Straks foran vår tekst beretter evangelisten oss om forklarelsens under der oppe på berget. De kjære disipler, Peter, Johannes og Jakob hadde fått et levende inntrykk av den herlighet, som ventet dem, når "Kristus, vårt liv, åpenbares," og de skulle åpenbares med ham i herlighet. Peter ville nok helst ha reist sitt telt der oppe for bestandig for aldri mere å tenke på noen flytning: "Herre, det er godt at vi er her," sa han. I slikt salig sollys som det, rettferdighetens nå utstrålte, hadde han aldri badet sin sjel før - intet under derfor, at han helst ville forbli der oppe.

Men de kjære disipler ble snart kalt tilbake til virkeligheten igjen; de fikk snart forstå, at de ennå var på en syndig jord; for ikke før var de steget ned fra berget, før en far ropte til mesteren: "Herre, miskunn deg over min sønn ! Hans kjære barn led meget av djevelen, og falt snart i ilden, snart i vannet."

Hvilke motsetninger mellom det lyse, skjønne billede oppe på berget og det mørke, triste billede her nede i dalen: Hvilke motsetninger mellom disse utrop: "Herre, det er godt at vi er her," og dette: "Herre, miskunn deg over min sønn, som lider av djevelen." Akk ja, her nede regjerer djevelen ennå, og vi får lide meget på forskjellig vis, men vi har hatt et glimt av vårt hjemland, og det skal inngi oss mot til å trosse farene i den mørke dal.

Men det hendte også noe annet, som lærte Peter å forstå, at han ennå befant seg på jorden og måtte lempe seg etter jordiske forhold. De som hadde med å kreve tempelskatten, innfant seg, og Peter ble spurt om ikke hans mester betalte skatt. "Jo," svarte Peter, "det gjør Han." Men idet han kommer inn i huset, retter mesteren dette forunderlige spørsmål til ham: "Hva synes du Simon, av hvem tar kongene på jorden toll eller skatt, av sine egne barn eller av fremmede? Peter svarte: "Av fremmede." Jesus sa til ham: "Så er jo barna fri."

Det er et herlig syn frelseren her vil bibringe Peter - synet av den store frihet, som de troende har i Kristus. Er det vel riktig, at jeg, den store konges sønn, alle tings skaper og oppholder, skal være skattlagt her på jorden? Er ikke kongebarna fri? - Og du, min kjære Simon, er jo også et kongebarn, og ditt borgerskap er av himmelen - er ikke både du og jeg hevet høyt over de jordiske for hold? og dog sier Han: "Men for at vi ikke skal gi dem anstøt, så skal vi betale," og Han gav ham ordre til å begi seg på fiskefangst for å finne den mynt, som skulle dekke skatteoppkreverens krav.

Kjære venner! Vi er frie og salige Guds barn; men så lenge vi ennå er her i verden, må vi være all menneskelig orden underdanige for Herrens skyld. Fullstendig frie blir vi først da, når vi kommer hjem og i fullt mål kan utnytte det himmelske borgerskaps rettigheter. Her må vi betale både tempelskatt og kongeskatt, og vi kan ha mange tunge byrder å slepe på, som det jordiske samfunn legger på oss; men der oppe skal vi være evig frie. Her må vi betale tempelskatt; vi må være med å opprettholde den gudstjenestelige orden, bygge kirker og bedehus og underholde predikanter - men der oppe i det vidunderlige paulun, som Herren vil brede ut over oss, skal vi ha alt fritt, og kun ha å ta til oss og mettes av Hans ansikts beskuelse. Her må vi være med og opprettholde den jordiske rettsorden og gi keiseren hva keiserens er, gi den skatt, hvem skatt tilkommer, og den toll hvem toll tilkommer; men i himmelen er alle begreper om skatt og toll borte; for den evige konge behøver ikke å leve og regjere ved sine undersåtters midler. Her lyder formaningen til oss: "Hver sjel være lydig mot de foresatte øvrigheter! For det er ikke øvrighet uten av Gud; men de øvrigheter, som er, de er innsatt av Gud, så at den, som setter seg imot øvrigheten, står Guds ordning imot; men de som står imot, skal få sin dom. - Gi derfor alle, hva dere er dem skyldige: Den skatt, hvem skatt tilkommer, den toll, hvem toll tilkommer, den frykt, hvem frykt tilkommer, den ære, hvem ære tilkommer." (Rom. 13, 1-2 og 7).

En kristen er en lovlydig, undergiven sjel, som bøyer seg under den jordiske samfunnsorden og streber å forherlige sin frelsers navn også i dette stykke. Selv om jordiske herskere kan være vrangvillige, og lovene og forordningene mangelfulle, ja likefrem ubillige, så bøyer han seg dog i lydighet og vokter seg vel for opprørssinnet, hvormed verdens barn så ofte tar seg frem. Han arbeider med alle de lovlige midler, som gis, for å forbedre samfunnsforholdene og få ubillige lover forandret, men han gjør det på lovlig vei og lytter aldri til deres rop, som vil få ham med under opprørsfanen. skjønt han således ifølge troen betrakter seg som et kongebarn, som er hevet høyt over alle jordiske forhold, anser han seg ifølge kjærligheten som alles tjener, og han vil ikke i noen henseende volde anstøt ved sitt eksempel.

Vi lever i en opprørstid, hvori det gjelder for en kristen å være edru i denne henseende og vokte seg vel for de falske frihetsidealer, og tillike vokte seg for de falske veier og måter hvorpå man søker å oppnå virkelige goder. De første kristne, som levde under fryktelige tyranner, sådanne som keiser Nero, som tørstet etter deres blod, gir oss et herlig eksempel på hvorledes vi skal være lovlydige borgere og ikke la den kjødelige opprørsånd få makt over oss, selv om vi i mange henseender kan finne, at forholdene er urettferdige og ubillige.

Men vi vil av denne tekst gripe anledningen til å si noen ord om barnas frihet i en ennå høyere betydning, nemlig deres frihet fra loven, ja fra alle lover og bud som salighetsvilkår. Og her vil vi la den opplyste Guds mann Rosenius si noen ord til oss: Apostelen Johannes sier i sitt første brev 5. kap., v. 13: "Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite, at dere har evig liv. dere, som tror på Guds sønns navn." Herav ser vi, at man kan være kommet til troen på Jesus, og dog ikke rett vite, hva man har i Ham, ikke fullt forstå meningen og innholdet av den nåde han har skjenket sine troende. En opplyst og troende lærer har ytret: "Jeg hadde i flere år hengt ved min frelser, innen jeg ennå hadde den minste anelse om dette herlige forhold, at jeg rent ut er fri fra loven, at jeg aldri mere betraktes og dømmes etter loven, men kun etter min Herres Kristi, meg forvervede, rettferdighet. Men jeg kan også si, at med dette lys gikk det opp  en ny og nåderik Herrens dag i min sjel, at med dette lys inntrådte mitt nye menneske i et nytt, lykkeligere tidsskifte med liv og fred, med hellig lyst og kraft, skjønt det også på ny bestandig formørkes og svekkes inntil Herren igjen gjør meg levende." Denne bekjennelse istemmer alle som har opplevd den nevnte erfaring.

Og dog, hvor besynderlig ukjent, misforstått og fortiet er ikke dette herlige lærepunkt! Det forekommer ennå mange ellers erfarne sjeler nesten som en nyhet, ja kanskje en farlig nyhet og et kjetteri, om vi sier: "Det finnes mennesker, som aldeles ikke står under lovens domsrett, mennesker, som Gud aldri skal dømme etter sin hellige lov, og som Gud aldri tilregner deres synder, mens derimot andre blir fordømt om de blot feiler i et eneste stykke." Mange vil forbauses over sådanne ord som over de besynderligste nyheter. Således kan menneskene midt i kristenheten være aldeles ukyndige om en av kristendommens aller viktigste sannheter og ved sin blinde fornuft og eget tykke være rent ut fiendtlige mot selve det saliggjørende lys og dog mene seg selv å ha det klareste lys.

Men for nå å forebygge misforståelse og straks forklare betydningen av de troendes frihet fra loven, vil vi uttale: De, som er blitt døde og fordømte av loven, så at de har søkt og funnet sin frelse i Kristi forsoning alene, de er aldeles fri fra lovens salighetsvilkår eller forpliktelsen til å søke sin rettferdighet og salighet ved lovens etterlevelse; dermed er de også fri fra alle lovens dommer, fri fra lovens forbannelse" (Gal. 3, 13); og dernest er de i forhold til sin tro fri fra lovens herredømme i samvittigheten, eller hva apostelen kaller trelldommens ånd så dere atter skulle frykte (Rom. 8, 15) og "trelldommens åk" (Gal. 7, 1), samt fra de dermed forbundne kvaler og lidelser, fordi de i sin Herre og stedfortreder har hele sin lovopfyllelse, evig forlatelse, liv og salighet. - At de troende er fri fra den jødiske seremonial - og politilov, blir innrømmet av alle, så meget mere som denne lov allerede i den gamle pakt ikke var bindende for andre folk end jødene; men her er spørsmål om den moralske lov eller de ti bud; men også fra denne er de troende fri, nemlig således, at de ikke mere skal dømmes etter hva de selv er for loven; men etter den fullkomne rettferdighet de har i Kristus. De lever derfor under en bestandig nåde, i et nåderike, som alltid er veldig over dem så lenge de i troen henger ved Kristus. "Så visst er det en bedre pakt Jesus er blitt borgesmann for." (Hebr. 7, 22). Lov Herren, min sjel, og alt hva i meg er, Hans hellige navn!

Dette skal vi nå se av den hellige skrifts egne ord. Etter at apostelen i Rom. 7 først har fremstilt eksemplet på den fullkomne frihet fra Mose lov, hvori en hustru inntrer, når hennes mann dør, så at hun nå uten synd kan ta en anden mann (V. 2, 3), så tillegger han i V. 4: "Derfor mine brødre er også dere døde fra loven ved Kristi legeme, at dere skal høre en annen til, nemlig Ham som er oppstanden fra de døde" osv., og videre (V. 6): "Men nå er vi løst fra loven, idet vi er døde fra det vi holdtes fangne under, så vi tjener i åndens nye vesen og ikke i bokstavens gamle vesen." Men spør nå noen om hvilken lov apostelen her taler, så får han straks opplysning derom i det følgende vers 7, hvor apostelen uttrykkelig anfører det aller innerste, ja selve kjernen av de ti buds lov, nemlig: "Du skal ikke begjære," hvilket jo er slutningen av den moralske lov, det siste av de ti bud. Der ser jeg da, hvilken lov apostelen taler om. Det er også kun av den moralske lov eller de ti bud vi lærer å "kjenne synden" (V. 7), "bli døde" (V. 10) og overvettes syndige (V. 13) med mere, som apostelen i dette kap. sier om loven; for i seremonialloven fikk jødene sin trøst og berømmelse, fordi denne kunne oppfylles. Så er det da om den moralske lov, apostelen sier, at de troende er "løst fra loven," men alene på den måte, som han forklarer, nemlig at vi er fri fra dens forbannelse (Gal. 3, 13) og fra dens trelldoms åk (5. 1). Derfor uttrykker han også motsetningen til å være under loven, med det å være under nåden, idet han sier: "Dere er jo ikke under loven, men under nåden" (Rom. 6, 14). Da disse to forhold, å være under loven og å være under nåden, står som motsetninger til hinannen, så ser vi, hva som menes med frihet fra loven. - Alene som en rettesnor og et lys i spørsmålet om, hva som er synd eller hellighet, beholder den moralske lovs bud sin evige kraft og gyldighet også for de troende til en kjær veiledning for deres villige ånd og til tukt for deres onde kjød; for, som før sagt, hva Gud noensinne har elsket, det elsker Han alltid, og hva Gud har hatet, det hater Han alltid, så vidt som Hans hellige vesen ikke kan forandres. Derfor ser vi, at den samme apostel Paulus, som mest taler om vår frihet fra loven, dog, når han formaner de kristne, foreholder dem lovens bud som rettesnor, f. eks. når han sier: "Bruk bare ikke deres frihet til en leilighet for kjødet, men tjen hverandre i kjærlighet" for - merk dette tillegg - hele loven er oppfylt i ett bud, nemlig i dette: Du skal elske din neste som deg selv" (Gal. 5, 14). Der ser vi, at han fremstiller lovens bud som rettesnor, og Johannes sier: "Dette er kjærligheten til Gud, at vi holder Hans bud." Men om de troende dog av kjødets svakhet forsynder seg, og samvittigheten fordømmer og forskrekker dem med lovens trussel og forbannelse, så sier apostelen: "Nei, ikke så! Kristus frikjøpte oss fra lovens forbannelse, da Han ble en forbannelse for oss." "Til frihet har Kristus frigjort oss; stå derfor fast og la dere ikke atter legge under trelldoms åk" (Gal. 3, 13, kap. 5, 1).

Således lever de troende under et sådant forhold, at de vel i lovens bud har en uforanderlig rettesnor, men at de aldri skal fordømmes for de større eller mindre mangler i denne rettesnors etterfølgelse; for deres synder skal de vel tuktes, rettes, - renses og sønderknuses, først av loven og dernest ved "ris og plager," hvor det behøves, men aldri dømmes etter loven; for skulle de dømmes etter loven, så måtte de fordømmes, fordi lovens dom er forbannelse over den minste synd, - dommen lyder således: "Forbannet er hver den som ikke blir ved i alt det som er skrevet i lovens bok, så han gjør det." Derfor ser vi også hvorledes Kristus visstnok straffet og tuktet sine disipler for deres synder, men aldri utelukket dem fra nåden; midt i tuktelsen talte Han om deres æresplasser i himmelen" (Luk. 22, 2~30). Så sier og Johannes: "Dette skriver jeg til dere, for at dere ikke skal synde; og om noen synder, da har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige." (1 Joh. 2, 1).

Se, dette er forklaringen om den fullkomne frihet fra loven. Om noen ennå har ondt for å tro og begripe selve sannheten av dette, så minner vi blott om, at den, som ikke tror denne store sannhet, han har ennå ikke det rette begrep om syndenes forlatelse; for det kommer kun av et besynderlig mørke i vår sjel, at vi ikke betenker, at "syndenes forlatelse inneholder frihet fra loven." For hvorledes kan synden være forlatt, om vi ennå skulle dømmes etter loven? En nådestand, en bestandig forlatelse, må jo inneholde at vi ikke står under lovens dom; for dersom jeg om morgenen fikk alle mine synder forlatte, og hele Kristi fortjeneste ble meg tilegnet, men jeg siden skulle dømmes etter loven, så var all min glede forbi innen aftenen; all den nåde som var meg skjenket, nyttet meg intet, nei ikke en time; for jeg er jo intet øyeblikk så fri for synd, at loven ikke straffer og fordømmer meg, om jeg skal dømmes etter den. Hvortil tjener da min benådning? Hvorledes gikk det da med den evige sang til lammets ære? "Nei," sier apostelen, "jeg akter ikke Guds nåde for intet; for er det rettferdighet å få ved loven, da er altså Kristus død forgjeves." "Den, som har Sønnen, han har livet," han "kommer ikke for dommen," han" skal ikke dømmes etter loven. Dette er vår fullkomne frihet fra loven.

Men til friheten fra loven hører også, at min samvittighet ved troen er frigjort fra lovens trelleåk, at jeg har fått, ikke en trelldoms ånd, så jeg atter skulle frykte, men en barnekårets ånd, ved hvilken vi roper:" Abba, Fader!" Men denne frihet i samvittigheten er en ufullkommen frihet; den beror på min tro, og min tro er aldri fullkommen. I Guds hjerte er en evig tilfredsstillelse ved Sønnens fortjeneste alene, en evig nåde, et evig velbehag i, hva den enbårne har gjort; men i mitt hjerte er en bestandig omveksling og strid mellom tro og vantro, en bestandig omskiftelse av mørke og lys. I himmelen er en evig lovsang over Lammets seier; men her nede på jorden er kun korte øyeblikk med lys, fryd og lovsang. I Guds store bok er min regning for evig utslettet og kvittert; men i min lille kontrabok_, i samvittigheten, der er det sjelden riktig rent og klart; for vi har en fiende som bestandig på ny innskriver vår gjeld, for dermed å forurolige og forskrekke oss. Men lovet være Gud, at nådepakten er fullkommen fast og urokkelig i Hans hjerte, at Han ikke tilregner oss synden, at Han ikke dømmer oss etter loven, skjønt vi selv gjør det !

Således har vi i korthet dvelt ved det store emne: De kristnes frihet fra loven. Måtte da Herren i sin store nåde bevare enhver av oss, så vi kan bli stående faste i den frihet, som Kristus har frigjort oss til, så vi ikke atter lar oss tvinge inn under trelldommens åk og tillike bevare oss fra å "misbruke friheten til en leilighet for kjødet." Dertil hjelpe Herren oss i sin uendelige barmhjertighet!

Amen.

Til toppen