Denne tekst står så enkel og klar, at det ikke er bruk for de lange utlegninger. Nei, den skal betraktes, beskues og tas til hjertet. Den, som blir stille, slår alt annet ut av tankerne og med flid ser inn i evangeliet, vil få størst utbytte av det. Det er likesom med det stille vann, som lar solen speile seg den og lar seg gjennomvarmes av den. Det brusende, urolige vann kan ikke gjenspeile solen eller oppvarmes av den. Hvis du ønsker å gjennomtrenges av evangeliets lys og varme og skue inn i Guds underfulle nåde, få hjertet satt i brann og bli fylt av andakt og glede, da gå hen, hvor du kan være stille. La det billede, du får se, prente seg dypt i ditt hjerte. Da vil du finne under over under. Dog - for å hjelpe den enfoldige på glid, vil vi først peke på noen ting.

For det første: legg merke til, hvor smått og enkelt det går for seg her på jorden, og hvor høyt det aktes i Himmelen! På jorden går det således til: Se, en fattig, ung jomfru, Maria, fra Nasaret, uten noen anseelse, en av de mest upåaktede blant byens kvinner. Ingen aner noe om det store under, hun bærer på. Selv tier hun også stille med det, gjør ikke noe vesen av det, men anser seg selv som den ringeste i byen. Hun begir seg på vei med sin mann, Josef. De har kanskje verken tjenestepike eller kar. Han er nok både herre og karl, hun frue og tjenestepike. De har altså måttet forlate huset, som det står, og har bedt en eller annen om å se etter det. Det kan være, de hadde et esel, som Maria kunne sitte på, selv om evangeliet ikke beretter noe om det. Det kan godt være, hun måtte gå til fots. Tenk på, hvordan man så ned på henne i herbergene, hun, som var verdig til å føres i gullkaret under stor prakt. På den tid var det også mange rikmenn, hvis kvinner og døtre hørte hjemme i fine gemakker, mens denne Guds moder midvinters måtte vandre til fots, tung av sitt svangerskap. Så ulikt kan det gå til! Nå er det jo mere enn en dagsreise mellom Nasaret i Galilea til Betlehem i Judea. De måtte legge veien om Jerusalem, for Betlehem ligger syd for Jerusalem, og Nasaret ligger mot nord.

Da de nå kom til Betlehem, ble hun behandlet som den elendigste og mest foraktede. Hun ble henvist til en stall, hvor hun måtte dele bord, kammer og leie med dyrene, mens mange onde mennesker satt borte på kroen og lot seg oppvarte. Ingen merker noe til, hva som foregår i stallen. Gud lar de store hus og de kostelige gemakker forbli tomme, og dem, som bor der, lar Han bli ved med å ete og drikke og være lystige, men denne trøst og skatt er skjult for dem. Hvor natten dog ruget over Betlehem, når man den gang ikke kunne se dette lys! Og viser Gud ikke nettopp her, at Han slett ikke akter det for noe, som verden er, har eller formår. Samtidig viser verden, hvor lite den akter, hva Gud er, har og formår. Her har vi den første illustrasjon av, hvordan Kristus gjør verden med all dens gjøren og laden og visdom til skamme. Han gjør verdens største visdom til dårskap, dens edleste gjerninger til urettferdighet, dens største goder til ulykke. Hva hadde Betlehem, da det ikke hadde Kristus? Hva har de nå, de, som den gang syntes, de hadde alt, hva de behøvde? Hva mangler Maria og Josef nå, selv om de den natt måtte unnvære herberge?...

Når evangelisten sier, at det ikke fantes rom for dem i herberget, så mener han altså, at Josef og Maria måtte søke tilflukt i en stall, fordi alle de hus, som pleide å motta gjester til overnatting, allerede var opptatt. Mens andre ble tilgodesett med værelse, mat og seng, måtte disse stakkars mennesker krype inn i en stall, hvor dyrene ellers holdt til. De hadde verken penge eller innflytelse. Derfor henviste verten dem til stallen, en vert, som forøvrig ikke var verdig til å gi husly til sådanne gjester. Akk verden, hvor er du dog tåpelig! Akk menneske, hvor er du dog blind!

Men denne fødsel blir ennå mere elendig, når man tenker på, at ingen forbarmet seg over den unge kvinne, som skulle føde for første gang. Ingen brød seg om henne. Ingen hadde sett etter, om hun på dette fremmede sted blott hadde det aller nødvendigste til fødselen. Nei, der ligger hun alene i mørket og natten - uten lys og varme. Ingen tilbyr henne hjelp, som man dog som en selvfølge pleier å gjøre, når noen skal føde. I herberget er det fullt av mennesker fra alle kanter. De lever i sus og dus, og ingen skjenker kvinnen en tanke. Jeg kunne tenke meg, at hun ikke var klar over, at fødselen kom så tidlig, ellers var hun kanskje blitt i Nasaret? Hva mon hun har hatt å svøpe det lille barn i? Kanskje sitt hodetørkle eller et annet klesstykke.. . Men er det ikke svært å tenke på, at Kristus skulle fødes der blant lutter fremmede under så fattige og elendige forhold midt i den kolde vinter? Det er talt meget om, hvordan denne fødsel foregikk. Noen mener, hun fødte sitt barn under andakt og glede, uten smerte. Jeg vil ikke forkaste denne andakt over for det, som skjedde. Kanskje har man talt således om det for de enfoldiges skyld. Men vi skal holde fast ved evangeliet, som ganske enkelt sier, at hun fødte sin sønn, og likeledes ved trosartikkelen, hvor vi bekjenner: født av Jomfru Maria. Her er det ikke noe bedrag, men som ordene forteller oss, dreier det seg om en virkelig fødsel. Vi vet godt, hva en fødsel innebærer, og hvordan den går for seg. Hun opplevde det samme, som enhver kvinne opplever, for at hun skulle være Hans rette mor og Han hennes rette sønn. Derfor slapp hennes legeme ikke fri for den smerte, som hører en fødsel til. Visst fødte hun sitt barn uten synd, uten skam, uten smerte og forferdelse, likesom hun unnfanget uten synd. Hun var ikke under Evas forbannelse, hvor det heter: "Med smerte skal du føde ditt barn." Men forøvrig opplevde hun nøyaktig det samme som alle fødende kvinner. For nåden går ikke på tvers av naturen og hindrer ikke dens forløp. Derfor har hun også på helt naturlig vis næret Ham med melk fra sitt bryst og ganske sikkert ikke med fremmed melk. 

Det gjelder om, at vår tro har en fast grunn å stå på, hvor Kristus forblir sant menneske, gjort lik med oss i alle ting, unntatt hva synd og nåde angår. Vel var Hans og Hans mors natur ren. Det finnes heller ingen kvinnelig natur, som har utført sitt naturlige verv uten synd - med unntagelse av denne ene jomfru, i hvem Gud denne ene gang bragte naturen til ære og verdighet. Jo dypere vi drar Kristus inn i vårt eget kjød og blod, desto større trøst gir det oss. Derfor skal man ikke forbigå Hans egen og Hans mors menneskelige natur. Teksten taler klart om det: hun fødte sin sønn. Og Han er født, som englene også sa det.

Hvorledes kunne Guds godhet bedre komme til syne enn ved således å senke seg dypt i kjød og blod, hvorved Han viser, at Han ikke forakter denne naturens hemmelighet, som gjennom Adam og Eva ble trukket ned i en skjensel og vanære. Ved sin menneskevordelse har Han opphøyet og æret menneskets naturlige tilblivelse.

Men hva skjer det nå i Himmelen ved denne fødsel? Like så foraktet, som den er på jorden, like så høyt æret er den i Himmelen. Hvis en engel roste deg og ditt verk, tror du så ikke, at du ville verdsette det langt høyere enn all verdens ros og ære? Ville du så ikke være i stand til å tåle megen ydmykelse og forakt? Tenk, hvilken ære det så må være, når alle Himmelens engler bryter ut i lovsang og oppsøker de fattige hyrder ute på marken for å predike og synge og juble i overstrømmende glede. Hva betyr så all Betlehems hyllest og æresbevisning i forhold til dette! - ja, om det så var all jordens kongers og fyrsters hyllest til sammen! Som støv og skitt å regne, noe ingen ville akte på, sammenlignet med denne himmelske glede og lovprisning.

Se, hvor helt annerledes Gud er. Han ser til dem, som sitter i det lave, til dem i dyp fornedrelse, som det står skrevet: "Hvem er som Herren vår Gud, som reiste sin trone i det høye og skuer ned i det dype - i himlene og på jorden." (Sl. 113,5-6). Englene fant heller ikke frem til stormenn og fyrster, men til ulærde lekmenn, ja, til de aller minste og ringeste på jorden. Burde de ikke ha forkynt det for yppersteprestene og de skriftkloke i Jerusalem, de, som visste så meget om Gud og englene? Nei, det var de fattige hyrder, som fantes verdige til all denne himmelske nåde og ære, de, som på jorden ikke ble regnet for noe. Gud tilsidesetter alt det, som i våre øyne er stort. Når vi streber etter å komme oppad, kommer vi stadig lengere bort fra Hans åsyn, for Han ser ned i dypet til den, som intet er.

Dette er nok for den enfoldig troende. Så kan enhver grunne på det for seg selv. Guds ord er som ild, som setter hjertet i brann, som det står skrevet: "Er ikke mitt ord som ild, lyder det fra Herren?" I Guds ord kan vi lære Gud og Hans gjerninger å kjenne og akte dette liv for intet. For Herren Kristus hadde heller ikke gods og ære og makt her på jorden. Han regner det ikke for noe, men taler tvert imot om det, som verden ikke bryr seg om og fremhever det, som den lar ligge. Selv om vi ikke kan like å høre dette og må oppgi rikdom, ære og liv, så er det rett således. For det blir ikke annerledes. Dette er, hva Gud lærer oss. Vi må rette oss etter Ham. Det er ikke Ham, som retter seg etter oss. Det ser ikke lyst ut for den, som ikke vil akte på Guds ord, også når det gjelder disse ting. Hvor meget snarere burde han finne trøst i det, at Gud er nådig mot de små og foraktede her på jorden. Det var det, englene frydet seg over ved Jesu fødsel, og som de ikke kunne rope ut for andre enn for de fattige hyrder.

I denne beretning ligger det en hemmelighet, som inneholder to ting: evangeliet og troen, altså - hva man skal predike, og hva man skal tro, hvem predikanten er, og hvem tilhøreren er. Det vil vi nå se på.

Guds ord vil først og fremst lære oss troen å kjenne. Men å tro vil ikke bare si å tro, at denne beretning er sannferdig. Det hjelper intet som helst, for det tror alle syndere, også de fordømte. Skriften og Guds ord lærer oss, at troen ikke er en naturlig ting. Den er nådens verk. Dette er den rette og nådefulle tro, at du fullt og fast tror, at Kristus lot seg føde for din skyld, at Hans fødsel er skjedd for å gagne deg. For evangeliet lærer oss, at Kristus ble født for vår skyld, Han levde og døde for vår skyld, som engelen også sier: "Vi forkynner dere en stor glede, som skal være for hele folket. Eder er i dag en Frelser født, Han er Kristus, Herren." I disse ord kan du se ganske klart, at Han ble født for vår skyld.

Engelen sier ikke bare sådan i all alminnelighet: En Frelser er født, men "eder, eder er en Frelser født." Han sier heller ikke: Jeg forkynner en stor glede, men: "eder", "eder forkynner jeg en stor glede." Og denne glede er for hele folket. Denne tro verken eier eller er det fortapte, onde menneske i stand til å eie, for den er selve salighetens grunn, den, som forener Kristus og den troendes hjerte således, at de har alt tilfelles. Og hva er det så, de har?

Kristus er født ren, uskyldig og hellig. Mennesket derimot er født urent, syndig og fortapt, som David sier i Sl.51: "Se, jeg er født i misgjerning, min mor unnfanget meg i synd." Mennesket kan ikke hjelpes på annen måte enn gjennom Kristi rene fødsel. Men den kan vi ikke få del i på legemlig vis. Det ville heller ikke være oss til noen hjelp. Derfor er det åndelig - gjennom Ordet - at vi får del i Ham. Den, som i tro holder fast ved dette, han får del i Kristus. Selv om han er født i synd, kan den ikke skade ham, for i Kristus blir vi renset fra alt det, som hører sammen med å være født inn i Adams syndige slekt. Derfor lot Kristus seg føde, for at vi skulle fødes på ny, som Han sier det til Nikodemus i Joh. 3,3: "Sannelig, sannelig sier jeg deg ingen kan se Guds rike, hvis han ikke blir født på ny." Dette skjedde, som det står hos Jakob 1,18: "Av egen fri vilje fødte Han oss til å være en førstegrøde av Hans skapninger." Se, således tar Kristus alt det, som er vårt og skjenker oss alt det, som er Hans, for at vi gjennom Hans fødsel kan bli rene og nye, som var det vårt eget. Derfor kan en kristen fryde og glede seg over Kristi fødsel, som var han selv legemlig født av Jomfru Maria. Den, som ikke tror dette, eller tviler, han er ikke en kristen.

Det er denne glede, engelen taler om. Dette er trøsten og den ubeskrivelige gave fra Gud, at det menneske, som tror, kan rose seg av denne skatt: Maria er hans rette mor, Kristus hans bror og Gud hans far. Det er sant, for således er det skjedd, og det skjer deg, som du tror. Her er selve kjernen og skatten i alle evangeliene. Den kan kun mottas i tro... Og når vi lærer Kristus således å kjenne, blir samvittigheten glad, fri og tilfreds. Derav vokser kjærligheten og lovsangen til Gud, som i Kristus har gitt oss denne ufattelig rike gave. Da er vi også villige til å gjøre, la skje og lide det, Gud ønsker av oss, det være seg til liv eller død, som jeg så ofte har sagt. Som Jesaja sier (9,6): "For et barn er oss født, en Sønn er oss gitt." oss, oss, oss er Han født, og oss er Han gitt. Se derfor til, at du i evangeliet ikke bare henter en deilig stemning ved selve historien. Den vil ikke vare lenge. Heller ikke bare et godt eksempel, for det hjelper deg heller ikke uten troen. Men se til, at du gjør denne fødsel til din egen og bytter ditt liv med Hans, at du blir befridd fra din egen fødsel og overtar Hans. Det skjer, når du tror, da sitter du på Jomfru Marias skjød som hennes eget kjære barn.

I denne tro må du øve deg, om den må du også bede, så lenge du lever. Den kan aldri styrkes for meget. Dette er den grunn, som vi kan bygge våre gjerninger på.

Nå er altså Kristus blitt din, og ved troen på Ham er du renset og har fått arv og skatt i eie uten noen fortjeneste, men av Guds kjærlighet alene. Med Ham som eksempel følger så de gode gjerninger, så du gjør imot din neste, hva du ser, Kristus har gjort imot Det var dette, Han talte om ved nattverden: "En ny befaling gir jeg dere, at I skal elske hverandre: likesom jeg har elsket dere, skal I elske hverandre" (Joh. 13,34). Her ser du, at Han har elsket oss og gjort alt for vår skyld. Således skal vi da gjøre - ikke overfor Ham, for Han behøver det ikke, men overfor vår neste. Det er det, Hans bud går ut på, det er den, vår lydighet består. Altså utretter troen dette, at Kristus er blitt vår, Hans kjærlighet gjør, at vi er blitt Hans. Han elsker, vi tror, og derav oppstår det en dyp enhet. På samme måte: Vår neste tror og venter på vår kjærlighet, så skal vi også elske ham og ikke la ham vente forgjeves på oss. Det ene er som det annet, Kristus hjelper oss, så hjelper vi vår neste, og dermed har vi alle, hva vi behøver…

Disse to ting skal en kristen øve seg i: det første er i forholdet til Kristus: han skal iføre seg Kristus og i troen ta Ham til seg som sin eiendom, iføre seg Hans gode gjerninger og bygge frimodig på dem. Det annet er i forhold til nesten: han skal bøye seg ned til ham og la ham gå i sine klær, likesom han selv vandrer i Kristi drakt. Den, som ikke øver seg i disse to ting, for ham er det ingen hjelp å få, om han så faster seg til døde, lar seg martre, brenne eller gjør underverker, som Paulus lærer oss det i 1. Kor. 13...

I juleevangeliet står det også: "Og dette skal være dere et tegn: I skal finne et barn svøpt og liggende i en krybbe." Dette svøp er ikke annet enn Den hellige Skrift, for i den ligger kristendommens sannhet innsvøpt, der er troen beskrevet. Hele Det gamle Testamente inneholder egentlig kun Kristus, således som Han forkynnes i evangeliet. Derfor ser vi også, hvorledes apostlene henter deres lærdom fra Skriften, når de skal finne ut av, hva man skal lære og tro om Kristus. Således sier Paulus i Rom. 3,21, at troen på Kristus, hvorved vi blir rettferdige, er bevitnet av loven og profetene. Og da Kristus oppsto fra de døde, står det; åpnet Han skriftene for sine disipler og viste dem, hvorledes disse taler om Ham. På samme måte skjedde det på Forklarelsens Berg (Matt. I 7,3), hvor Moses og Elias, dvs. loven og profetene, stod hos Ham, de to vitner, tegnene, som viser hen til Ham. Derfor sier engelen i evangeliet, at barnet i svøp skal være dem et tegn, for at de må kjenne Ham. For her på jorden finnes det intet annet tegn for den kristne sannhet enn Den hellige Skrift...

Således ser vi, at loven og profetene heller ikke kan forstås rett eller predikes rett, førenn vi finner Kristus skjult tilstede. Riktignok ser det ikke ut, som om Kristus er der. Jødene ser Ham jo heller ikke. "Svøpet" er ringe og uanselig, enkle ord, tilsynelatende så ubetydelige, at de ikke av seg selv gir seg til kjenne, men Det nye Testamente, evangeliene, peker hen på dem, åpner dem og kaster lys over dem, så vi kan se alt dette, vi her har talt om. Derfor er det så nødvendig å lytte til evangeliet og tro det, engelen har sagt. Hvis hyrdene ikke hadde hørt engelens ord, ville de aldri ha fattet, at det var Kristus, som lå der, om de så hadde sett barnet tusende og atter tusende gange. Derfor sier også Paulus i 2. Kor. 3,14: "Men deres sinn ble forherdet, for like til den dag i dag er det samme dekke blitt ved å hvile over opplesningen av den gamle pakt uten å tas bort, for kun i Kristus blir det fjernet." Vi må altså først høre om Kristus i evangeliet. Først da kan vi se, hvordan alt i Det gamle Testamente passer på Ham og stemmer så fint overens med alt det, evangeliene forteller om Ham, så vi i troen må la oss ta til fange og fatte sannheten i Kristi ord: "For hvis I trodde Moses, ville I også tro meg, for om meg har han skrevet." (Joh. 5,46). La oss derfor vokte oss for all lære, som ikke lærer Kristus. Hva mere vil du vite? Hva mere behøver du å vite, når du for Guds ansikt vandrer med Ham i troen, og i kjærlighet gjør mot din neste, hva Han har gjort imot deg. Dette er Skriften i en nøtteskall. Så behøver vi egentlig ikke si mere eller skrive flere bøker om det, men leve og handle deretter...

Lukas er den, som taler tydeligst og mest utførlig om Kristi fødsel, som vi bekjenner det i 2. trosartikkel: Vi tror på Jesus Kristus - født av Jomfru Maria. Andre skriftord bærer også vitnesbyrd om det, f.eks. 1. Mos. 22,18, hvor Gud sier til Abraham: "Og i din sæd skal alle jordens folk velsignes," eller i Sl. 89, 4-5 og Sl. 132,11: "Av din livsens frukt vil jeg sette konger på din trone." Men dette er dunkel tale i forhold til evangeliene. Lukas beskriver det så klart og utførlig... Det er meget i 2. trosartikkel, som vi i anfektelsens tider har svært ved å holde fast ved. Ikke på noe punkt setter den onde så hårdt inn som nettopp på troen. Derfor må vi stå godt rustet og vite, at troen på Kristus bygger på Skriften. Det er den, vi skal henvise til. Overfor den må den onde vike, for mot Guds ord kan han ikke bestå.

  Til toppen