| Tilbake
En underlig konkurranse. Karl, Astri og Johanne het prestens tre barn. Karl var
13 år, Astri 11 og Johanne bare 8. Hvert år før jul pleide presten å ta seg en bytur.
Den gamle kofferten som alltid gjorde turen med, var temmelig lett når
han dro. Men spør så om den var tung når han kom tilbake! Det meste
av innholdet kom først for dagen julekvelden, men en pakke
ble alltid tatt fram søndag før jul. Det var den som inneholdt ny pynt
til juletreet. De tre barna fikk være med da. Den høytidelige åpning
gikk for seg inne på farens kontor. - Denne gangen var pakken
ualminnelig stor og spenningen tilsvarende. Det måtte være noe ekstra
i år. Bare far kunne skynde seg. - Uff, alle de knutene som
forsiktig skulle løses en for en. «Kutt hyssingen av!» foreslo Karl. «Skynd deg, da!» maste Astri. Og lille Johanne sto
og trippet av bare nysgjerrighet. Faren så slett ikke ut til å ha noen hast. - Endelig
var han ferdig med papir og hyssing, og en stor pappeske ble synlig.
Lokket ble forsiktig åpnet, og ut av en masse silkepapir ble tre engler
pakket fram. Nei, noe så pent! Det glitret og blinket akkurat som fine små snøkorn
gjør i sollyset. Det var ikke glansbildeengler, nei, ordentlige med
fasong og store, hvite vinger. Den ene vendte hodet oppad. Øynene strålte. Munnen
smilte. Nei, hvor lykkelig den så ut! Den andre så også glad ut, men den så rett fram som
om den ville se menneskene i øynene. Det var som den ville si: Trenger
du hjelp, så kom til meg. Jeg vil så gjerne hjelpe deg. Men den tredje engelen var likevel den vakreste.
Ansiktet var så fint og rent som bare en engel kan ha det, og med et
uttrykk av «Nå får dere høre på meg,» sa presten, da den første
beundringen var over. «jeg skal fortelle dere noe om disse tre englene,
og så skal dere få høre hva de heter.» «Har de navn også?» spurte Karl. «Ja, hør nå,» sa presten og tok den første
forsiktig i hånden. «Denne heter takkemlighetens engel. Legg
merke til hvordan den ser opp mot himmelen. Den vet hvor mye den gode
Gud har gitt den, og nå ser den opp for å takke Gud. Og den som
takker, blir alltid glad, vet dere. Derfor ser den så lykkelig ut.» Presten satte takknemlighetens engel fra seg og tok
den neste. «Dette er barmhjertighetens engel.» «Hva er barmhjertighet, far?» spurte øyeblikkelig
Astri som skulle ha rede på alt. «Vet du ikke det da?» kom det litt overlegent fra
Karl. «Husker du ikke den barmhjertige samaritan som falt blant røvere?» «Nå, nå, vent litt, Karl,» sa faren. «Du er vel
litt for snar til å svare nå. Det var vel ikke samaritanen som falt
blant røvere. Men du husker nok hvordan han hjalp den stakkars mannen
som røverne lot ligge halvdød ved veien.» Jo, nå husket Karl. Det var litt ekkelt å ta slik
feil, men faren var snill, han lot som ingenting og fortsatte: «Men den tredje engelen, hva heter den, far?» Det
var Johanne som spurte. Hun kunne ikke få øynene fra den vakreste av
de tre. «Det er ydmykhetens engel,» sa
faren stille. Det ble ikke sagt noe på en stund. De tre barna
stirret beundrende på den gode engelen. Men presten satt og tenkte på
hvordan han vel skulle forklare for barna sine hva ydmykhet var. Det var
virkelig ikke så lett. «Den som er ydmyk, er både takknemlig og
barmhjertig,» begynte han langsomt og la ettertrykk på hvert ord. «Dessuten
er den ydmyke alltid snill og tjenestvillig, ja, tåler til og med at
andre er slemme mot ham. Men det største av alt er at den ydmyke ikke
selv vet om at han er så god.» Han var ikke før ferdig, så sier Johanne: «Ja, gjerne det, vennen min,» sa faren og klappet henne på kinnet. «Og jeg vil ha takknemlighetens engel,» sa Karl. «Så tar jeg barmhjertighetens da,» sa Astri. «Gjerne det, gjerne det, barna mine,» sa faren. «Men
da vil vi også lage en liten konkurranse. Nå skal dere høre. I dag om
et år vil jeg igjen ta fram englene, og da vil jeg se hvem som i årets
løp har lignet sin engel mest. I en liten bok vil jeg skrive opp litt
av hvert som jeg legger merke til i årets løp.» «Hva vil du skrive?» Karl og Astri spurte på en
gang. «Det blir nok en hemmelighet. Men husk på at dere
hver dag her Jesus om hjelp til å ligne den engelen dere har valt.
Ellers går det ikke, det vet dere nok.» Julaften hang englene på juletreet og ble beundret av
barna. Karl hadde ønsket seg nye skøyter til jul, men foreldrene fant
ut at de gamle kunne brukes et år til. Så ble det altså ikke skøyter
denne julen. Men det skal sies til Karls ros, det var ingen sure miner
for det. Han var glad og takknemlig over de presangene han fikk. Jo,
Karl husket da hvilken engel han hadde valgt. Og Astri, - så snill og hjelpsom som hun var hele
julen! Faren fikk da noe å skrive i boken. Men julen tok slutt, og englene ble pakket ned i esken
de kom i. Skolen begynte, og dagene gikk som før. - Da en tid var gått,
forsto faren at Karl og Astri hadde glemt englene sine. Men det var en
som ikke glemte sin. Det var lille Johanne. Hver kveld etter at moren
hadde bedt aftenbønnen med henne, foldet hun hendene sine og ba lavt
for seg selv: Og Jesus hjalp henne. Som en liten solstråle var hun
dagen lang. Bare en gang iblant gikk hun sturen og stille omkring. Hva
var i veien med henne? Så en dag var hun på vei til farens kontor. Gråtende
krøp hun opp i fanget hans. «Men hva er det da, lille vennen min?» Faren slo
armene om henne. «Å far, jeg får det ikke til.» «Kjære, hva mener du? Hva får du ikke til?» «Jeg får det ikke til å være ydmyk. Og det verste
er at jeg har visst glemt alt det ordet betyr,» hun la seg gråtende
inn til ham. Faren satt og tenkte. Hvordan skulle han hjelpe? Da
fikk han en lys idé. «Du kjære Johanne,» sa han. «Tenk deg nå godt om.
Hvem vil du helst ligne?» «Jesus,» svarte hun straks med lys, glad stemme. «Ja, jeg visste du ville gi det svaret, og nå skal
jeg si deg en ting. Hvis du forsøker å ligne Jesus i alle ting og spør:
Hva ville Jesus gjøre hvis han var i mitt sted - da vet jeg du kan være
sikker på at du er på ydmykhetens vei.» «Å takk skal du ha, far! Da vil jeg alltid forsøke
å ligne Jesus.» Hun tok ham om halsen og sprang fornøyd sin vei. Fra nå av ble Johannes ekstrabønn forandret. Nå lød
den: Men det var ikke alltid så lett å være snill, særlig
når Karl og Astri var leie mot henne. Hun var jo den minste. Men
foreldrene la merke til at hun sjelden tok igjen. Den lille bønnen hun
ba hver kveld, ble som et skjold som verget henne mot angrep fra søsken
og gjorde samvittigheten øm. Vinteren gikk. Det ble vår, og så kom den deilige
sommeren ferie og glade dager sammen med fettere og kusiner som kom på
besøk. Som oftest lekte de alle hyggelig sammen, men iblant trakk det
opp til uvær. Det ble uvennskap, fornærmelse, ja, mellom guttene til
og med slagsmål. Det hendte presten måtte ut fra kontoret og si et
myndig ord til flokken. Men da la han merke til en ting. Johanne var
gjerne ikke med. Hun var så snill til å føye seg, Johanne. I hans konkurransebok ble det i årets løp skrevet
litt av hvert. For alle tre hadde han en side som han kalte «den lyse
siden», og en som het «den mørke side». På Karls og Astris sider
var det skrevet ikke så lite. Men begge Johannes sider var tomme. Hva
kom det av? Var det da ikke noe ydmykhetens engel ville være bedrøvet
over eller glede seg over, når den så Johanne. Jo, det er sikkert -
helst glede seg. Men hver gang han ville til å skrive for Johanne, kom
den tanken: For den ydmyke vite om det gode den Så ble det likevel en heldig løsning, men at det
skulle bli Karls og Astris skyld, det hadde han minst av alt tenkt. Søndag før jul kom. Faren hadde vært sin vanlige bytur.
Litt nytt til juletreet hadde han også med i år, men det var ingenting
mot englene i fjor. «Så var det konkurransen da,» sa presten og tok
fram esken med englene. De måtte selvfølgelig være med. «Å tenk, den hadde jeg helt glemt,» sa Karl. «Jeg også,» sa Astri. Faren
fant fram boken og forklarte om den lyse og den mørke siden. «Du får
være førstemann du da, Karl. Og aller først får vi se om du har
gledet takknemlighetens engel i året som er gått.»
Han satte brillene på og begynte høytidelig å lese: 10. januar: Karl glad over å begynne på skolen. 3. februar: Bærer inn ved fornøyd og glad. Karls ansikt strålte. Dette var moro. «Nå får vi vel ta litt fram mørkesiden,» sa far,
«ellers kunne du bli innbilsk.» 15. januar: Karl setter opp et surt ansikt fordi det
er grøt til middag. 29. januar. Viser at han er misfornøyd med den nye
dressen fordi den ikke er som Egils. Glemmer til og med å takke mor og
far. «Nei, far, hold opp da, ikke les mer, da!» Karls
ansikt var helt forandret. «Kan jeg ikke slippe å få høre mer?» «Jo, jo, vi kan se litt på hva sidene til Astri
inneholder.» Faren bladde om. «Å nei, far, la meg også slippe, da! Jeg vet jeg har ikke vært som jeg skulle.» Astri begynte å gråte. Da var det at faren kom på den heldige løsningen. «Da tenker jeg vi likså godt lukker hele boken
igjen. Det blir riktignok en konkurranse hvor ingen har tapt eller
vunnet. Det finnes slike konkurranser også. Hva sier dere til det? Er
dere enige?» «Ja, ja,» svarte Karl og Astri øyeblikkelig. En liten mørk skygge gikk over Johannes ansikt. Men
den forsvant like fort som den kom. «Ja, gjerne det, far,» sa hun med sin lyse, glade
stemme og tok ham om halsen. Faren trykket henne inn til seg. Han visste han holdt
i armene sine den som med rette hadde vunnet i konkurransen, men hans
munn var lukket og måtte være lukket. Den ydmyke må ikke selv vite om at han er ydmyk. |