Av Ludvig Hope

Kristus døde for alle.

Kristi kjærlighet tvinger oss, idet vi dømmer dette, at dersom en er død for alle, så er alle døde; og han døde for alle, for at de, som lever, ikke mere skal leve seg selv, men ham, som er død og oppstanden for dem. 2 Kor. 5, 14-15.

 Når de hellige menn som er drevet av Guds ånd, skal skrive om Guds kjærlighet, slik som den er åpenbart for oss i Kristus, så ser det ut som de ofte leter etter uttrykk, som best kan forklare for oss dens store betydning. -

Dette ordet som er skrevet av Paulus er vist nok et av de som dypest og klarest forteller oss betydningen av Kristi død. Jeg synes at et slikt ord måtte slå ned et hvert argument ned, som måtte reise seg mot "forsoning og frelse i Jesus alene". Jeg mener da hos slike som tror at bibelen er Guds ord. At de som tviler på bibelens ekthet også vil tvile på Kristus er ikke noe å undres over. Men at folk som roser seg av at de tror på bibelen, og allikevel finner Jesu stedfortreder - gjerning uklar og utvilsom, - det er underlig. At det stikker for dypt for tanken, det er sikkert; men det skulle ikke være et hinder for de som i andre ting sier at de tror. Tro er jo ikke i sitt dypeste vesen det samme som å forstå. Troen .må i regelen begynne der fornuften slutter. Det er derfor vi er mennesker, og Gud er Gud. Hvis det ikke var slik, så var jo enten vi Gud eller Gud var menneske.

Dersom en er død for alle, så er alle døde.

Dette ord sier oss ikke bare at Kristus er død for oss, men når han døde så døde vi. Legg merke til det ord: "Så er alle døde". Du og jeg var i Kristus likeså sikkert som Gud var i ham.

Hva for et "du og jeg"? Syndens jeg. Alt som heter synd, og som er synd hos oss ble lagt på Kristus. Han ble gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle bli rettferdige for Gud. ( 2. Kor. 5, 21 ) Hver eneste syndig tanke, følelse, lyst og gjerning ble lagt på ham. Det som lever i sjelen og det som er gjort med vårt legeme, skjult eller åpenbart. ALT som heter menneske i Kristus ble gjort til synd.

Guds kjærlighet påtok seg i Kristus vår skyld og så ble synden ved Guds rettferdighet lagt på Kristus, dømt i Kristus og straffet i Kristus.

Nå har den hellige og rettferdige kun med en person å gjøre, og denne ene er Jesus Kristus.

Han ble plaget, slått av Gud og gjort elendig ( Es. 53, 4 ) Ingen medynk ble vist ham. Tvert om. Det behaget Herren å knuse ham, han slo ham med sykdom, når hans sjel brakte skyld - offer, skulle han se sed, leve lenge og Herrens vilje ha framgang ved hans hånd. ( Es. 53, 10 ) Og slik måtte det være; for han var i vårt sted. Derfor står han tålmodig som et lam, når han anklages, piskes, blir slått i ansiktet, når de rykker hår og skjegg av han.

Hvorfor tier Jesus da?

Fordi han vet han er skyldig. Skyldig, fordi han har tatt vår skyld på seg. Fordi han ble gjort til synd for oss:

Så dømmes han, så straffes han, og så dør han.

Når en er død for alle, så er alle døde.

Hvor skal vi gå hen for å finne uttrykk for denne store hemmeligheten i denne frelse?

Jeg føler at vi står og famler over et endeløst og bunnløst hav, fullt av bare nåde for alle mennesker.

Vi kan allikevel si så mye at nå er det intet i veien fra Guds side for å bli frelst. Nå kan alle som vil komme og ta livsens vann uforskyldt. Onde og gode, store og små syndere. Det er ingen forskjell. Om deres synder er som purpur, så skal de bli hvite som snø. Om de er røde som skarlagen så skal de bli hvite som ull.

Nå er det nåde å få, og det på rettferdig grunn !!

Vi er ikke bare benådet i Kristus, men vi er rettferdiggjort i han.

Er der noen forskjell på benådning og rettferdiggjørelse ?

Ja, stor forskjell.

Det er derfor vi står på fast grunn, når vi er i Kristus.

Hva er da forskjellen?

Sett at du hadde gjort en synd, som etter vår norske lov fortjente døden. Du ble på lovens grunn dømt til døden, men så søkte du kongen om benådning. Du fikk benådning, og for såvidt var du da fri døden. Men der var en i Norge som ikke var fornøyd, og det var loven. Så lenge den eksisterte så ropte den om død for din synd. Du var benådet, men ikke på lovens grunn, ikke rettferdiggjort for synden. Sett så at f. eks. kongen benådet deg på den måten at han lot sin sønn eller en annen dø i ditt sted! Da hadde loven - rettferdigheten - fått, det den hadde rett til å kreve. Slik var det Gud gjorde da han frelste oss.

All synd er rettferdig betalt i Kristus, fordi han er rettferdig. Gud gjorde ved Kristus det han ikke kunne ved oss: Å fordømme synden og frelse synderen.

Gud selv har forlikt oss med seg selv. Den som vi skylder har selv betalt. Ikke ved bare å stryke ut litt og glemme, men ved rettmessig å ta på seg, den skyldiges skyld og ved liv, lidelse, gjerning og død å betale og gi tilbake det vi hadde tapt.

Vår rett for Gud er gitt oss av Gud selv!

Kristus, er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror. ( Rom. 10, 3.) I det vi altså er rettferdiggjorte ved troen, har vi fred med Gud ved vår herre Jesus Kristus, og fremdeles leser vi om denne rettferdighet: Så mye mer skal vi da, nå, - etter at vi er rettferdiggjort ved hans blod, bli frelst fra verden. ( Rom. 5, 9. )

Er ikke dette stø grunn å stå på? .

Går det ikke an også for oss å synge med de gamle:

Ja, gudskjelov, det går an for hvert eneste menneske.

For når en er død for alle, da er alle døde.

Alt det vi nå behøver til liv og gudfryktighet, det eier vi nå i Jesus. Ved sitt liv og sin lydighet har han oppfylt loven i vårt sted. Ved sin død har han betalt for våre synder, og ved sin oppstandelse har han gitt oss livet tilbake. Nå er det et evig liv i Kristus til alle mennesker, ikke bare til de som omvender seg og tror, men til det ugudeligste og syndigste menneske på jorden.

Paulus sier til Efeserne: "Også dere gjorde han levende, dere var døde i overtredelser og synder". Da Efeserne var døde, da de levde som hedninger, uten noen viten om Gud, DA VAR de levende - gjort i Kristus.

La oss da huske på hvor vårt liv er, så vi ikke søker det hos oss selv! Hvor mange leter ikke i sitt hjerte etter dette liv. Men i stedet for liv finnes det der bare synd og død.

Vend om fra deg selv; og vend om fra synden og tro på Jesus. Så er du salig i ham; ikke fordi du er blitt bedre; men fordi du tror på Jesus. Så får følelsen være hvordan den vil. Den har intet verken med din frelse eller fortapelse å gjøre.

Er jeg glad, så er jeg salig. Er jeg bedrøvet, sløv, full av i syndige tanker og lyster, kjenner mer lyst til det onde enn til det gode; så er jeg allikevel salig. Om Satans piler flyr rundt sjelen dag og natt, om jeg ligger i smelterens digel og tvetterens lut, så er jeg allikevel salig. For mitt liv er i Jesus.

Hvor gjerne jeg vil be enhver trett synder inn i denne trygge havn. Hvorfor går du og bærer på dine synder når Jesus har båret dem for deg? Hvorfor er du redd når Kristus er ditt liv?

Jeg har en gang lest en .fortelling i et kristelig blad om en mann som reiste ti1 Amerika for å se seg om. En dag kom han tilfeldigvis inn på en kirkegård og der fikk han se mange pene gravsteiner. I blant dem oppdaget han en som overgikk alle de andre. En stor, nydelig marmorblokk med kors på toppen. Da han så nærmere etter fikk han se en mann som satt med ansiktet i hendene. Han satt på graven tett ved denne fine gravsteinen. Han gikk bort til, og til sin store forundring fik han se nedenstående merkelige innskrift på steinen: "John, du døde for oss".

Hans lyst til å vite hva dette skulle bety, ga mot til å spørre mannen som satt på graven. Om han kunne fortelle noe om denne steinen og den skrift som sto på den. Ja det kunne han, og det ville han også, og så fortalte han følgende: "For mange år siden var jeg fører av et dampskip som gikk på den sjøen du ser der borte. En dag vi gikk oppover fikk jeg, fra kommandobroen, se at det kom røyk fra aktersalongen. Jeg ba en av mannskapet gå ned og se. Han kom tilbake og fortalte at det var brann i lasten, og at den var kommet så langt at det var for sent og å slukke. Vi var lastet med brennbare ting. Det var ikke annet å gjøre enn å sette kurs korteste sted til lands.

Forskrekkede passasjerer og mannskap flokket seg tett sammen foran på dekk. Men roret var bak og ingen ville stå der å styre båten.

Så spurte jeg, om det var noen som ville ofre livet for de andres frelse. Da kom det en ung kjekk gutt ut av flokken og sa: Jeg, hr. kaptein!

Han tok roret, og en stund senere ble han gjemt i røyk og flammer. Gutten het John. Er du der John spurte jeg, da vi ennå hadde et stykke igjen til land. Ja, svarte John. Kan du stå en stund til? Ved Guds nåde, svarte han. I siste øyeblikk nådde vi land, og mens vi sto på strandbredden, ropte vi av glede: Vi er frelst!

Så var det en som kom til å huske på John, og vi fant ham stående ved rattet, mellom de døende flammene. Vi fik ham på land i live, men rett etter så døde han der på stranden. Så stod vi omkring den døde John og kunne ikke si annet enn: "John, du døde for oss!"

Så ble vi enige om at reise denne gravstein med denne innskrift på til minne om ham. Og nu, min herre, kan jeg si at det er to døde for meg. Ved John's død fikk jeg synet på Jesu død og ble en kristen. Så sluttet jeg å reise og bor nå her. Fra den dag John ble begravd har jeg alltid hver dag tatt meg en tur hit til graven hans. Og det har jeg bestemt for å gjøre så lenge bena mine kan bære meg hit. Det er så godt å minnes John og det han gjorde for oss, og jeg synes jeg husker det best når jeg sitter her. Er jeg sløv og treg, tvilende og  forsagt i min kristendom, så drar minnet om John meg til Jesus, og så går jeg så lykkelig her ifra.

Min kjære leser! Du vet om et annet skip som var satt i gang på det store verdenshav. Du vet at også du er ombord, og du vet dernest om den store syndens brann som brøt løs, den som ingen kunne slukke. Så lå skuta de der, uten at noen hverken kunne eller ville ta roret og styre i land. Da kom denne Herrens velsignede og tilbød seg å ta roret. Du vet også at han sto der til skipet nådde frelsens strand, og at det kostet ham livet. Nå kan også du hoppe på land om du vil, og være evig frelst. Du kan være med å gå omkring den døde frelser og si: "Jesus, du døde for oss!" .

Å, at så mange vil fortæres i syndens flammer mens det er så god anledning til å gå i land! Ja, det kan tvinge en stein til å gråte.

Lever du enda i synden? Er du en som forakter den herre som kjøpte deg? Gjør ikke det lenger. En gang vil du komme så sårt til å angre det. Gå i dag hen til denne underlige høyde der din frelser døde, så får også du finne ham som døde for deg.

Hvor hard du er mot deg selv, du som forsmår din sjels salighet og din frelsers død! Enda en gang ber jeg deg: Ikke gjør det!

Så har du og jeg som bekjenner oss for kristne noe å lære av ham som satt på John's grav. Var det godt for ham å sitte ved steinen på gravplassen, hvor mye bedre skulle det da ikke være for oss å sitte ved Jesu kors! Den som tar sin plass der daglig, han skal aldri tape sitt slag.

Er du trett av din synd, blir du mismodig over at du har så lite seier over den? Eller at synden vil overvinne din tro, så gå til Jesu kors, og du skal igjen finne det du behøver. Fristes du av verdslighet, pengebegjær og ære, så gå også da dit og der skal du få lyst til å bli rik i din Gud. Har du liten lyst til bibel og bønn, til å leve for din Gud og ofres ham til ære, så gå også da, og du skal komme tilbake med en varm sjel og en hellig lyst. Når fattigdom og sorg trenger inn i ditt hus, når de kjære går bort, og venner misforstår og forlater deg, når sorg og synd gjør felles sak, så gå, og all bitterhet skal bli borte, all ufred forsvinne og alle tårer tørres bort.

Så synger vi av erfaring:

Ja der fant vi fred, der bevares freden, der får vi kraft til å bære vårt kors, og derfra stiger vi til slutt med seierssang inn til den evige hvile.

Til toppen