Av Olaf Thormodsæter (1848-1911)

Frigjørelsen i Kristus

«Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen legge under trelldommens åk!»
Gal. 5, 1.

I.

Før mennesket er frigjort i Kristus, er det i trelldom, i fengsel, i lenker.
I trelldom under synden, bundet i syndens lenker. 
En student kom engang til en lege fordi han var begynt å lide tap på sitt syn. Legen var snart klar over sykdommens årsak og sa: «Unge mann, De har to ting å velge mellom. Enten å slutte med å leve i usedelighet og så få beholde synet, eller å fortsette med usedelighet og så bli blind.» Studenten betenkte seg et øyeblikk, og så sa han :  «Er det så, herr doktor, så velger jeg å bli blind.»
I trelldom under Satan, bundet i Satans lenker. En misjonær ble spurt om hva han mente var hedningenes største nød. Han svarte  «At de plages ille av djevelen.»  Det er nok dypt sett også europeernes største nød.
I trelldom under loven. Loven kom.  «Men synden benyttet seg av budet og vakte alle slags begjær i meg» (Rom. 7, 8). «Jeg levde en gang uten lov. Men da budet kom, våknet synden til live. Jeg derimot døde» (Rom. 7, 9-10).  Gud blir bare verdens dommer. Og hans hellige ord bare en tordenlov.
I trelldom under synden, under Satan, under loven, under skylden, under dommen, under forbannelsen.
«Skyld og gjeld og synd og brøde, mange, mange tusen pund.»  Og ikke noe å betale med.
Det er i dette fengsel en klager: 

«Hvor hen skal jeg dog fly 
fra lovens tordensky 
med mine synder mange, 
hvor skal jeg trøsten fange? 
Ti hele verden vide 
ei lette kan min kvide.»

Når skal vi engang som de gamle lære å spørre Hva sier Herren? Man har telt etter og funnet at ordene: «Så sier Herren» skal forekomme 2600 ganger i Den hellige skrift.
Ja, hva sier Herren i sitt skrevne ord?
Jesus Kristus sier: «Herren har utsendt meg for å forkynne fanger at de skal få frihet, for å sette undertrykte i frihet» (Luk. 4, 18).
Guds ord i Gal. 4, 4-5 sier: «Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven.»
Og Guds ord sier i Gal. 3, 13: «Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss.»  «For oss.»
«En er død for alle, derfor er de alle døde» (2 Kor. 5, 15).
Jesus har ved sin fullkomne lydighet inntil døden og med sitt blod på Golgata kors, kjøpt oss en fullkommen frihet. Løsepengen var hans blod. «Han ga seg selv til en løsepenge for alle» (1. Tim. 2, 6)
Det lyser ut fra Golgata kors at vi alle, uten unntagelse, er frikjøpt.
Vi skal som en sier, ikke prøve på å selv gjøre oss fri. Vi skal ikke vente på å bli fri. Vi er fri.
«Det er ikke din bønn, det er ikke din gråt, det er blodet som frelser deg nu.  For all verden det rant, og det taler for deg: det er fred mellom deg og din Gud .»

II.

Vi er alle frikjøpt. Men de aller fleste er allikevel ikke personlig fri, ikke frigjort.  Den danske pastor N. P. Madsen sier: Det er forskjell på å være frikjøpt og på å være frigjort. Og han sier at når et menneske ikke er frigjort, så er det fordi det ikke bruker den frihet det har.  Enten vet det ikke at det er fri. Eller så tror det det ikke. Og han illustrerer det ved eksempler fra slaveland.  Det har hendt at en slave har gått sukkende under trelldomsåket i et land hvor slaveriet var avskaffet. Hvorfor? Han visste ikke at han var fri.  Og det har hendt at en slave er blitt frikjøpt på et slavemarked og har fått det glade budskap: «Du er fri.» Men allikevel har han fortsatt å sukke under trelldomsåket. Hvorfor? Han trodde ikke budskapet.  Man kan høre det mest gledelige budskap og allikevel ikke bli glad. Det står i 1. Mos. 45, 26 om gamle Jakob at sønnene fortalte ham og sa: «Josef er ennå i live, og han styrer hele landet Egypt. – Men hans hjerte var og ble kaldt, for han trodde dem ikke.»
Hvordan skal vi bli frigjort?  Det skjer bare på én måte.  Slik som Jesus sier det i Joh. 5, 24: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som hører mitt ord og tror ham som har sendt meg, han har evig liv. Han kommer ikke til dom, men er gått over fra døden til livet.»
Dette er en absolutt sikker måte.  For : «Sannelig, sannelig sier jeg dere.» Og det er en overmåte liketil og enkel måle: Bare høre og tro. «Hør! så skal deres sjel leve!» (Jes. 55,3.) Nettopp under det at vi hører det glade budskap om ham som er kommet for å sette oss i frihet, som vant den fullkomne frihet for oss på Golgata kors ved sitt blod, så gjør Den Hellige Ånd det slik at vi får trang etter å tro denne frihet, at vi kan tro den, at vi tør tro den, at vi vil tro den. Det fortelles om en mann som var en motstander av kristendommen, at han hadde lovet å lese et stykke i Det nye testamente hver dag.  Da han hadde lest en tid, sa han til sin kone: «Hvis det er sant som det står her, så farer vi vill.» Da han hadde lest noen dager til, sa han: «Hvis det er sant som det står her, går vi fortapt.» Da han hadde lest enda noen dager til, sa han : «Hvis det er sant som det står her, kan vi bli frelst.»  Og da han hadde lest noen dager igjen, så overga både han og hans kone seg til Herren.
Når vi vender oss til Jesus Kristus og sier: 

«Intet godt jeg bringer deg, 
Til ditt kors jeg klynger meg, 
Naken jeg om kleder ber, 
Hjelpeløs til nåden ser, 
Uren flyr jeg til ditt blod, 
Rens meg, Frelser, i den flod!» -

da opplever vi sannheten av hans ord: «Får da Sønnen frigjort eder, da blir dere virkelig fri» (Joh. 8, 36).
Frigjort fra syndens skyld, fra loven og dommen til «rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd.»
Frigjort fra syndens makt til lydighet mot Gud. Loven blir flyttet inn i oss. «Jeg vil gi min lov inneni dem og skrive den i deres hjerte,» sier Herren (Jer. 31,53).  Og vi sier med David: Å gjøre din vilje, o Gud, er min lyst, og din lov er i mitt innerste.»
Frigjort fra oss selv og «frigjort til oss selv i Gud. Guds vilje blir vår vilje.»
Frigjort fra syndens følger, så vi kan si med Paulus: «Vi vet at alle ting tjener dem til gode som elsker Gud» (Rom. 8, 28). 
Frigjort fra Satans makt. De onde ånder drives ut.
Frigjort fra døden til evig liv.
Jeg kjenner en mann i Vestfold som engang levde under trelldomsåket.  En begavet mann og en fremstående mann i det kommunale liv.  Han søkte og søkte å komme ut av lenkene, men forgjeves. En dag sto han borte ved veggen i bedehuset og var aldeles fortvilet. Så sa han omtrent så:  «Det blir ikke noe med meg. Jeg er den samme røveren som før.» En god venn av meg gikk bort til ham og lot ham forstå at det var godt han hadde fått det på denne måte. Men det kunne han ikke begripe.  Så fikk han en hård og fortvilet natt. Men midt i denne fortvilelse ble han av Den Hellige Ånd minnet om dette salmevers:

«Har du mange synder, 
Jesus deg forkynner,
gjelden er betalt.
Her er ingen vrede, 
nåden den er rede, 
som utsletter alt.
Jesu død, og at han brøt 
gjennom dødens vold og vrede, 
det for deg jo skjedde.»

Med sitt hjerte hørte han dette budskap, trodde det, mottok det. Og lenkene brast. Han ble frigjort. Nå forkynner han det glade budskap rundt omkring i Vestfold.
Og vi blir frigjort til å tjene. Til å være med å «løse ugudelighets lenker, sprenge åkets bånd, slippe undertrykte fri og bryte hvert et åk» (Jes. 58, 6).

Vi får det på en lignende måte som den mann som kom inn i en forretning hvor det var sangfugler til salgs. Først kjøpte han en fugl, bar buret med fuglen utenfor døren og slapp den fri. Så kjøpte han en fugl til og gjorde likeså med den. Da kjøpmannen spurte hva han mente med dette, svarte han: «Jeg er nylig kommet ut av fengslet, og nå tåler jeg ikke å se noen skapning sitte i fengsel.»

III.

Men er så denne frigjørelse helt fullkommen så lenge vi er her på jorden?  Det er en virkelig frigjørelse, men ikke fullkommen. For så sier Guds ord i Fil. 3, 12-14: «Ikke så at jeg alt har nådd dette eller allerede er fullkommen. Men jeg jager etter det for å kunne gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus.»  Og forfatteren av Hebreerbrevet sier: «La oss avlegge alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og med tålmodighet løpe i den kamp som er oss foresatt, idet vi ser på troens opphavsmann og fullender, Jesus» (Hebr. 12, 1-2). Og apostelen Johannes: «Dersom vi sier at vi ikke har synd, da dårer vi oss selv, og sannheten er ikke i oss» (1 Joh. 1, 8).
Dr. Miller bruker en illustrasjon et sted som kan passe inn her. Det satt to fugler i hvert sitt bur. Den ene var en spurv, den andre var en kanarifugl. Spurven følte seg som en ulykkelig fange og fløy omkring i buret for å komme ut, støtte mot burets sprinkler og ble forslått. Kanarifuglen derimot satte seg på pinnen og sang. Følte seg fri og lykkelig i sin sang og gjorde andre lykkelige.  Den var personlig virkelig fri, fri fra fengslets sorger og bekymringer. Likeså med oss. Vi er i et bur så lenge vi er i dette syndens legeme, vårt kjød. Men inne i dette fengsel er det en liten sangfugl som synger: «Min sjel, lov Herren, og alt som i meg er, love hans hellige navn. Han som forlater all din misgjerning, som leger alle dine sykdommer, han som forløser ditt liv fra graven, som kroner deg med miskunnhet og barmhjertighet, han som metter din sjel med det som godt er, så du blir ung igjen likesom ørnen» (Slm. 103, 1-5). Akkurat som Paulus og Silas i fengslet i Filippi. I sønderrevne klær, med blodige rygger, med føttene fastbundet i stokken i det innerste fengsel holdt de midt på natten bønn, og sang lovsanger til Gud  (Ap.gj. 16,25). I fengsel, likevel ikke i fengsel. «I all deres trengsel var det ingen trengsel.» Det er dette Paulus gir uttrykk for i Rom. 7, 24-25: «Jeg elendige menneske. Hvem ska] fri meg fra dette dødens legeme?» Der har du fengslet. Og så fortsetter han:  «Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre!»  Der har du frigjørelsen.
Rosenius har et utmerket bilde på denne sannhet at så lenge en kristen er her på jorden, er han på en gang både fanget og fri. Hans stilling ligner Paulus med lenken i Ap. gi. 28, 16. Datidens fanger i Rom ble behandlet på tre måter. Noen ble kastet i et mørkt, uhyggelig fengsel. Andre ble bevoktet i Rådhusfengslet. Atter andre fikk lov til å leie seg et privat værelse, men måtte stadig være under bevoktning av en stridsmann. Paulus ble behandlet på sistnevnte måte. En lenke ble festet til Paulus' høyre hånd, og den andre enden av lenken var festet om soldatens venstre hånd. Lenken var lang for at fangen skulle ha noenlunde frihet. Når han gikk ut, hadde han både lenken og soldaten på slep.  Når han var hjemme, var vel soldaten fri for lenken, men Paulus måtte enten slepe den med seg omkring i værelset eller tvinne den om livet.
Slik er det med den kristne, sier Rosenius: «Han er fri, og likevel ikke helt fri.»Han ligger ikke i syndens og vantroens hule; - heller ikke i noe rådhusfengsel. Nei, han går fri under Guds skjønne himmel som heter syndenes forlatelse.»
«Men likevel ikke helt fri. Han har sitt besværlige følge å slepe med, først dette dødens legeme, syndens lov i lemmene, og dernest en bestemt fristelse, som er hans stridsmann, som bevokter ham.»  Hvorfor?  For at vi skal holdes nede i ydmykhet, og på den måte stadig være mottagelig for hans frigjørende nåde. Derfor sier en forfatter at det som man kaller «dødens legeme», for ham er «et daglig nødvendig og nyttig onde.»  «Ved dette middel blir synderen og Frelseren, den syke og legen, fåret og hyrden, det svake barn og den ømme mor alltid i sammen.» Eller som det står i sangen : «Du med nåden, jeg med skammen, å hvor vi to passer sammen, du Guds salvede, Guds Sønn!»

IV.

Det er stort å få denne frihet. Det er stort å kunne si: «Jeg den kjøpte frihet eier.» Men det er en annen ting som er vel så stor. Og det er  å beholde denne frihet. Mange har hatt den i eie, men de har mistet den. Det er farer, snarer og lenker på alle kanter. Vi kan tenke på den forferdelige fare for å bruke friheten til en anledning for kjødet. Det blir døden. Eller vi kan tenke på den likeså forferdelige fare som Galatermenigheten var kommet i. Ved egen kraft, ved lovens gjerninger ville de nå frem til et mer hellig liv. Det blir atter å komme inn under lovens trelldomsåk. Det ender i kjødet.
Som sagt: Farer på alle kanter. Så vi kan si med salmedikteren:

«Jeg går i fare hvor jeg går, 
min sjel skal alltid tenke
at Satan alle vegne står 
i veien med sin lenke
Hans skjulte helvedbrand 
meg lett forville kan, 
når jeg ei på min skanse står 
jeg går i fare hvor jeg går»

Hvordan skal vi bli bevart og vokse i frigjørelsen i Kristus? Ja, det er først og fremst hans sak, hans verk. «Får da Sønnen frigjort dere, blir dere virkelig fri. »
Men vi da, hva skal vi gjøre? Det er flere ting som kan være av stor betydning. Men dypt sett er det bare én ting som virkelig fører frem. Og det er dette: «Stå fast i den frihet Kristus har frigjort oss til!» Eller med andre ord: Det er bare én eneste ting som til syvende og sist kan berge vår frihet. Vi må med vårt hjerte ta sikte bare på et punkt. Uten sideblikk. Det punkt Jesus pekte på for den av loven bundne Nikodemus.  Hva var det for et punkt? Kobberormen. «Han på korset, han alene.» Det rensende og frigjørende blod, som han har kjøpt oss fri ved. Eller som Jesus sier i Joh. 8, 31-33 : «Dersom dere blir i mitt ord, er dere i sannhet mine disipler, og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.» Vi må «bli i hans kjærlighet.» Bli i Kristus som greinen blir i vintreet. Men hvordan er det det foregår at vi blir i ham? Jesus sier det i Joh. 6, 56: «Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, han blir i meg og jeg i ham.» Vi må stadig la blodstrømmen fra Golgata risle gjennom våre årer, alltid være under det rensende blod. Da blir vi i ham og han i oss.
Det er nok dem som vil anklage deg. Satan vil anklage hele ditt liv. Men du skal bare holde skansen og stå fast i den frihet som Kristus har frigjort deg til og synge med Brorson:

«Hvem vil meg anklage 
og for dommen drage 
hen til Sinai?
Synden jeg bekjenner, 
meg til Jesus vender, 
dermed er jeg fri.
Møt meg da på Golgata!
Jesus vil min sak antage
Hvem vil meg anklage?»

Ditt hjerte vil fordømme deg, loven likeså.  Men hold bare skansen, stå fast i den frihet som Kristus har frigjort deg til og syng videre med Brorson:

«Hvo vil meg fordømme? 
Jesu blodestrømme 
senker jeg meg i, 
Gud for alle riker 
dømmer selv og sier: 
Denne, han er fri. 
Han er todd i Jesu blod. 
Satan, synd og død må rømme. 
Hvem vil meg fordømme ?»

«Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus» (Rom. 8, 1).
Hemmeligheten er at du alltid er like fattig og intet i deg selv som første gang du kom til ham, og i denne tilstand hviler på korsets nåde alene.
En venn av meg lå for døden på det militære sykehus. Mens han lå der foran dødens port sa han: «Jeg lever i nåden og jeg dør i nåden, slik som jeg er.»

«Slik som eg er, 
Herren i nåde til barnet sitt ser.
Om synder og feil det er heile mi æra, 
han er min Frelsar, og det vil han vera. 
Nåden er fri, og eg kviler meg der 
slik som eg er.» (Engeset.)

Akkurat som det strålende Herrens vitne George Müller sa: «I meg selv verre enn intet. I Jesus Kristus av nåde en kongesønn.»  Det fører fremover og oppover til «Guds barns herlighets frihet.»