Men især merkverdig er denne fortelling som et speilbillede av det fiendskap som til alle tider rører seg i fariseiske sinn mot Jesus og Hans frelsergjerning på jorden.

Fariseerne søkte først å gjøre kapital av den ting, at Jesus hadde helbredet den blindfødte på en sabbat. "Denne mann er ikke fra Gud siden han ikke holder sabbaten," sa de. Men de oppnådde ikke sin hensikt med denne anklage for sabbatsbrudd; for evangelisten sier, at det ble splid blant dem, da andre gjorde den innvending, at et syndig menneske, en sabbatsbryter, ikke kunne gjøre sådanne ting, som å åpne en blindfødts øyne. Det var imidlertid ikke sabbaten de stakkars fariseere var så bange for skulle vanhelliges; men de var meget mere bange for sin egen ære og anseelse; for skulle dette komme ut blant folket, at den av dem så dypt foraktede nasareer virkelig hadde utført et så stort under, ja da ville Hans stjerne stige, mens deres ville dale mer og mer. Derfor tok de atter den blindfødte for seg og sa til ham: "Gi Gud æren! Vi vet at dette menneske er en synder." Takk Gud for at du har fått ditt syn, men bry deg ikke det minste om Ham, som utførte underet. Ti stille om ham; gå ikke således og berøm Hans navn; det kan ikke vi, dine åndelige ledere, tåle.

Fariseerne tenkte visselig rett i dette stykke. Dersom Jesu herlige gjerninger kom frem i lyset, ville Han vinne ære og berømmelse, og mange, mange ville slutte seg til ham. Således går det også nå. Jesu navn forherliges for hver sjel som frelses. Hans frie nåde stiger i anseelse for hver en sjel, som blir frelst; for disse sjeler som har fått øynene opplatt for evangeliets hemmelighet, kan ikke tie.

Fra dypet av deres lykkelige indre oppstiger deres lovsangstoner til Lammet som ble slaktet og har gjenløst dem til Gud med sitt blod. Enkel og ukunstlet og ofte såre skrøpelig kan den form være, hvori deres pris og berømmelse av frelsen kommer frem; men ett er sikkert og visst og skal stå som en urokkelig sannhet tross alle skriftlærdes og fariseeres motsigelse, at dette levende erfaringsvitnesbyrd ut av de frelstes hjerter er en stormakt, som til alle tider har lagt de fleste sjeler for Jesu føtter. Det er vitnesbyrdet om, at jeg er frelst, hvorledes jeg blev frelst, og hvorledes hver eneste sjel på jorden kan bli frelst; for dette vitnesbyrd finner anklang i hjertene som intet annet; for bevisstheten om å være ulykkelig og i trang etter lykksalighet går dog gjennom hvert eneste menneskebryst. Akk, hva formår den lærde dogmatiserende forkynnelse mot dette enfoldige vitnesbyrd! Hva formår alle verdens moralpredikanter og egenrettferdighetens byggmestere mot hva korsets sanne vitner formår?

Derfor er en enfoldig sjel som tror og bekjenner en opplevet sannhet - en salig, frelsende sannhet - virkelig farlig for djevelen og hans rike, og det er derfor ikke å undres over, at den onde fiende ved list og ved makt til alle tider har søkt å binde munnen på Herrens levendegjorte vitner.

Men bekjenn du, bror og søster, hva du har opplevd og erfart; for skulle du tie, måtte selv stenene begynne å rope. Bekjenn i ydmykhet hva Jesus har gjort mot deg, og hva du vet Han vil gjøre med hver enkelt synder; men vokt deg vel for satans list; for kan han ikke ved fiendskap utenfra stoppe din munn, så vil han forsøke å forgifte den kilde, hvorfra bekjennelsen skal utflyte, og vekke hovmodets og egenkjærlighetens krefter tillive i din sjel, at disse skal forgifte det rene barnesinn, hvorfra bekjennelsen må flyte. Se til, at det er Jesu ære og sjelers frelse du alene har for øye.

og blir du angrepet av fiender, som er bange for at Jesu anseelse skal stige, da la deg ikke forbløffe, om enn disse angrep kommer fra sådanne kanter, hvorfra du minst kunne ha ventet dem - det måtte jo være en stor prøve for den blindfødte mann, at hans åndelige ledere reiste seg til motstand - men se, hvorledes han holdt fast ved Jesus og vitnet til Hans ære, skjønt han hadde langt mindre rede på hvem Jesus var enn du.

Vi hører ikke så sjelden, at gamle kristne, lærere og prester på steder, hvor der er åndelig rørelse, reiser seg til motstand mot den livsbevegelse, som Jesus avstedkommer ved sitt evangelium, og det er over all måte sørgelig at så skal være; for derved får jo den sorgløse og likegyldige verden en kjær støtte i sin ubotferdighet. Vi vet nok, at det kan blande seg skrøpeligheter inn i livsbevegelsene, store skrøpeligheter både av en og annen art; men vi kan dog ikke vente annet når vi vet hvor skrøpelige vi arme mennesker er, og hvorledes satan arbeider på å ødelegge den gode sæd ved å utså sin klinte - det er dog langt bedre å være med i livsbevegelsene, om vi også ser det onde i gjæring, enn å holde seg fornemt utenfor likesom hine fariseere, som straks ringte med stormklokker, når noen livsbevegelse satte deres autoritet på spill og forstyrret deres sløve ro.

Det er ganske rørende å se hvorledes den enfoldige mann i evangeliet forsvarte seg, eller rettere forsvarte Ham, som hadde helbredet ham: "Om Han er en synder, vet jeg ikke," sa han. Jesu gudmenneskelighet var ennå ikke gått opp for ham; men han tilføyde: "Et vet jeg: jeg, som var blind, ser nå."

Kan du si det samme, kjære venn, ja da har du i egentligste forstand "syn for saken" og kan trosse alle innvendinger.

Men nå tenkte de ondskapsfulle hyklere, at de skulle ha funnet et eller annet ved selve fremgangsmåten; derfor spør de: "Hvorledes åpnet han dine øyne ?" De kunne ikke nekte for, at mannen var blitt seende; men kunne det ikke være noe ved fremgangsmåten, som fortjente kritikk?

For en del år siden gikk det en stor vekkelse over et visst strøk av vårt land; men denne vekkelse hadde noe eiendommelig ved seg. Sjelene ble ikke alene vakt, men også virkelig seende. De fikk syn på noe forunderlig i Guds ord, som de aldri hadde hatt anelse om, og det ble et helt røre om dette syn. De gamle kristne på stedet ble først tvilrådige, siden i høyeste grad mistenkelige. Gamle, erfarne lekpredikanter ble foreskrevet fra andre steder for å avgi sin kjennelse angående dette nye syn. Flere ansette prester ble også utspurt; men det var en hel del forvirring. Noen sa det var et rett syn, andre at det var et aldeles forkjært. Så kom det en mann, en gammel, ærverdig haugianer, som skulle avgi sitt skjønn. Han var i begynnelsen litt ustø; for ryktene hadde forvirret ham. Men så traff han en av de nye ledere og spurte ham, likesom fariseerne spurte i evangeliet: "Hvorledes gikk det til, at du fikk dette nye syn ?" Mannen svarte: "Jeg fikk fatt i en traktat, skrevet av en svenske, som heter Rosenius, som handlet om den frie nåde, og da jeg leste den, falt det likesom et dekke fra mine øyne.

Jeg hadde lenge gått ulykkelig og fredløs, men nå fikk jeg se, at mine synder for over atten hundre år siden var utslettet i Lammets blod." Den gamle mann ble dypt beveget, falt den unge om halsen og sa: "Gud velsigne deg, bror! Det samme hendte også meg, etter at jeg i over tyve år hadde stått i tussmørket og preket for andre."

Den elskelige gamle forsto nå sammenhengen. Men det kom også en annen, som skulle prøve det nye syn, og han kom til et annet resultat. Etter at han hadde talt med noen av de frigjorte sjeler, avgav han en kjennelse, som lød omtrent således: "Det har gått altfor lett og for snart med dere. Dere har vært for kort tid i botsovnen og er kommet for snart til troen, og det nye syn er bare en falsk innbilning." Han for sin del måtte ennå kjempe og stride for muligens engang å kunne oppnå, hva disse unge allerede var kommet i besittelse av. Men den lykkelig seende svarte: "Vi, som var blinde, ser nå; Gud gi, at også du måtte få øyensalve til å se.

Mannen i vår tekst spurte sine motstandere, om de også ville bli Jesu disipler, ettersom det var dem så om å gjøre å få vite hvorledes det gikk til at han ble seende; men da svarte de i "hellig" harme: "Du er Hans disippel, men vi er Mose disipler. Vi vet, at til Moses har Gud talt, men om denne vet vi ikke hvorfra Han er. Men da svarte den enfoldige mann: "Det er da underlig at dere ikke vet hvorfra Han er, og Han har åpnet mine øyne." og så tilføyer han et ord, som lik et sverd måtte trenge inn i deres indre, idet han sier: "Men vi vet at Gud ikke hører syndere, men dersom noen er gudfryktig og gjør Hans vilje, ham hører Han." Hermed anklager han dem rent ut for syndere, som likefrem gjorde motstand mot Gud, hvorfor Han heller ikke hadde hørt dem og åpenbart seg for dem. De var ikke i sannhet gudfryktige; for om de det hadde vært, hadde Herren også åpenbart seg for dem. Det var en skarp brodd, og vi merker også, at den stakk; for nå gjorde de kort prosess og svarte: "Du er helt og holdent født i synd, og du lærer oss." Og de støtte ham ut.

Nå var den stakkars mann ferdig med sine åndelige ledere; for de kunne ikke tåle noen i sitt samfunn, som opphøyet den foraktede nasareer. Tenk for et hovmod og for en selvgodhet, at en enfoldig og ulærd mann som ham ville lære dem! De, som ikke var født i synd således som han, hvis legemlige blindhet fra fødselen av etter deres mening måtte være et vitnesbyrd om, at han var født i synd i høyere grad enn alminnelige mennesker.

Nå var han utstøtt, og hvem skulle nå anta seg ham? Den frelser han så tappert hadde forsvart, uten at han ennå riktig kjente Ham, var ikke langt borte. Øyeblikkelig hadde Han fatt i den stakkars utstøtte og sa til ham: "Tror du på Guds sønn ?" Og han svarte: "Hvem er Han, Herre, at jeg kan tro på Ham ?" Men Jesus sa til ham:

"Du har sett Ham, og Han som taler med deg her, Han er det." Men da sa mannen: "Jeg tror, Herre !" og han falt ned for Ham (i tilbedelse).

Hvor liketil og enkelt! Da Jesus spurte ham, om han trodde, ba han om at få rede på hva som skulle tros. Og da Jesus hadde betegnet seg selv som troens gjenstand, trodde han øyeblikkelig og tilbad.

Trodde og tilbad - se, dette er veien! Her står den blindfødte som et lysende eksempel for oss, som er forvillet i så mangfoldige spekulasjoner med hensyn til troen, at vi ganske glemmer enfoldig å tro på Ham, som har åpenbart seg for oss som vår frelser. Her ser du, at det å tro er simpelthen å tro. Mannen behøvde ikke å få høre en hel preken om hva troen var; det visste han før, da han sa: "Hvem er Han, at jeg kan tro på Ham." Men han behøvde en ny gjenstand å tro på; og da han fik høre, at Jesus var Guds sønn, trodde han og tilbad.

Nå forkynner evangeliet deg, kjære sjel, at Jesus Kristus, Guds sønn, har tatt dine synder på seg; har utslettet ditt skyldregister og naglet det til forbannelsens tre. Det forkynner deg, at du har alle dine synders forlatelse i Lammets blod, at Gud har "benådet deg i den elskede". - Tror du dette?

"Ja," sier du, "jeg tror alt, hva evangeliet beretter meg om Kristus."

Nåvel, så er du jo lykkelig og salig. Er din synd utslettet, er du benådet i den elskede, så må du jo være et salig Guds barn. "N-e-i-," sier du, "det tør jeg ikke tro, at jeg er ennå; jeg er bange for at jeg ikke er rett omvendt, synden er ennå så mektig i meg."

Altså tror du allikevel slett ikke evangeliet. Evangeliet sier jo ikke: "Når du føler du er rett omvendt og er blitt herre over synden, da skal du tro;" da var det jo din omvendelse du måtte tro på. Og at du ikke kan tro på denne, førenn den er kommet i stand, er jo en klar sak. - Du tror altså slett ikke på evangeliet; du tror, at evangeliet bringer frelse, når du er nådd så og så langt med din omvendelse; men du tror ikke på en nærværende virkelig fullbrakt frelse; for trodde du på en sådan, måtte du jo være lykkelig. Fienden skjuler jo evangeliet for deg ved å kile din omvendelse mellom deg og Kristus, og så blir du stående ved omvendelsen og kommer aldri gjennom den til Kristus. Du spenner hesten etter lasset, derfor blir lasset stående. Nå er det Vår Herres mening, at du skal tro helt enfoldig på Jesus, sådan som du er, så kommer omvendelse, gjenfødelse, rettferdiggjørelse, helliggjørelse -alt i sin rette orden.

Jeg forutsetter nå at du er deg bevisst å være en fortapt synder, og jeg spør deg i Herrens navn, hva venter du etter? Står ikke Jesus ved din side som ved den blindfødtes og spør: "Tror du på Guds sønn ?" Tror du, at Guds sønn er din virkelige frelser, som ifølge din barnelærdom har forløst deg fra synden, døden og djevelen og gitt deg et evig liv? Tro enfoldig på dette. Tro på denne sannhet, som du tror på andre sannheter, og du skal med en gang bli lykkelig.

Det var en ung mann som så noen tall i en avis, og han ble med et så lykkelig, at han så ut som om han var forrykt. I samme hus bodde en del fattige folk, og til disse utdelte han hver eneste skilling han eide - av bare takknemlighetsfølelse. Og hva var det hine tall sa ham? Jo, de sa ham, at han hadde vunnet en stor sum i et lotteri og således med en gang var blitt en rik mann. Han trodde simpelthen på tallene, fordi disse stemte ganske med tallene på den lille lotteriseddelen han hadde.

Og du, kjære venn, du er ikke henvist til et lotteri som kan bedra, men til en "troverdig tale, som er vel verd å mottas, at Jesus Kristus kom til verden for å frelse syndere." Tro nå simpelthen på evangeliet, således som mannen trodde på tallene, og du blir glad likesom han, og du blir takknemlig likesom han, og du vil i din takknemlighet straks begynne å gjøre noe for Jesus.

O, det er en skam, at Jesus, den levende Guds sønn, skal ha åpenbart seg så herlig for oss i sitt evangelium og at vi ikke tror på Ham. - Vi sier, vi tror alt, hva evangeliet beretter oss om Ham - og dog tror vi knapt en tøddel av det hele, hvilket vårt gledesløse, kraftløse og fredløse liv noksom beviser. Herre, opplat våre øyne! Amen.

Til toppen