GJENNOM
Guds ord i dag kommer den Hellige Ånd inn på våres alles hjerter, og stiller
det spørsmål til hver enkelt av oss: Elsker du Jesus? Som regel lyder
jo spørsmålet: Tror du på Jesus? Men i dag spør Herren: Elsker du meg?
Reaksjonen blant oss på dette spørsmål er sikkert meget forskjellig. En
hel del, kanskje endog religiøse mennesker som en ikke ville ha ventet
det av, vil reagere med å si: Et slikt spørsmål er uttrykk for svermeri
og overspenthet, pietisteri og føleri. Noen av dem som er mest hardkokt
i "moderne" psykologi vil si: Et slikt spørsmål vitner om fortrengt
seksualitet, og at religion og erotikk er to alen av samme stykke.
Det er nærgående og avslørende, dette spørsmål fra Herren Jesus: Elsker
du meg? Første gangen det ble formet og uttalt var da den oppstandne Jesus
møtte fornekteren Peter. Jeg sier: da Jesus møtte fornekteren Peter. Se
litt nærmere på teksten, så vil du forstå meningen: Du husker Peter fra
natten til Langfredag. Da Jesus forutsa at alle disiplene skulle ta anstøt
av Ham den natten, forsikret Peter: "Om alle tar anstøt av deg, så
vil jeg aldri ta anstøt." Det lå i de ordene en forsikring i fra
Peters side om at han elsket Jesus og var åndelig hengitt til Ham: meget
mer enn de andre disipler. Vi vet hvordan det gikk med Peter og hans høye
forsikringer om større kjærlighet og troskap enn de andre: tre ganger
fornektet han, og bannet og svor på at han overhodet ikke kjente Jesus
Og så kommer da Jesus her, etter påske, og former dette spørsmål: "Simon,
elsker du meg mer enn disse?" Jesus anklager ikke Peter, bebreider
ham intet, og dømmer ham ikke. På sin guddommelig nensomme måte bare minner
Han Peter om langfredagsnatten gjennom formen på det spørsmål Han stiller
ham, og ved å gjenta spørsmålet tre ganger, en gang for hver fornektelse.
Det var fra Jesu side ment som et oppgjør med Peter, dog ikke som et oppgjør
på lovens og dommens grunnlag, men på evangeliets og nådens grunnlag -
av den art Herren selv hadde sagt ved profeten Esaias (1, 18): kom, la
oss gå i rette med hverandre sier Herren. Om eders synder er som purpur,
så skal de bli hvite som snø; om de er røde som skarlagen, skal de bli
hvite som den hvite ull." Det nådens oppgjør måtte fornekteren Peter
gå gjennom om han skulle kunne bli Herrens sanne apostel. Og det oppgjøret
må vi gå gjennom alle, om vi skal bli rett omvendt fra fornektelse. Og
det er bare på bakgrunn av et slikt oppgjør at det spørsmål får mening,
som lyder slik: Elsker du Jesus?
Så vil vi da tale sammen om dette i dag: om fornektelse, om, frelse Og
om den nye og sanne kjærlighet til Jesus som utøses i våre hjerter når
vi ved Hans egen nåde omvendes til Ham.
Om fornektelse:
Hvilken grunn har egentlig et menneske til å fornekte Jesus? Det kan
vi tale med om, som engang har fornektet. Og vi vet: grunnen ligger
aldri i Jesus selv, som om Han skulle være en så tvilsom person at en
mann av ære ikke kan innlate seg med Ham. Grunnen ligger alltid og utelukkende
i oss selv, i vårt eget hjerte. Både Bibel og erfaring viser at hjertets
viktigste grunner til å fornekte er: syndelyst, eller menneskefrykt,
eller forfengelighet. La meg antyde det ganske kort, til selverkjennelse
for oss, som engang har fornektet, og til selvprøvelse for dem som fornekter
i dag.
Noen mennesker fornekter av syndelyst. Det er slike som aner og forstår
at de ikke kan få noe samfunn med Jesus uten at bestemte ting i deres
liv må fram i lyset mellom Herren og dem. Det kan være vaner eller planer,
levesett eller handlingssett, eller et syndig forhold til ett eller
flere medmennesker, som ikke tåler Jesu lys. Men nettopp det vil de
ikke se i øynene og innrømme, at det er noe i deres liv som ikke tåler
Jesu lys. Istedenfor å være ærlige, og si like ut: denne synd vil jeg
beholde, griper de til kamuflasjen og prøver å skjule sannheten bak
en drakt av lånt og uekte pynt. Noen fiffer seg opp med intellektuelle
klær, og går til angrep på det de kaller "kristendommens livsfremmedhet
og livsfiendtlighet", eller "Bibelens gammeldagse og foreldede
verdensbilde". Andre fiffer seg opp i moralske klær og prøver å
gi seg utseende av å være mer moralske enn både Jesus og apostlene,
og prøver å styrke sitt eget moralske utseende med å skjelle ut troende
mennesker for å være hyklere, fariseere og mørkemenn som berøver alle
andre lysten til å bli kristne, osv. Og med slike knep, utpønsket og
praktisert av deres egen syndige natur, framstiller de sin egen fornektelse
som intellektuell nødvendighet og moralsk dyd - mens den i sannhet er
og blir kamuflasje for syndelysten. Judas Iskariot er et eksempel på
en som fornektet av syndelyst.
ANDRE fornekter
av menneskefrykt. De kjenner sitt eget nabolag, sin vennekrets, sin
bransje, sin kollegakrets eller faggruppe - og vet at der er det i strid
med god tone å bekjenne Jesu navn. Så blir de redde: noen blir redde
for å dumme seg ut, andre blir redde for å miste venner eller bli ensomme,
atter andre for å miste innflytelse og anseelse. Eller man blir redd
for å se ut som intellektuell undermåler, bli upopulær, bli hindret
fra å gjøre karriere og komme fram i verden. osv. Og jeg vil ikke engang
nevne alle dem som er redde for hva deres søsken, deres ektefelle eller
deres barn vil si. Å hvilken elendighet i våre hjerter når vi heller
vil ha ære av mennesker enn ære av Gud, heller vil ha fred med mennesker
enn å ha fred med Gud Det var Peters elendighet langfredagsnatten. Han
fornektet av menneskefrykt. Og det er utallige menneskehjerters elendighet
til denne dag, at man blir en fornekter av menneskefrykt.
Atter andre fornekter av forfengelighet. I utallige andre mennesker
bor det en fryktmare for at de ikke skal være "moderne", som
man sier. Redselen for å være "umoderne", for ikke å være
"up to date", For ikke å følge med i "siste skrik"
i all mulig kvasivitenskap redselen for ikke å være intellektuelt "på
høyde med" samtiden - akk, alene Gud vet hvor mange mennesker som
hengir seg i fornektelse, bare for å ta seg godt ut på forfengelighetens
store markedsplass av tåper og narrer. Så ofrer man gledelig troen på
Jesus på et alter for forfengelighetens avgud, hvis man innbiller seg
at det gir berømmelse, karriere, mondænitet, og innrullerer en blant
falangsen av dem som er de riktige "moderne" Paulus var i
sin tid sikkert fornekter av forfengelighet.
Jeg vil ikke si mer om dette.
Det er et trist kapitel- et kapitel om menneskehjertets ynkelighet,
narraktighet, usselhet og troløshet. Men la oss se det i øye: Når det
kommer derhen med et menneske at det lik en Peter sier: Jeg kjenner
ikke Jesus - jeg har ingenting med Ham å gjøre - jeg befatter meg ikke
med kristendom, da er grunnen som regel å søke enten i det menneskes
syndelyst, eller i dets menneskefrykt, eller i dets forfengelighet.
Av de samme grunner kommer det meste av alt som heter fiendskap mot
Guds ord, kritikksyke mot Bibelen, uvilje mot budskapet om Jesus og
ordet om Hans underfulle fødsel, om Hans stedfortredende lidelse
og død, om Hans oppstandelse fra de døde og Hans gjenkomst til dom.
Det gir ikke noen særlig oppbyggelse å fortsette med å betrakte all
denne elendighet som vi kjenner så vel til, både fra vårt eget liv og
andres. La oss derimot straks vende vårt blikk mot fornekteres frelser,
den korsfestede og oppstandne Jesus. Det gir alt vi trenger for både
hode og hjerte, forstand og vilje, tro og håp.
Om Frelseren: For det er Ham vi må få se. Ikke den
falskt oppdiktede Jesus som vantroen og bibelkritikken lager i hop -
en forfalsket og fornektet Jesus. Nei, Bibelens Jesus må vi få se, Han
er oppfylleren av profetenes forutsigelser Han som apostler og disipler
var øyenvitner til under Hans jordeliv og i Hans lidelse, død og oppstandelse.
Han alene er synderes frelser og i fornekteres håp. La oss dog engang
se nøye på hvordan Han tar seg ut oppi flokken av usle og ynkelige fornektere,
av syndelystne, forfengelige og menneskeredde kryp - først i flokken
av de 12, siden i vår egen flokk.
I det evangelisten Johannes skildrer samværet mellom Jesus og de 12
den siste natten, da Han ble forrådt, fornektet og sveket av alle, begynner
han skildringen med disse ord: "Likesom Jesus hadde elsket sine
egne som var i verden så elsket Han dem inntil enden" (Joh.13,1.
Disse ord sier oss så enkel klart at over denne flokken var det hvelvet
en ufordunklet himmel som heter Jesus kjærlighet. Han elsket dem inntil
enden, står det. Altså: ubrutt, uforstyrret, uforandret var Hans elskende
hjertes kjærlighet over dem hele denne forræderiets og fornektelsens
natt - inntil Han utåndet på fornektelsens og forsoningens kors med
disse ord på sine lepper: "Det er fullbrakt!" Han elsket dem
inntil Han hadde sonet deres synd, vantro og fornektelse - Inntil de
kunne frelses av nåde ved Hans eget sonoffer. Her er det hvelvet en
himmel over syndere og fornektere, der det står skrevet med ildskrift:
Jesus elsker syndere. Jesus elsker dem som fornekter Ham. Jesus er en
soning både for sine troende venners synder og for dine synder. Den
fornektede og forkastede, Han alene er frelse for dem som fornekter
Ham.
HVORDAN er det
mulig? Det er bare mulig derved at Jesus er den Han selv ga seg ut for
å være, og som hele Bibelen utgir Ham for å være: Guds evige Sønn, Gud
i kjøtt her på vår jord. Den kjærlighet som åpenbarte seg langfredagsnatten
og dagen inntil alt var fullbrakt, var Hans kjærlighet som har sagt:
"Med en evig kjærlighet har jeg elsket deg, sier Herren> (Jer.
31, 3). Og som har sagt: "Se, I begge mine hender har jeg tegnet
deg" (Es. 49, 16). Og som har sagt: "Frykt ikke, jeg har gjenløst
deg, kallet deg ved navn, du er min" (Es. 43, 1). Var Jesu kjærlighet
bare et menneskes kjærlighet, så kunne den nok være et edelt og inspirerende
forbilde på kjærlighet i lidelse og forsmedelse, men den kunne ikke
være en frelsende kjærlighet, en sonende og forsonende kjærlighet. Men
nå er Jesu kjærlighet Guds evige kjærlighet, en sonende og forsonende
kjærlighet Guds evige Sønns evige kjærlighet, og derfor er den frelsende.
Derfor er den nådens og livets kilde for syndere og fornektere. Det
var Guds Sønn, Gud i kjøtt, som elsket inntil enden, inntil døden, inntil
sonofferet var fullbrakt.
At Jesu kjærlighet er en evig kjærlighet, det er evangeliets hemmelighet,
dets kjerne og stjerne. Før du tror det, vet du ikke hva tro er. Og
når du få tro det da går det et lys opp i din ånd som denne onde verden
verken kan gi deg eller ta fra deg, men som alene Guds Hellige Ånd kan
tenne i deg til frelse og evig liv.
At Hans kjærlighet er evig vil først av alt si at Han har elsket deg
fra evighet, altså før du ble unnfanget i mors liv og før du ble født
inn i denne syndens og dødens verden. Det vil si at Han har elsket deg
før du var til, før du hadde gjort godt eller ondt, før du kunne tro
eller fornekte Ham. Og det vil si at Han har elsket deg, og elsker deg
stadig uten noen grunn i deg, men med all grunn til kjærlighet utelukkende
i Ham selv, i Hans evige hjerte og vesen. Og fordi det er så derfor
elsker Han deg ikke mer om du tror på Ham og gjør gode gjerninger, eller
mindre om du fornekter Ham og synder. I en evig kjærlighet gis det ikke
noe som er "større" eller "mindre". Han elsker deg
ikke på grunn av at du er tekkelig, verdig og god - og Han elsker deg
på tross av din utekkelighet, uverdighet og ondskap. Sådan er den uforskyldte,
ufortjente kjærlighet som heter nåde.
I DENNE kjærlighet skred Han opp til Golgata. Denne
kjærlighet var det som elsket "Inntil enden", inntil alt var
fullbrakt. Det har vært andre enn Jesus som har lidt døden på et kors.
Men ingen uten Han alene tok en hel verden med seg på sitt kors og i
sin død. Og Han kunne gjøre det nettopp fordi Han ikke bare var et menneske,
men var Gud selv i kjøtt. Et menneske har nok med seg selv og kan ikke
ta andre med seg når det dør. Men Gud kan. "Herlighetens Herre
som ble korsfestet," Han kunne. Derfor tok Han sine 12 venner,
røveren, alle sine disipler, hele Israel, hele verden, alle mennesker,
deg og meg - inn i sitt hjerte, inn i sine kår, inn i sine naglemerkede
hender, for at vi alle skulle dø på Golgata i Ham og med Ham. "En
er død for alle, derfor er de alle døde." Merket du deg de ordene:
"derfor er de alle døde"? VI døde ikke i oss selv på Golgata,
men vi døde i Ham. Fordi vi døde i Ham, kunne vi dø endog før vi selv
var til. Det lyder underlig. Jeg vet det. Men så sier Guds ord. Og Guds
ord kan ikke gjøres ugyldig: "derfor er de alle døde." I Ham,
i Herren Jesus døde hele, vårt gjeldsbrev, der sonedes alle våre synder,
der straffedes alle våre overtredelser og forsømmelser, der døde all
vår vantro og fornektelse - for 1900 år siden, før vi var til , før
vi syndet: Han bar våre synder opp på korsets tre, i Ham døde de og
ble begravet, i Ham er de sonet og betalt. I Ham. I de to ordene: i
Ham - i Jesus i Kristus - i Herren, ligger hele Guds hemmelighet. '"I
oss selv" er vi noe helt annet enn vi er "i Ham."
I oss selv er vi fiender og ugudelige,
i Ham er vi forsonet med Gud. I oss selv er vi syndere, I Ham ble vi
rettferdiggjort. I oss selv er vi fordømt - men der er ingen fordømmelse
for dem som er i Ham. I deg selv er du uren, men i Ham er du ren, for
Jesu, Guds sønns blod renser fra all synd. I deg selv er du vanhellig,
men i Ham er du helliget, for Han har helliget seg selv for deg til
et behagelig og tekkelig offer for Gud og du er hellig i Ham ved det
Ord Han har talt til deg.
Ja, slik er Hans kjærlighet. Slik er intet menneskes kjærlighet, men
slik er Guds Sønns kjærlighet: en allmektig nåde som skjuler alle overtredelser,
tilgir alle synder, soner alle brøst og opphever all fornektelse.
DET er da når Guds Ånd forklarer dette evangelium for
ditt hjerte, at du kan få tro. Det er ved dette evangelium alene at
hjertet får fred i Ham, visshet i Ham. For det gis ingen tro og ingen
fred så lenge du tenker at det må da gis en aldri så liten grunn i deg
selv til at Han elsker deg og borttar dine synder. Men når Hans kjærlighet
og nåde, Hans rensende blod og sonende offer skjenkes deg utelukkende
fordi Han elsker deg, og elsker deg bare for Hans egen skyld og med
alle grunner bare i Ham selv, då får du, tro, da har du fred.
Jeg vet det godt: kjøtt og blod, verden og Djevelen, fornuften og egenrettferdigheten,
trellesinn og loviskhet maler og maser uten stans og opphør på de to
ordene: I meg selv, god i meg selv, verdig i meg selv, forstandig i
meg selv, åndelig i meg selv, dugelig i meg selv. Men Guds evangelium
og Den Hellige Ånd, Jesus og alle apostler, profetene og lysets barn
pukker på og driver sent og tidlig på de to ordene: i Ham, i Jesus,
i Hans sår, i Hans blod, i Hans rettferdighet, i Hans død, i Hans kjærlighet.
Og her er vi ved den store hemmelighet i troen og den troendes hjerte:
Når det skinner som et lys
i Hans hjerte hva han er og har i Jesus, at han er lukket inne i Hans
sår og naglemerker, at han er skjult og gjemt i Hans kjærlighet, at
han er død i Hans død og lever i Ham som er oppstanden - da er troen
på Jesus der, da er håpet til Jesus der - og da tennes kjærligheten
til Jesus.
KAN noen ved
evangeliet se at alle hans synder drukner i nådehavet som bly i vann
- uten å tro og elske Ham som gjorde det så? Kan noen ved Guds ords
speil skue Ham de har fornektet som den der selv har sonet og tilgitt
all fornektelse - uten å elske Ham? Kan noen skue åndelig ved evangeliet
at de var lukket inn i Hans blødende sår, skrevet inn i Hans hjerte
og tegnet inn i Hans naglemerkede hender - og så la være å elske Ham?
Sådan er jo Guds kjærlighet, og sådan er Jesus: lyser dette for deg,
så er det ikke lenger noe spørsmål om du vil eller kan elske,- du må
elske Ham igjen som elsket deg først. Det kommer ganske av seg selv.
Det utøses i hjertet ved. evangeliets lys i Den Hellige Ånd. Det er
ganske enkelt umulig å la være å elske Ham. Synet av Ham tenner kjærligheten
i ditt hjerte.
Hva jeg nå har sagt om at kjærligheten til Jesus kommer i våre hjerter
når vi rett får se Hans kjærlighet til oss, er en helt nøyaktig beskrivelse
både av den måten kjærligheten til Jesus kom i Peters hjerte, og av
den måten den kommer i vårt hjerte. Til en Peter av denne arten var
det Jesus stillet spørsmålet tre ganger: "Simon, Johannes' sønn,
elsker du meg?" Og med de spørsmål skal den tidligere fornekter
stå for nådens åsyn og svare for seg. La oss se hvordan det går.
FORNEKTERENS kjærlighet.
Det var da Peter tredje gang fikk spørsmålet "elsker du meg?"
at det likesom brast for Ham i sorg o smerte ved dette spørsmål. Det
er som Jesu gjentatte spørsmål borer seg innover i hjertet, og blottlegger
en siste nerve i hjertelivet under det selvprøvelsens spørsmål: Hvordan
kan du egentlig bevise og godtgjøre at du elsker Jesus? Peter minnes
igjen
Langfredagsnatten. Ingenting kan han peke på i sitt eget liv som beviser
at han elsker Jesus: det har vært mange store ord og svulstige talemåter
- som alt sammen endte i dype fall, skammelig fornektelse og usselt
svik. Under Jesu øye har han sluttelig ingenting annet å si enn dette:
Jesus du vet alt om meg, du kjenner min synd, du kjenner min fornektelse,
du vet hva jeg er for en ussel, ussel makk- og dog Herre - om intet
beviser det og om alt vitner imot meg, jeg har deg kjær, jeg elsker
deg, jeg kan ikke annet, jeg vil ikke annet.
Slik som Peter her taler, slik taler alltid benådede syndere til sin
Herre og Frelser. Hva annet skulle de også kunne si? De er ikke helter
r- for de har for ofte sviktet i prøvens stund. De har ikke noe å rose
seg av - for de har rakket seg for meget til med vantro og fornektelse.
De har ikke smak for store og svulstige ord lenger. De kan bare si:
Herre, du vet alt om meg. Du vet at Guds lover dømmer meg. Du vet min
samvittighet fordømmer meg. Du vet at andre mennesker dømmer meg. Jeg
har ingenting å rose meg av, men meget å skamme meg over. Jeg har ingenting
annet å klynge meg til enn at du har sagt at du elsker meg og tilgir
meg, at du vil være min renhet og rettferdighet. Men du vet også gjennom
alt som er elendig og smått med meg, at jeg kan ikke la være å tro på
deg - fordi du er god, og jeg kan ikke la være å håpe på deg - fordi
du har det evige livs ord, og jeg kan ikke la være å elske deg, fordi
du har elsket meg først og gitt deg selv for meg. Herre - du er min
fred, du er mitt liv, du er mitt lys, og du er min sjels eneste, rette
Herre og brudgom.
MAN kan spørre: er en slik tale da enda kjærlighetens tale? -
Er dette det ekte uttrykk for kjærlighet til Herren Jesus?
Kan hende det ikke er så strålende greiene, dette. Men jeg ser ikke
annet enn at Jesus er tilfreds med denne Peters tale, og godtar - dette
som kjærlighetens egentlige tale til ham. For Herren er tilfreds når
et hjerte er bøyet til å henge inderlig fast ved Ham. Hovmodig og egenrettferdig
tale har Herren aldri hatt øre for. Men det ydmykt hjerte gir Han nåde.
Og det er denne kjærlighet, og den alene, som er troens kjærlighet.
Dette har ikke noe med lovens kjærlighet å gjøre. For lovens kjærlighet,
det er moral og gjerning, det er humanisme og egenrettferdighet - og
det er selvlaget og selv herlig. Men troens kjærlighet fødes i oss bare
når vi selv blir syndere som må få og får Frelserens kjærlighet. Det
er troens syn for Frelserens kjærlighet som skaper kjærlighet til Ham
i oss. Og da har det kommet i oss en hellig, åndelig, drift- en høy,
åndelig lidenskap i vårt hjerte, som intet annet vil og søker enn å
eie å forbli hos Jesus Kristus.
JEG, talte innledningsvis
om den forskjellige måte man kan reagere overfor dette spørsmål: "elsker
du Jesus?". Hvis nå et klokt, verdslig hode, som hadde de nyeste
psykologiske teorier i orden, ville si til Peter: det er synd for deg,
Peter; du kunne blitt en bra og sjelsfrisk mann hvis du ikke var henfalt
til dette svermeri og denne sykelige overspenthet å tale om å elske
Jesus - så vet jeg Peter ville svare disse psykologiske skvadronører:
Kall du det overspenthet og svermeri så meget du vil. Forskjellen mellom
deg og meg er at jeg har møtt den levende Frelser personlig i Hans ord.
- mens du ligger i en åndelig blindhet der all kjærlighet består i å
elske deg selv. Min Frelser vil at jeg skal elske Ham Så lenge jeg strevet
med det på moralens og selvrettferdighetens vei ble det bare elendigheters
elendighet. Men da jeg fikk øynene opp, og fikk se Hans store kjærlighet
til meg, en fornekter og en synder da kunne jeg ganske enkelt
ikke la være å elske Ham - selv om det er i megen skrøpelighet. Så får
du beholde psykologien,
bare jeg får beholde Jesus.
OG nå til slutt: : Den
omvendte fornekters nye oppgave.
Under dette nådens oppgjør mellom Jesus og Peter, gir Jesus Peter ikke
bare tre ganger spørsmålet: "elsker du meg?", men også tre
ganger det samme oppdrag: Fø mine lam. Vokt mine får Fø mine får. Peter
fikk i oppdrag å være sjelehyrde for Jesu "lam og får".
Og Peter er ikke alene om det oppdraget. For det oppdraget gir Jesus
til hver eneste fornekter som kommer til omvendelse og tro. Derfor har
også du og jeg fått det, vi som ved Guds nåde er blitt omvendt fra fornektelse
til tro. Sjelehyrde vil Herren Jesus ha deg til å være, uansett hva
din stand og stilling er: om du er en far eller en mor - husk at dine
barn er Jesu lam. Om du er lærer i folkeskolen eller den høyere skole
- så husk at de barn og ungdommer du steller med der, er Jesu lam Om
du virker i søndagsskolen, i barnehager og dagheimer, om du er arbeider
eller forretningsmann, bonde eller håndverker, fisker eller kontormann
- er du en fornekter som har funnet frelse ved Jesus, så har du Hans
stående kall og oppdrag til å være sjelehyrde. For vi er alle prester,
som er kalt til å forkynne Hans dyder.
Det er underlig, men ingen av
apostlene har talt så meget og så klart om de åndelige hyrder som nettopp
Peter i sine brever. Og nettopp denne Peter har sagt et ord som man
skal legge seg vel på sinne i denne sak. Han sier ikke at den som skal
være hyrde må først av alt ha prestekjole, munkedrakt, bispekors, bispestav
og pavelig tiara og annet stasutstyr. Men Han sier at alle troende,
og ingen er unntatt, utgjør et kongelig presteskap og er et hellig folk
som er kalt til å forkynne Hans dyder som kalte oss fra mørke til sitt
underfulle lys (1. Pet. 2, 9). Hør det - du er selv prest, du som tror
på Herren. Og du trenger ingen annen mellommann mellom Gud og deg enn
ypperstepresten Jesus. Og du skal ikke høre på noe annet ord om din
Gud eller fra din Gud enn hva du har i den hellige Skrift.
MEN Peter sier mere. Han
har også et ord særskilt til oss som har menighetens ytre kall til å
være lærere, evangelister, predikanter og prester, og sier: "Vokt
den Guds hjord som er hos eder, og ha tilsyn med den, ikke av tvang,
men frivillig, ikke for ussel vinnings skyld, men av villig hjerte,
heller ikke som de som vil herske over sine menigheter, men således
at I blir mønstre for hjorden" (1. Pet. 5, 2 f.). Her hører du
at apostelen nevner ved navn de verste og groveste synder som går i
svang i de synlige kirker på jorden, nemlig predikanter, prester, biskoper
og paver som gjør Guds rike til en levevei og trår etter ussel vinning
og ære - og trår etter makt og herskerstilling over sjelene. Og i sitt
annet brev taler Peter klare og skarpe ord om dem som forakter og forfalsker
Guds ord, den hellige Skrift.
HER ser vi hva rette sjelehyrder
skal kjennes på. De skal kjennes på at de selv er rett omvendt til synderes
og fornekteres Frelser, at de ikke driver på med egen ære og makt, egen
vinning og fordel, at de ikke forfalsker Guds ord - men at de lar Guds
ord være Guds ord, og lar tomme mennesketanker være hva de er: tomhet,
vær og vind og ingenting.
Og disse kjennetegn på rette hyrder kan ikke tvinges frem, verken
om man kommanderer seg selv til å ha dem eller man blir kommandert av
andre til å ha dem. De kommer frem av seg selv, der hvor Herren får
omvende oss og hellige oss likesom Han omvendte og helliget fornekteren
Peter. For de kjennetegn som heter kjærlighet til Herren Jesus, kjærlighet
til Guds ord og kjærlighet til sjelene følger bare det åndelige liv
som er skapt av Guds Hellige Ånd idet Han omvender oss ved evangeliet.
Hvordan skulle noen kunne elske Herren Jesus - og så gå opp på prekestoler
og talerstoler og fornekte Ham og Hans verk? Kan noen elske Guds ord,
og så stå frem og kritisere og fornekte Bibelens hellige åpenbaring
av sannhet til liv og salighet? Kan noen elske sjelene, og så være aldeles
likegyldig for om folk tror på Jesus eller Muhammed eller Buddha eller
Maria? Har vi fått åndelig syn for den evige kjærlighet som drev Guds
Sønn ned i kjød og blod, så Han ble et menneske på jorden, og ble lydig
inntil korsets død for å forløse oss til evig liv - skulle vi da kunne
være ulydige mot det himmelske syn, og akte denne frelse så ringe at
vi ikke bekymret oss mere om hvorvidt sjelene fikk møte denne sanne
Gud eller ble overlatt til seg selv i vantroens, overtroens og fornektelsens
hedenskap?
Må da Guds Ånd fylle deres hjerter som er kalt til å forkynne. Må Han
omvende fornektere til troen og håpet og kjærligheten til Jesus. Og
må Han gi enhver som gjennom evangeliet har fått del i det himmelske
syn, at de forblir trofaste og lydige mot dette syn - så Herren selv
må bo blant oss, og dra sjelene inn i sitt evige rike.
Til
toppen
|