mor - gledens og takknemlighetens tårer. Med et varmt håndrykk
og en takk som kom like fra hjertet, skiltes hun fra de to. Så ble det ikke bare Inga de ti «blåveisene» fikk glede denne julen, men like meget en mor som julaften lengtet etter barnet sitt. På sykehuset var det tydelig å merke at det var jul.
Det vanlige arbeidet måtte gjøres som ellers, men til det kom alt
ekstraarbeidet. På sykesalen hvor Inga lå, ble et juletre håret inn
og plassert midt på golvet, så alle kunne se det. Det var pyntet med
lys og vatt, som glitret akkurat som snøen i sollyset en vinterdag. Søstrene
kom og gikk. Snart var det en blomst, snart en pakke som skulle bringes
til de syke. Selv med overlegen fulgte det julestemning. Han gikk fra seng
til seng og ønsket gledelig jul, og hadde vennlige og spøkende ord til
alle. Til en gammel kone med armene stive av gikt sa han: "Og du, Inga, tar deg vel en springmarsj rundt
juletreet, du?" Så kom visitt-tiden. Det formelig strømmet inn med
besøkende. Alle ville se til sine kjære julaften. Enda Inga visste at
ingen kom til henne, lå hun og så mot døren. Det var morsomt bare å
ligge og gjette hvem de forskjellige skulle til. Og hva skjedde? Døren gikk opp, og der sto Anna og Ågot. Anna, som
kom først, bar forsiktig et lite juletre. Det var godt Ingas hen lå
surret fast, ellers hadde hun gjort som overlegen sa - tatt springmarsj
ut av sengen. Hun kunne ikke tro sine egne øyne. Hun slo hendene sammen
så det sang og ropte høyt: «Nei, - men Anna og Ågot! » De syke og besøkende så opp og lo.
Det var første gang Anna og Ågot var på sykehuset. At det
kunne være så livlig, hadde de aldri trodd. De kom seg bort til Ingas
seng, satte det lille juletreet på bordet og la presangene under. Først
da alt var ordnet, fikk Inga munn og mæle igjen. Men da var det heller
ikke ende på hva de tre hadde å fortelle hverandre, og visittiden ble
bare så altfor kort. Det siste Anna og Ågot så da de sto ved døren,
var et strålende ansikt og et lykkelig smil. Men de to som forlot sykehuset,
var også lykkelige. De hadde gått hans ærend som ble født
julenatten, og tatt et lite skritt på den veien som har himmelens glans
over seg - selvfornektelsens og kjærlighetens vei. * Litt senere ble det store juletreet inne i sykesalen
tent, og likeså lysene på Ingas lille. Tenk to juletrær, og så ett som var hennes helt
alene. Og så alt det rare som var på det, og alle presangene da, både
de under treet og de i esken mor hadde med dagen før. Som hun gledet
seg til å pakke det opp alt sammen! Da ble døren til korridoren åpnet. Det lød sang:
Etterpå ble julens glade budskap lest, om Jesusbarnet
som ble født i en stall og lagt i en krybbe. - Presten var kommet for
å holde andakt for de syke. Inga lå med foldede hender. Det var så stille på
sykesalen. Alle lå og lyttet. Det var som salen var fylt av den hellige
fred som engleskaren sang om der ute på Betlehemsmarken. Presten talte
så inderlig, og ba alle ta imot Jesus - julens største gave. Ingas tanker gikk til alle presangene som lå på
bordet og i esken Fra Mia Hallesby: 250 fortellinger. Utgitt på Antikkforlaget, Bryne. |