Hvem har rett til å kreve og få komme inn i himlenes rike ? Det er kun den som kan si til Gud: "Hvis du ikke er urettferdig, men gir det den rettferdige skal få, så kan du ikke nekte meg å få del i din salighet. For ditt allvitende øye kan se på meg uten å se en eneste syndeflekk. Din hellige lov må felle den dom over meg at jeg har krav på det evige liv. Dette fordi jeg har gjort alt det som er skrevet i lovens bok". Hvis din samvittighet tydelig lar deg føle at du ikke kan tale slik fordi den ikke tåler den allvitende sitt hellige blikk, men isteden vrir seg i skam og fortvilelse under Guds lovs rettferdige dom. Hvordan skal vi da kunne forlange at Gud skal gi oss saligheten når vår egen samvittighet dømmer oss uverdige til det? Det ville jo være det samme som å kreve at den rettferdige Gud, for vår skyld skulle forandre sitt eget vesen og handle urettferdig. Det må jo være like urettferdig som å la den som fortjener å bli fordømt bli salig. Eller som å la fortapelsen komme over den som har rett til å kreve salighet. Men hvordan kan da noen synder komme til å eie en rettferdighet, som gir ham rett til å komme inn i himlenes rike? En slik rettferdighet må jo være større enn både de skriftlærde og fariseerne sin rettferdighet. Den må jo være større enn alt som kan nevnes blant mennesker med rettferdighetens og hellighetens navn. For at en synder kan eie noe slikt må den være stor nok til både å gjøre opp for, og tildekke synden. Da først blir det umulige mulig, når synderen ikke lengre fortjener en synders dom. Men hvilken synder har vel noen gang dristet seg til å si: "Jeg har sluttet å synde, og jeg har gjort opp for all min tidligere synd. Selv lovens strengeste Gud finner hele loven oppfylt i mitt hjerte. Det trengs ingen unnskyldning og ingen minsking av hellighetens krav for min skyld. Heller ikke trengs det noen justering av loven slik at den passer til min fordervede natur". Ingen tør å si noe slikt, selv ikke den som har de største tanker om sin egen fortreffelighet og derfor ikke har det minste kjennskap til sitt hjertes fordervelse.

De mange slags egenrettferdige er jo alle enige i at det er mulig å dysse samvittigheten: Ikke ved å gi seg selv en innbilt hellighet, men ved å dikte seg en vanhellig Gud som gir mindre grove syndere en salighet de ikke har fortjent på rettferdig vis. Samtidig skal denne samme Gud gi de groveste syndere deres rettferdige dom. Disse type mennesker tilhører de selv naturligvis aldri. Ville bare mennesket gjøre alvor av å tro på Guds rettferdighet. At de ikke lukket øynene for den erkjennelse at Guds uten avslag må gi enhver nøyaktig det som det fortjener! Da skulle nok deres egen samvittighet si dem at de aldri ville kunne fortjene saligheten. I beste fall måtte de da nøye seg med å gjøre krav på en mindre streng dom enn de av sine medsyndere. Disse brøde som de mener har større og mer synd enn seg selv. En rettferdighet som åpner adgang til himmelrikets syns i virkeligheten at være uoppnåelig for syndere.

Dersom en fariseer i vår tid hørte denne tale, ville han smile hånlig og si i sitt hjerte: "Ja, der er den gamle visa om igjen. Predikanten spenner kravet om rettferdighet opp til en umenneskelig høyde for å få tilhørerne til å gi opp det han kaller deres egen rettferdighet. Dvs. deres mer eller mindre alvorlige og dyktige arbeide for å rense seg fra syndens skitt. Og samtidig styrke det sanne og edle menneskelige hjerte. Nå skal all slik streben fordømmes. Predikanten mener det hviler jo bare på hovmodig selvgodhet og overfladisk selverkjennelse. Mennesket skal fortvile i forståelse av at det verken er eller noen gang kan gjøre seg selv rettferdig. Da ligger det jo nær å spørre : Hva godt tenker dog predikanten å utrette, når han bare holder fram synderens udugelighet til å skaffe seg en fullkommen rettferdighet? Søker han å frata ham all makt og alt mot til å arbeide for å komme nærmere et uoppnåelige mål? Hvorfor finner predikanten at det er verre å sette seg et høyere mål enn at menneskene skal la hendene synke og gi seg over i fortvilelse. Det må da være rett at en strever på å egge hver god kraft i sjelen til den ytterste anspennelse for å nå så stor rettferdighet som det overhodet er mulig å vinne? Er det kanskje fordi det først er nødvendig å få oss til å se hvor fjernt målet er? Er det kanskje for at vi i ydmykt alvor skal få full forståelse av oppgavens storhet? Skulle vi ikke sette vårt liv inn på å arbeide for å bli bedre?

Vi vet jo hva som følger etter denne tilintetgjørende dom over all menneskelig rettferdighet. Det er aldri noen oppfordring til å gjøre hva som er mulig for oss. I bevisstheten om hvor stort kravet er så skal vi ikke kjempe av ytterste evne. Vi blir dømt hvis vi ikke gjør det vi tross alt KAN gjøres selv om vi er syndere. Tvert om innskjerpes det for alle syndere at de ikke kan gjøre noe som helst for å bli mindre urettferdig.

Synderen skal bare tro på Kristus og at han har gitt verden en fullkommen rettferdighet. Denne fullkomne rettferdighet gir Gud til alle troende som om de selv hadde fortjent det ved sin egen fromhet og gjerninger.

Deretter beskriver predikanten hvor hel, usmittet og tilstrekkelig denne Kristi rettferdighet er i motsetning til all menneskelig rettferdighet.

Og hvordan den troende synder som har fått denne rettferdighet gitt som sin eiendom, trøstig kan tre fram for Gud. Som eier av denne fullkomne rettferdighet kan han også kreve å få inngang i himmelriket, selv om han ikke har gjort en eneste gjerning for å komme inn. Alle de andre må finne seg i å bli utelukket, om de så hadde arbeidet seg til døde for å vinne rettferdighet. Sannelig denne såkalte evangeliske forkynnelse er likeså lettvint som den er urimelig.

Selv det mest anstrengende liv i gode gjerninger skal være uten noen betydning for Guds rettferdige dom? Men det å tro på at en annens rettferdighet hører meg til skal være nok til å åpne himmelrikets porter, om jeg enn selv intet har gjort for å bli god.

På den ene siden heter det: Alle de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse, ( Gal 3:10 ).

På den andre siden heter det: Kom bare som du er! Tollere, horer og drankere: Du skal ikke gjøre noen ting for å bli annerledes. Bare tro på Jesus Kristus, så er du rettferdig og ren som den hvite ull.

Da er du iført den rette bryllupsdrakt som dekker hver eneste synd for Guds hellige øye.

Da må jo hvert eneste menneske som har noen følelse for hva som er rett og galt erkjenne at de gamle fariseere er mer verdt enn disse vår tids troende. Disse gamle fariseere som med ytterste kraft strebet etter å oppfylle sine 318 bud. De lot seg heller slå i hjel uten motstand, enn de ville bruke våpen på en sabbat. Det må være noe annet enn de som ikke tar det så nøye med noen lov, fordi de har nok med at Jesus har oppfylt loven for dem.

Kan det være mulig at Jesus mener noe annet. Han sier at uten vår rettferdighet overgår de skriftlærde og fariseerne, kommer vi ingenlunde inn i himmelriket. Mener han med det at den som bare blir sittende med hendene i fanget skal være sikker på at han verken kan få eller behøver noen annen rettferdighet enn den som Kristus har skaffet? Og at denne rettferdighet overgår den som de har som av all sin makt streber etter å oppfylle Guds bud? Nei, Jesu har aldri ment det samme som våre dages forkynnere av det såkalte evangelium. For når Jesus nevner den rettferdighet som overgår fariseernes, peker han slett ikke på seg og sin gjerning.

Han sier heller ikke med en stavelse at troen på ham gir den sanne rettferdighet. Heller ikke gjør han seg umake for å overbevise menneskene om deres håpløse fortapthet.

Han viser derimot ganske enkelt til at kravet om rettferdighet gjelder mer enn bare det som fariseerne mente om gjerninger som var i overensstemmelse med loven, idet nemlig et menneske er rettferdig, når dets tale og sinnelag ikke mindre enn dets gjerninger er gjennomtrengt av den Hellige Ånd. Det gis i det hele tatt ingen bedre gjendrivelse av denne urimelige og enhver sedelig, kraftig avslappende lære om rettferdiggjørelse av tro og ikke av gjerninger enn nettopp bergprekenen, denne på engang så enfoldige og dype tale, hvor i Jesus lærer oss, at våre sedelige anstrengelser må langt fra være uten verdi, at tvert i mot den rettferdighet, hvor med vi kunne gå inn i himmelriket, fremkommer dermed, at vi bruker all vår makt for å hellige likeså mye vårt indre hjerteliv som det liv, der gjennom våre utvortes gjerninger åpenbarer seg i verden. Det er ikke den såkalte troens rettferdighet, men vårt livs rettferdighet som bergprekenen krever. Bare det at denne livets rettferdighet skal være sann, fordi den fremgår av hjertets grunn, og ikke som fariseernes glimrende skall, som omslutter et ondt hjertes ormstukne kjerne.

Vi kalte den som taler slik en av vår tids fariseere, altså en av dem, der nå tilhører den samme åndsretning og hevder de samme grunnsetninger, som i Kristi dager ble hevdet av den tids fariseere. Men er vi også virkelig berettiget til å stemple en slik mann med fariseerens navn? Han syns dog å være meget forskjellig fra dem, mot hvem Herren rettet sin tale. Han har ingenlunde som disse vanskelig for at erkjenne, at kravet om rettferdighet gjelder like så fullt sinnelaget som gjerningen. Han priser just Herren, fordi han ved sin dype og inderlige utleggelse av loven rammer den overflatiske utvorteshet, som var eiendommelig for den gamle fariseisme, og selv hans bekjempelse av læren om rettferdiggjørelsen ved troen henter sin styrke derfra, at denne lære synes Ham at være overflatisk som den gamle fariseisme, kun ennå slappere og tommere; for det er jo, fordi Han mener at den, som i troen trøster seg til Kristi rettferdighet alene, taper all lyst og kraft til å arbeide for sin helliggjørelse, at læren om rettferdiggjørelsen av troen er ham forargelig. Hvordan kunne vi så stille denne mann jevnsides med de gamle fariseere, - han, der taler akkurat den samme inderlighets sak, som hine fornektede?

For å svare herpå må vi komme i hu det som er falles for all fariseisme. Hvor mangfoldige og forskjellige enn dens former kunne være, er dog all fariseisme stedse ens deri, at den overlater til synderen selv å gjøre seg rettferdig for Gud og mener, at dette kan skje ved hans eget arbeide for sin forbedring, uten at Guds nåde behøver å bringe nye, for synderens medfødte fordervede natur fremmede krefter inn i hjertet. De forskjellige slags fariseere kunne tenke meget forskjellig om hvilke gjerninger og hvilken sinnsbeskaffenhet og hvilken grad av sedelig kraft der skal til, for at et menneske av Gud kan bli ansett for å ha gjort, det som kan kreves av en synder. Snart spør fariseerne som i Jesu dager kun om en stor sum av ytre gjerninger og en streng fastholden ved budenes bokstav, snart fordre de som de beste blant vår tids fariseere, at ikke alene gjerningene, men også sinnelaget, så vidt det er en synder mulig, skal uttrykke hjertes overensstemmelse ei alene med bokstaven, men med ånden i Guds bud, mens atter andre som de sletteste, men stedse av våre dags fariseere egentlig verken fordre gode gjerninger eller godt sinnelag, men kun dette, at synderen ikke gjør seg skyldig i særdeles grove misgjerninger. Men hva enten fariseeren fordrer såre meget eller såre lite av et menneske, for at det skal kunne anse seg rettferdig for Gud, er han i et hver fall forvisset om, at det som kreves, det skal og kan synderen ved egen kraft yte.

Derfor mangler også alle fariseere øre for lifligheten i Guds nådes evangelium og misforstår eller forarges på den ene eller andre måte over dets innhold. Den sløve fariseisme, der gjerne vil slippe fra Guds krav så billig som mulig, hører evangeliet om nåden i Kristus, som om det inneholdt et fribrev for oss til at bli i våre synder, - den edlere fariseer derimot forarges, som vi har hørt, over evangeliet, fordi den i læren om den frie nåde, som tilegnes oss i troen, kun ser en tilskyndelse til å avholde seg fra enhver alvorlig kamp for å forbedre seg selv. Men all slags fariseisme må være uten forståelse av evangeliet, fordi all fariseisme er uten forståelse av den syndige fordervelsens dybde. Det støter den beste fariseer likeså mye som den sletteste, når kravet på en fullkommen rettferdighet hos synderne gjøres gjeldene i hele dets stryke; stedse stille de det krav til den hellige uforanderlige Gud, at han skal forandre sin hellighets fordring etter synderens evne til å oppfylle den, kun så, at noen tillegger synderen atskillig større evne og fordre atskillig dypere arbeid og anstrengelse av ham, mens andre ville slå Guds krav, ned til det lavest mulige, den borgerlige straffelovs mål. Men derfor kommer ingen fariseer til å stå overfor det eneste valg som er gitt en synder, som gjennom sin samvittighet er blitt tvunget til å se den hellige Guds krav om en fullkommen rettferdighet inn i øynene: Enten å oppgi målet om noensinne å stå rettferdiggjort for Gud, fordi dette i sannhet er over en synders evne, eller også å motta som Guds nådes frieste gave den av Kristus forvervede, i evangeliet forkynte fullkomne rettferdighet, som i følge Guds Ord gis alle troende som om den var hans egen, forvervet ved hans egen gjerning og lidelse.

Fordi all fariseisme er uten syn for menneskets vanmakt til å fri seg selv fra sin rettferdige fortapelse, har den heller ingen forståelse av hva troen på Kristi rettferdighet er. Fariseerne tenker seg nemlig alltid troen som en gjerning, som noe mennesket skal yte for å gjøre Gud villig til å gi seg nåde. De tenker seg saken, omtrent som om en far først hadde pålagt sine barn en vanskelig oppgave, for så, når det viste seg, at de ikke greide å løse den, å gi dem en lettere i stedet, med det pålegg, at den i det minste skulle og må de løse. I likhet med dette oppfatter fariseerne læren om rettferdiggjørelsen av troen, som om meningen var, at Gud visstnok egentlig hadde gitt oss den oppgave å holde hans lov med alle dens bud, men at man nå, siden det har vist seg, at vi ikke kunne dette, lar seg nøye med kun å befale oss en ting: å tro på Kristus, hvilken gjerning så skal være god for den manglende oppfyllelse av loven. Å tro på Kristus bli da slett intet annet enn å være viss på, at alt det er sant, som skriften inneholder om ham.

All fariseisme misforstår på denne måten troens vesen og gjør den til en gjerning, der synderen skal erstatte sin mangel på andre gode gjerninger. Men mens de edlere fariseere med rette forarges over dette vrengebilde, som de anser for den rette evangeliske lære om troen, er den overfladiske fariseisme meget vel tilfreds med den, da den nok innser, at den aldri kan kjøpe saligheten billigere enn for den blotte overbevisning om at skriften lærer om Kristus er sannhet. Dette slags mennesker mener at de har troen, når de bare er like så overbevist om, at Kristus engang er død på Golgata, som om at keiser Napoleon døde på St. Helena. Skjønt at Kristi død ikke mer enn Napoleons har gjort noen innflytelse på deres hjerteliv. De forsikrer med største bestemthet å tro på Kristus og føler beskyldningen for å mangle troen som aldeles urettferdig. Selv om hvis de prøvde seg selv, måtte kunne innse, at deres hjerteliv og deres liv i verden ville vært ganske, som det har vært, om de enn aldeles hadde manglet, det de kaller troen på Kristus.

Allikevel kunne de, hvis det blir strid om læren, legge en stor iver for dagen, og med største nidkjærhet forsvare en hver bokstav i skriften, selv om de selv ikke har noe som helst erfaring av det de så lidenskapelig forsvarer, har vært deres hjerter til gagn. De kjemper for troen og vet ikke, hva troen er, fordi de som alle fariseere vil frelses ved sin gjerning, bare det at de innbiller seg, at den gjerning som de er befalt - er den å tro, å være sikre om Guds Ords sannhet.

Disse hos hvem fariseismens egenrettferdighet skjuler seg unner selve trosrettferdighetens navn, er det som langt mer enn de virkelig troende vekke de edlere fariseeres forargelse. Her er det jo tydelig for alle, at det menneske, som av all sin sjels evne streber, ikke bare for å gjøre gode gjerninger, men for å få et godt hjerte, må være bedre enn den, der aldri har tatt opp kampen mot synden, fordi han mente, der ikke blev spørsmål om hans hjerte, når han bare i sitt hode hadde kunnskap og visshet om sannheten. Det er denne den døde tros fariseisme, som gjør det lett for våre dages egenrettferdige fornektere å stille opp mot hverandre, på den ene siden vranglærerne, ja vantro mennesker, som har gjort edle gjerninger og ført et skjønt liv, og på den andre siden, rettlærde, ja for sannheten til det ytterste nidkjære troende, som har gjort seg skyldige i hovmod og forfølgelsessyke, og hvis hele liv åpenbarer en hjerteløshet, som skiller dem langt under hine vantroens menn, som ved sin egen .kraft har prøvd å bli gode mennesker. Egenrettferdigheten hos gjerningenes talsmann kjenner ikke sitt eget vesen igjen, når den får se seg selv skjult under den inn innbilte kappe. Og dog er tingen ganske den samme. Den som mener at vi blir rettferdiggjort ved å gjøre den gjerning å tro Guds Ords sannhet, og den som mener at dette ingenlunde er tilstrekkelig, har begge den samme hjertebeskaffenhet, fordi de begge ville rettferdiggjøres ved gjerninger, og begge er uten forståelse av, hva troen er, og hva den, forskjellig fra alt, det som heter gjerning, virker i et menneskehjerte.

For det er så langt fra, at den sanne troende trøster seg til sin tro som til en gjerning, der erstatter alle hans misgjerninger, at han tvert imot ikke kan komme til troen, før han i sin samvittighet har kjent at troen så lite som gjerningene er fullkomne, og at det så lite som de formår å gjøre ham verdig til Guds nåde. Hva troen virkelig har kraft til, er jo alene dette: å åpne hjertet for Guds nådes virkning, så den kan trenge inn i sjelen og bli dens eiendom. Men derfor er troens vesen ikke rikdom, men fattigdom, ikke visshet om å være eller eie noe som hjertet kan trøste seg til, men bare visshet om ikke å eie noe som kan gi grunn for noe som helst krav på Guds barmhjertighet. Å trenge, som den trenger Guds nåde, som ikke vet sin arme råd til å bli frelst, er troens utspring; som en slik trang fødes den i den synders hjerte, som har målt sin urettferdighets virkelige dybde. Du har ikke troen, om du enn er så viss på Guds Ords sannhet at du kunne dø på den, dersom denne sannhet ikke er blitt ditt hjertes eiendom, all din fortrøstning og all din styrke, så den har forvandlet ditt liv helt fra grunnen. Du kan jo umulig være sikrere på, at Kristus er død på Golgata enn på at Keiser Napoleon døde på St. Helena, men like så sikkert som verken du selv eller noen andre vil si at du derfor tror på Napoleon, skulle du selv si at du tror på Kristus, hvis hans død er ditt hjerte så likegyldig som keiserens. Ikke forvissning om at Gud ved Kristus er villig til å gi menneskene del i sin nåde, men hjertets trang til å få del i denne nåde er den levende tros kjennemerke. Den mann som ennå kjemper for å komme til visshet om evangeliets sannhet, mens han inderlig attrår å få del i den nåde, det forkynner, står troen langt nærmere enn den, som aldri har vært anfektet av noen vantroens tvil, men heller aldri har kjent troens lengsel etter å erfare sannheten på sitt hjerte.

Men fordi åndens fattigdom, hjertets oppgivelse av ethvert slags fortjeneste er betingelsen for troens fødsel, er det umulig for noen fariseer å komme til troens rettferdighet, ja selv bare til forståelse av, hvordan troen rettferdiggjør. Derfor forstår stedse alle fariseere hine Herrens Ord om, at vi kun med en rettferdighet, som er større enn de gamle fariseere, kunne inngå i himmelriket, som om meningen kun var den, at vi må eie rettferdighet i en større grad en hine, mens meningen jo er den, at vår rettferdighet må være av en helt annen art. De gamle fariseere anså de ytre gjerninger for nok, de bedre i vår tid mener at i tillegg så må man legge sinnelagets oppriktighet. De gamle var som de, der ville fortjene rettferdighet ved noen kroner; de nye ville betale hele sin formue, og at de da finner det forargelig, at det gis dem, som endog mene å kunne fortjene rettferdighet uten å ofre noe, bare ved å anta seg visse lærdommer, er jo ganske rimelig. Men alle disse er jo dog enige om, at enten den rettferdighet, som Herren kaller større enn de gamle fariseeres, må fortjenes dyrt eller billig, er den dog lik hine av den art, at den kan og skal fortjenes. Men just derfor kommer de aldri dypere en til, at de som de gamle fariseere ville rettferdiggjøre seg selv.

 Nei, vil du komme ut over den fariseernes rettferdighet, som Herren dømmer, må du begynne med å se din fullkomne uformuenhet til ved all din anstrengelse å komme ut over den. Du må se, at om du en ikke blir stående ved de ytre gjerninger, men tar sinnelaget, ja tanker og hjertets skjulte begjær med, vil dog den samme dom som rammet de gamle fariseere, også ramme deg.

For hvorfor var ikke de gamle fariseeres rettferdighet nok? De flinkeste og beste av deres nåværende etterkommere har jo svaret ferdig: Fordi alle deres gode gjerninger manglet hjertelighet og sannhet og kun var tvungne ofre, som de med inderlig ulyst ga til Gud. Ja ganske visst; slik er det. Men hvordan er det nå med dere, som forstår dette at avtvungne gjerninger er en vederstyggelighet for Gud og derfor heller vil gi Han et hellig sinnelag og et rent hjerte? Kan dere gjøre det uten  tvang, like lett og fritt som det vi gjør når det er naturlig for oss og fordi det er vårt hjertes vilje? Når dere, for Guds skyld holder tilbake et bittert ord eller kveler en falsk tanke, finner dere da intet av den uvilje som fariseeren hadde som la den store pengesum i tempelkisten. Der jo tydelig at han heller ville ha pengene selv, hvis han ikke hadde kjent seg forpliktet til å ofre dem til Herren? Hvis du er et dannet menneske, faller det deg kanskje lett, ja ganske naturlig ikke å skjelle ut din uvenn. For det å bruke skjellsord syns du er rått, og slik råhet har du avsky for, fordi du ville føle deg fornedret i dine egne øyne, om du gjorde deg skyldig i det. Men hvis du har en uvenn, som har krenket deg, og du får leilighet til å si ham et ord, som rammer ham som en forgiftet pil, skjønt kanskje du alene vet, at dette ord er sårende for ham, kan du da ikke bare la være å si det, men la være, uten at det koster deg mer overvinnelse enn å la et rått skjellsord være usagt? Eller: hvordan er du, når du blir sint? Vi krever ikke at du skal forstå, at det er det sinne Herren kaller vel grunnet, stedse gjelder synden, aldri synderen. Men når du nå, som du mener med full grunn blir sint, fordi din neste har handlet skammelig imot deg, følger det da av seg selv, at du samvittighetsfullt undersøker, om dog kanskje også du har noen urett eller kan ha gitt noen anledning til, at din neste har fortørnet deg? Eller hvis andre gjør klart for deg at du ikke er uten uret, strir du så ikke i det lengste i mot å erkjenne dette? Er du sikker på at det virkelig er kjært for deg, hvis du omsider må erkjenne, at du ikke har hatt tilstrekkelig grunn til din vrede? Det er få mennesker, som likefrem nekter å forlike seg med sine motstandere, men det er enda færre, som er villige til å gjøre det av hjertet. 

Var det ikke så, ville det ikke være så alminnelig å høre ord som disse: Jeg har tilgitt min uvenn og ønsker ham intet ondt; jeg vil bare være i fred for ham og ikke ha mer med ham å gjøre, - eller: Jeg har tilgitt ham, måtte Gud så sant også tilgi ham, - eller: Jeg bærer intet nag til ham, men å just skulle forsvare ham, kan vel ingen forlange. Den som sier, at han nok har tilgitt sin uvenn, men at han dog vil være fri for hans omgang, viser jo hvor tungt og motvillig det er for ham å tilgi, siden han ikke kan tåle å se fornærmeren, uten at vrede og bitterhet igjen vil blusse opp i hans hjerte. Og den som sier, at han nok har tilgitt, så sant Gud har gjort det, skal nøye prøve seg selv, om ikke disse vakre ord bare er et hykleri som dekker et ønske om at Gud mangedobbelt skal gi ham hevn til gjengjeld for, at han selv er så god, at han lar alle hevntanker fare. Og den som mener at han har rett til å ikke forsvare sin neste, fordi han er hans uvenn, sier da at den tilgivelse, han roser seg av, ingen virkelig tilgivelse er, siden den begåtte urett fremdeles driver ham til å sete sin uvenn lavere enn sine øvrige medmennesker. Men vi kan være temmelig visse på, at alle de, som bruker denne slags tale om sine uvenner, selv mener at de i motsetning til sine gamle fariseere at de har fyllestgjort Herrens ord om ikke å vredes uten grunn, og ikke å være velvillig mot sin motstander. Og allikevel viser hele deres ferd og tale, at de likeså tvunget og uvillig overvinne seg til å være lydige mot bokstavene i bergprekenens ord, som hine gamle overvant sin til å adlyde budenes bokstav.

Men i virkeligheten er den kjærlighet, som er lovens fylde, det fordervede menneskehjerte så unaturlig som det er unaturlig for en hund å gå på to. Med stor anstrengelse og av frykt for pisken eller attrå etter kjøttstykket, man holder fram for den, kan det jo nok en stund lykkes hunden å reise seg opp, men det blir aldre en fri, naturlig stilling for dyret. Slik kan det også for mennesket være mange grunner til, at det forsøker å skaffe en rett, i hjertets villige lydighet bestående rettferdighet. Det er ikke alltid frykt for Guds vrede, som tilskynder menneskene til slikt; i vor tid er det bare alminnelig at fariseerne tenke seg Gud som så vanhellig og svak, at hans vrede bare blir så lite fryktelig. Hensynet til verdens dom og kanskje enda mer til sin egen selvaktelse, stundom også en bevisst motsetning til kristendommens lære om nådens nødvendighet og lyst til å vise hvor langt et menneske kan komme med sin egen kraft, kan alt sammen virke at mange kunne drive det såre vidt i å leve på en måte, som ikke bare overfladisk tilfredsstiller lovens krav, men også syns å åpenbare en stor renhet i sinn og tanke. Dog la kun enhver av disse rettferdige gå inn i sitt eget hjerte, som han kan kjenne, og la være med å trøste seg ved, at andre, som han ikke kjenner hjerte til, kanskje har nådd lengre en han, og han skal vel måtte innrømme, at han ikke er kommet lenger enn at han enda må tvinge seg selv, når han ikke bare vil gjøre det gode, men være god. Gjennom lang øvelse kan nok tvangen ha blitt en vane og derfor føles mindre. Men allikevel er det like sikkert at den drivende kraft i hans liv ikke er den frivillige kjærlighets glede, men lovens tvingende bud, om det kanskje ikke som hine gamle fariseere er frykten for Gud eller håpet om evig belønning, men erkjennelsen av det han føler han skyller seg selv, og ønsket om den gode selvbevissthetens lønn, som gir budet dets tvingende kraft. Så sant Gud ser på hjertet, vil han dømme rettferdigheten å være av samme art overalt, hvor han finner at den er tilveiebrakt ved hjertets selvgodhet, tvangsarbeid og fortjeneste, helt uten hensyn til, hva som har gjort selvbeundringen sterk, og hvor mye som er gjort og hvilken lønn sjelen har arbeidet for. Har vår dags fariseere, om de enn yter mye mer en de gamle fariseeres utvortes gjerninger, samme hjerte forhold som de, er også deres rettferdighet av samme art, og de ville ifølge Herrens ord ikke kunne komme inn i himmelriket.

Ganske annerledes er den rettferdighet, som går ut fra den troendes hjerte og gjennomsyrer hans liv. Utvortes kan nok ofte troens og fariseismens gjerninger se helt like ut. Det kan enda skje at en fariseer som har øvet seg lenge, vil kunne gjøre større gjerninger en nylig omvendt troende. Men hjertets art, det som frembringer rettferdigheten i livet, vil være aldeles forskjellig. Hos den troende er det ikke mere noen selvgodhet. Han kan jo ikke komme til troen, før han fullt ut har oppgitt seg selv og dømt seg selv. Hos ham er det ingen egenkjærlig frykt for straff eller ønske om lønn; han har jo før all sin gjerning den rettferdighet som han stoler på, den som ikke skal vinnes eller betales ved hans livs gjerning, men forlengst er vunnet ved Kristi fullkomne gjerning, som verken tåler eller trenger og økes ved synderen anstrengelse. Derfor er også den troendes arbeid for å oppfylle Guds lov ikke avtvunget ham; han gjør det ikke mot, men med sin innerste vilje; for det som tvinger ham, er troens kjærlighet til Kristus, men kjærlighets tvang er frihet. Fordi Gud altså hos den troende finner det som all fariseere manglet : Selverkjennelsens sannhet og kjærlighetens frivillige lydighet, er hans livs rettferdighet av en helt annen art en deres. Her er det en rettferdighet, som er større en fariseernes og de skriftlærdes.

Dog når vi taler så store ord om de troendes livs rettferdighet, vil ingen av disse være tilbøyelige til å motsi oss. Alle troende vet bedre enn noen fariseeres spott kan fortelle, at det ofte er smått både med sin ydmykhet og selverkjennelse. Derfor blir og hans ros utelukket. Med sin frivillige lydighet er det slik at han kjenner så alt for godt til at det koster stor kamp å oppgi sin egen vilje, og han kjenner det som sin store skam, at han ofte slett ikke oppgir den, men nettopp synder ved å la sin egen vilje få råde. Derfor har han heller ingen trøst av sin rettferdighet, men bare av Kristi rettferdighet, og det kan virke både formastelig og engstende, når han hører tale om sitt livs rettferdighet som stor nok til, at han med den kan komme inn i himmelriket. Han vil til sin siste stund avvise enhver tanke om i seg selv, eller i sitt liv, at han har noen rettferdighet som kan bestå for Gud, og bli fast ved å bekjenne: ”Den rettferdighet som Gud har gitt meg er den eneste pryd jeg vet om."

Ja vi vet at den troende må ha det slik. Var det ikke slik at han hele livet igjennom hadde åpent hjerte for sin rettferdighets store mangler, ville han jo igjen bli egenrettferdig og igjen høre fariseerne til. Men allikevel er det riktig, at rettferdigheten i de troendes liv tross sin mangel er større en fariseernes. Det er sant at den troende kan ta seg i forfengelig selvgodhet; men så snart han gjør det, dømmer han seg selv og lar ingen unnskyldning gjelde; aldri har hans hjerte fred i vissheten om sin egen rettskaffenhet, men bare i vissheten om å eie Guds nåde, som hans hjerte trenger like uforskyldt og like fullt i hans siste som i hans troslivs første stund. Det er sant, at han aldri uten daglig kamp mot egenkjærligheten kan fullkomme Guds kjærlighets vilje, og at han ei heller alltid seirer i kampen, men la ham spørre seg selv, om han ville være glad hvis at denne kamp sluttet, og han skal av sin samvittighet få det svar, at selv om det ikke var noen fare ved å leve etter kjødets begjæring, ville han allikevel kjempe som nå, fordi det i sannhet er blitt hans innerste vilje å bli hellig for å glede den Frelser, i hvis samfunn han har å sin styrke, i hvis nåde han har all sin trøst. Jo dypere den troende skuer inn i sitt eget hjerte, besto bedre ser han, at hans sanne gjenfødte jeg av Gud virkelig "er skapt i sannhetens rettferdighet og hellighet'', så at den nåde som allerede har begynt sin gjerning i ham, når den får fullført sitt verk, vil ha gjort ham skikket til å få de helliges arvedel i Guds rike. Selv det at hans synd er blitt hans livs store lidelse, kan overbevise den troende om, at synden ikke mer er hans hjertes kjærlighet.

Derfor viser det seg også for hvert enkelt bud, at den troendes hjerte har en annen beskaffenhet en fariseerens. Den troende kan vredes, og han er seg selv bevisst, at han ikke var den hellige Guds barn, hvis han ikke som Herren kunne vredes over synden hos seg selv og i verden. Han forstår meget godt, at den som ikke kan vredes, heller ikke kan elske, så sant kjærligheten må opprøres, når den ser det, som med rette er blitt dyrebart, krenkes og tråes ned. Den troende vet at Kristi kjærlighet i sitt dype alvor er meget forskjellig fra den søtlatenhet, som av frykt for å såre ikke våger å nevne tingene med det rette navn. Kristi disipler husker, at deres herre, skjønt han sa at den som kalte sin bror for en dåre, skulle være skyldig til helvetes ild, dog selv gang etter gang kalte fariseerne dårer, fordi dette ord, anvendt på dem, ikke er et skjellsord, men den eneste rette betegnelse av deres ferd. Den troende kan nok, og det just tvungen av Kristi kjærlighet, både vredes og bruke sterke ord. Men det forstår den troende til bunns, at enhver vrede, som gjelder synderen og ikke blott hans synd, og særlig all vrede, som kommer av, at vårt eget kjære jeg er blitt krenket, mangler all rett, selv om krenkelsen var aldri så grov. For den som henter all sin fortrøstning fra troen på Guds uforskyldte nåde, kan aldri glemme at hans neste aldri kan synde mot ham, som han synde imot Gud, og derfor vil han, så sant han daglig trenger syndenes forlatelse, aldri under noen omstendighet mene seg berettiget til i vrede og hat, nekte noen forlatelse. Han har ingen unnskyldning, hvis han vredes; han kan ikke nøye seg med å skjule nag og bitterhet i sitt sinn; han har ikke fred i å tilgi halvvegs, ;han taler ikke i bønnen til Gud om sin fiende med et hemmelig ønske om, at Gud skal hevne hans urett, selv om han selv ikke får lov til å gjøre det. Over alt der han i sitt hjerte finner spor av nag og bitterhet, har han bare en ting å gjøre: Å skamme seg, felle dommen over seg selv og begynne arbeidet for å utrydde hatet mot sin uvenn til dens siste rot; først da finner han fred; først da løser hans hjertes nød seg i bønnens fulle inderlighet: "Forlat oss vår skyld, som vi forlater våre skyldnere." Altså enten den troende seirer over fristelsen til selvgod vrede, eller han faller i den, er hans hjerte dog annerledes en fariseerens, der her som alltid søker og finner grunn til å være tilfreds med seg selv, når han i større eller mindre grad tvinger seg til å gjøre, det han må.

Den samme forskjell mellom hjertets tvungne og frivillige kamp kommer til syne overfor alle budenes krav. Stedse er det så, at selv den svakeste troende, hos hvem enda nederlagene er langt flere enn seierene, dog, fordi han har Guds rettferdighet i seg, eier en større rettferdighet en selv den fariseer, som ved lang øvelse har drevet det til, at neppe noe menneske kan påvise en overtredelse i hans liv. Derfor er det visstnok sant at Kristus i bergprekenen ikke taler om troens, men om livets rettferdighet, men det er ikke mindre sant, at den livets rettferdighet, som han taler om der, bare finnes hos "De fattige i ånden, de sørgende, de som hungrer og tørster etter rettferdighet", dem han i den samme bergpreken priser salig, fordi deres fattigdom gjør at de trenger og begjærer hans rettferdighet som sin eneste rikdom.

Derpå alene kommer det an. Vil vi bare ha den rettferdighet, som er av Jesu Kristi tro, og ikke av noens gjerninger, vil Gud nok oppdra oss til den livets rettferdighet, som er større en fariseernes og de skriftlærdes og fullendes i alle troendes hjerter, når de går inn i himlenes rike. Derfor ber vi: Herre, gjør oss fattige i oss selv,, at vi kan bli rike i deg; lær oss å dømme vår urettferdighet, så vi kunne søke rettferdighet og ved den bestå for din dom. Amen i Jesu navn.

 Til toppen