Av Paul Gerhard Sand (1848-1911)

Faderens vitnesbyrd om Sønnen

31. Dersom jeg vitner om meg selv, da er mitt vitnesbyrd ikke sant. 32. Det er en annen som vitner om meg, og jeg vet at det vitnesbyrd han vitner om meg, er sant. 33. Dere har sendt bud til Johannes, og han har vitnet for sannheten. 34. Ikke så at jeg tar imot vitnesbyrd fra et menneske, men dette sier jeg for at dere skal bli frelst. 35. Han var det brennende og skinnende lys, men dere ville bared en kort stund glede dere i hans lys. 36. Men jeg har det vitnesbyrd som er større enn det Johannes gav. For de gjerninger som Faderen gav meg å fullføre - selve gjerningene som jeg gjør, vitner om meg at Faderen har sendt meg. 37. Og Faderen som har sendt meg, han har vitnet om meg. Verken har dere noen gang hørt hans røst eller sett hans skikkelse. 38. Og hans ord har dere ikke værende i dere, for den han har sendt, ham tror dere ikke. 39. Dere gransker Skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem - og disse er det som vitner om meg. Joh. 5, 31 - 39.

Frelseren hadde nettopp helbredet den syke ved Betesda dammen og gjort dette på en sabbat.  Over dette forarget hans fiender, fariseerne, seg, og søkte av den grunn å slå ham i hjel. Jesu svar til dem var: «Min far arbeider inntil nå, også jeg arbeider.» Derfor søkte de enn mere å slå ham i hjel, fordi han ikke alene brøt sabbaten etter deres mening, men også kalte Gud sin egen far og gjorde seg selv Gud lik. Dette brakte Jesus til å avlegge vitnesbyrd om seg selv for sine fiender, ikke for å prale eller for å søke sin egen ære, men av kjærlighet til sine motstandere, hvilke han så gjerne ville føre til troen på seg selv som den av Gud sendte Messias og verdens frelser. Han fremstiller derfor seg selv som den som var ett med Faderen, og som den som intet gjør uten hva han ser Faderen gjør. Hans gjerninger er altså Faderens gjerninger; derfor skulle alle ære Sønnen, likesom de ærer Faderen. Og det vitnesbyrd, som jeg avlegger om meg selv, er egentlig ikke mitt vitnesbyrd, men Faderens. Vitner jeg om meg selv, er mitt vitnesbyrd ikke sant,» det vil si: Er mitt vitnesbyrd et syndig menneskes vitnesbyrd, som dere mener, da er det ikke pålitelig; men «det er en annen, som vitner om meg, og jeg vet, at det vitnesbyrd han vitner om meg, er sant.» Denne annen er nettopp Faderen, som vitner om sin Sønn ved døperens preken, ved de kraftige gjerninger han gav Sønnen å utføre, samt ved den hellige skrift. Disse vitnesbyrd burde være nok for å bringe dem til troen og de var også nok for alle dem som ikke frivillig forherdet sine hjerter mot sannheten. Da vitnesbyrdet om Kristus ennå i dag er det middel hvorved troen oppkommer og vedlikeholdes i en synders hjerte, vil vi i anledning av vårt evangelium, i håp om, at det kan bli noen fattig synder til nytte, betrakte:
I.  Jødene forarget seg over, at Jesus kalte Gud sin far og gjorde seg selv Gud lik. De holdt ham for å være et alminnelig menneske og mente derfor, at det vitnesbyrd, han avla om seg selv, var falsk. Derfor forteller han dem, at Faderen selv på forskjellige måter hadde bevitnet, at han var hans Sønn. For det første vitnet Johannes om hans guddom.  Da jødene sendte prester og levitter fra Jerusalem for å spørre ham, hvem han var, svarte han blant annet: «Jeg døper med vann; midt iblant dere står den, dere ikke kjenner, han som kommer etter meg, han hvis skoreim jeg ikke er verd å løse.»  Joh. 1, 26-27). Senere sa han: Jeg har sett Ånden fare ned som en due fra himmelen, og han ble over ham. Og jeg kjente ham ikke; men han som sendte meg for å døpe med vann, han sa til meg: 
Den du ser Ånden fare ned og bli over, han er den som døper med Den Hellige Ånd. Og jeg har sett det og vitnet, at denne er Guds Sønn.» (Joh. 1, 32- 34).  Vi ser altså, at denne merkelige profet, som var sendt for å berede veien for frelseren, bestemt erklærer, at han er Guds Sønn, ja en evig Gud; for, sier han: 
«Han har vært før meg.» Som menneske, vil han si, kommer han vel etter meg, så som han ble født seks måneder senere enn meg, men som Gud har han vært til fra evighet av og således før meg.

Men også de gjerninger, som Faderen gav ham å gjøre, mens han vandret på jorden, vitnet om, at han var den, han gav seg ut for å være. Til disse gjerninger henviste Kristus selv, da døperen i anfektelsens mørke sendte to av sine disipler for å spørre: 
«Er du den, som skal komme, eller skal vi vente en annen?» Jesus svarte da:
«Gå bort og fortell Johannes det som dere hører og ser: 
Blinde ser, og halte går, spedalske renses, og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for de fattige» (Mt. 11). Disse gjerninger vitnet om, at han besatt  guddommelig kraft.  Visselig hadde også profetene gjort undergjerninger, men det var bare enkeltvis, likesom heller aldri noen profet gjorde disse i kraft av sin egen vilje, men alltid var avhengig av Gud, og måtte for hvert enkelt tilfelle motta kraft av den guddommelige nåde.  Til de gjerninger, som vitner om Jesu guddom, hører også de undere, som hans disipler utførte i hans navn, både mens han vandret her på jorden og etter hans himmelfart.

Fremdeles vitner Guds Ånd i skriften på mange steder, at den Messias, som i tidens fylde skulle komme, skulle være sann Gud. Jesaja sier: 
Et barn er født oss, en Sønn er gitt oss, og fyrstedømmet er på hans skuldre, og man kaller hans navn under, rådgiver, veldige Gud, evig Fader, fredsfyrste» (Jesaja 9, 6). Og atter: 
«Si til de urolige hjerter:
Vær frimodige, frykt ikke!  Se der er deres Gud! Hevn kommer, Guds gjengjeldelse, han kommer selv og frelser dere. Da skal de blindes øyne åpnes og de døves ører opplates osv.  (Jesaja 35, 4. 5). Hos profeten Jeremia heter det:
Se de dager kommer, sier Herren, at jeg vil oppreise David en rettferdig spire, og han skal regjere som en konge og handle viselig og øve rett og rettferdighet i landet. I hans dager skal Juda frelses og Israel bo trygt, og dette er hans navn, hvormed man skal kalle ham:  
«Herren vår rettferdighet.» Hertil kan vi føye vitnesbyrd av det nye testamente. Apostelen Johannes sier: 
«I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.»  (Joh. 1, 1) Fremdeles fremstiller han ham som den, ved hvem alle ting er blitt til, som menneskenes liv og lys, av hvis fylde vi alle har fått nåde over nåde; og i sitt første brev kaller han dem for løgnere, som ikke vil tro, at Jesus er Guds Sønn, likesom han vitner, at der ikke er liv eller salighet i noen annen enn i ham.  Likeledes stiller de øvrige apostoliske brev ham side om side med Faderen, likesom apostlene alltid preket ham som den, der er gitt all makt i himmelen og på jorden. Å forkaste troen på Jesus som Guds Sønn, er det samme som å forkaste hele den hellige skrift, likesom man derved beskylder ham selv for å være en bedrager og nekter hans oppstandelse fra de døde.  Og er Kristus ikke Guds Sønn, da har vi intet gagn av ham. Hans sedelære og moralske forskrifter, som noen av dem, som nekter hans guddom, mener å ville betjene seg av, har vi ingen kraft til å etterfølge uten ved den tro som holder fast ved, at han er Guds Sønn og verdens frelser. Ja - vår frelser er sannelig Gud, rettferdig, allmektig og vis; med sitt altseende øye skuer han all din nød og trang, hver en fristelse og kamp, og med sin guddoms kraftige hånd formår han å føre deg ut av all din nød og trengsel, når han finner det tjenlig for deg, og med den samme hånd holder han deg fast og beskytter deg mot dine fiender.  Glem ikke dette, du, som er bekymret for at du muligens skal komme til å falle av fra Herren.  Han, som skal bevare deg, og som kaller seg selv din hyrde, han er Gud over allting, høylovet i evighet! Og han har lovet, at han ingenlunde vil slippe deg, men la din styrke være som dine dager. Av hans guddommelige nåde skal du få øse alt, hva du trenger til liv og gudsfrykt, og når du er nær ved å synke, skal han selv holde deg oppe; snubler du, skal han selv reise deg opp, og viker du av fra veien, så har du hans løfte om, at han vil føre det fordrevne tilbake. Si med profeten: 
«Se Gud er min salighet, jeg vil være trygg og ikke frykte; for den Herre, Herre er min styrke og lovsang og er blitt meg til salighet»  (Jesaja 12, 2). Og du, som arbeider for Kristi rikes utbredelse på jorden og ofte er nær ved å tape motet og bli forsagt, når du ser på din egen svakhet og udugelighet, glem ikke, at han, som har kalt deg til arbeidet i sin vingård, er den Gud, der gjør alt, hva han behager i himmelen og på jorden.  Det ord, du utbrer, er et guddommelig ord og inneholder derfor guddommelig kraft, hvorfor det også skal seire over all fiendens motstand.

II.  Faderen vitner imidlertid ikke alene om at Jesus Kristus er hans Sønn og sann Gud, men han vitner tillike, at han er verdens frelser.  At han er verdens frelser vil si, at han har sonet for den ganske verdens synd, samt at han ved sitt ord og sin Ånd gjør alle dem til nye mennesker, som tar imot ham i troen. Han er både syndebærer og sjelelege. Da han vandret omkring på jorden, sa døperen:
«Se der Guds lam, som bærer verdens synd.»  Han ville gjøre folket oppmerksom på, at Jesus var den, som var sendt til verden for å sone for våre synder, og av den grunn måtte enhver, som tryktes av synden, hen til ham med sin byrde. Og idet han forteller folket, at Jesus er den som døper med Den Hellige Ånd og ild, gir han ham vitnesbyrd som sjelelege. Og den hellige skrift er fylt av slike vitnesbyrd. La oss høre noen av dem. Hos profeten Jesaja sier Herren:
«Se, min tjener, som jeg støtter, min utvalgte, i hvem min sjel har velbehag!  Jeg legger min Ånd på ham; han skal bringe rett ut til hedningefolkene. Han skal ikke skrike og ikke rope og ikke la sin røst høre på gaten. Han skal ikke sønderbryte et knust rør og ikke slukke en rykende tande; på rette måte skal han føre rett. Han skal ikke bli mødig og hans kraft ikke knekket til han får satt rett på jorden, og på hans lov venter øyene. Så sier Gud Herren, som skapte himlene og utspendte dem, som utstrakte jorden og det som spirer frem av den, som gir folket på den ånde og dem ånd, som går på den: 
Jeg, Herren, har kalt deg i rettferd og tatt deg ved hånden, og jeg vil bevare deg og gjøre deg til en pakt for folket, til et lys for hedningefolkene, til å åpne blinde øyne, til å føre de bundne ut av fengsel, dem, som sitter i mørke av fangehuset.»  (Jesaja 42, 1-7). Og atter: 
Sannelig han har tatt våre sykdommer på seg og båret våre piner; men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. Men han, han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå på ham for at vi skal ha fred, og vi har fått legedom ved hans sår. Vi, vi fór alle vill som får, vi vendte oss, hver til sin vei; men Herren lot alle våres misgjerninger ramme ham» (Jesaja 58, 4-6). Fremdeles:  
«Den Herre Herres Ånd er over meg, fordi Herren har salvet meg til å forkynne et godt budskap for de saktmodige. Han har sendt meg til å forbinde dem, som har et sønderbrutt hjerte, til å utrope for de fangne frihet og for de bundne fengslets opplatelse» osv.  (Jesaja 61, 1-7).

Og de gjerninger, som Faderen hadde gitt ham å gjøre var også vitnesbyrd om, at han er en virkelig frelser.  Hans hellige lydighet under loven, hans lidelse og død, omgang med syndere og hans behandling av alle dem, som kom til ham i sin syndenød, vitner om det. Han innbød de elendige og sa:  
«Kom hit til meg, alle, som arbeider og er besværet, og jeg vil gi dere hvile.» (Mt. 11, 28).  «Og den, som kommer til meg,» sa han, «vil jeg ingenlunde støte ut.»  (Joh. 6, 37). Og etter dette sitt ord handlet han med enhver. La oss høre noen av dem. Vi kaller først frem Sakkeus. Hva har du, Sakkeus å vitne om Jesus? Hans svar lyder: 
«Jeg var en gjerrig, uredelig og forstokket synder; mammon var min gud, og i synden søkte jeg min fred; men det Guds ord: 
«det er ikke fred for den ugudelige,» gikk også i oppfyllelse på meg. Jo mere jeg syndet, dess ulykkeligere ble jeg. Så fikk jeg en dag høre, at Jesus av Nasaret skulle komme til vår by. Jeg skyndte meg derfor og steg opp i morbærtreet, for at jeg kunne se denne synderes venn. Og hva skjer? Da han på sin vandring var kommet hen til treet, så han opp på meg med sine av kjærlighet strålende øyne og sa meg, at han ville ta inn i mitt hus. Han kom meg i møte med sin nåde og forlot meg mine mange synder og omskapte mitt hjerte, så jeg fikk lyst til å erstatte, hva jeg hadde gjort urett, og til å dele mitt gods med de fattige. Jeg som før var så ulykkelig, ble nå lykkelig, idet jeg smakte den Guds fred, som overgår all forstand.» La oss høre et annet vitne. Kvinnen, som søkte ham i. fariseeren Simons hus beretter: 
«Jeg var en dypt fallen kvinne; i synd og ugudelighet var jeg nedsenket, min kvinnelige ære hadde jeg tapt, og som et utskudd gikk jeg iblant mitt folk, nedtrådt og foraktet av alle. Jeg var så ulykkelig og fortvilelsen nær; for det syndens beger, som jeg drakk av, hadde bitter berme på bunnen. Men så kom jeg engang til å høre Jesus av Nasaret, da han talte til folket. Jeg hadde aldri før hørt en slik taler; hans ord var «ånd og liv»; det var i sannhet «utøst nåde på hans lepper,» idet han fortalte oss, at han var kommet for å søke og frelse de fortapte. Hans ord fant inngang i min sjel; jeg fikk nåde til å tro på ham, og i fulle drag drakk jeg av livsens flod, frydende meg i Gud, min frelser. Å, hvor jeg elsket ham, og av mitt hele hjerte begjærte jeg kun det ene, å få ofre meg til hans tjeneste med legeme og sjel.» En annen kvinne vitner:  
«Jeg levde i synd og uvitenhet alle mine dager, inntil jeg engang traff en underlig vandringsmann, som satt ved brønnen, just som jeg kom for å hente vann. Han minnet meg om alt det onde jeg hadde gjort, og talte til meg om en levende vannkilde, av hvilken jeg kunne få øse syndsforlatelse, fred, liv og evig salighet. Jeg drøyde ikke lenge, men begynte straks å drikke av kilden, idet jeg tok imot hans ord i mitt hjerte.  Jeg ble da så fylt av fryd, at jeg sprang fra mitt vannkar, løp inn i byen og forkynte for mine naboer og kjenninger, at jeg hadde funnet Messias, verdens frelser.  Og mange, både menn og kvinner kom til ham og fant fred for sine hjerter.»

Det var imidlertid ikke blott i sine kjøds dager, at den Herre Jesus øvde sjelelegedom og frelsesvirksomhet. I de snart nitten århundreder, som er gått hen siden hans himmelfart, har han hver dag gjort det samme. Han har utsendt tjenere, som har prediket evangeliet om ham, og etter sitt løfte har han sendt talsmannen, Den Hellige Ånd, som gjennom evangeliet har forklaret ham for hjertene, og millioner etter millioner har han draget opp av syndens dynd og satt deres føtter på saliggjørelsens klippe og lagt den nye sang i deres hjerte og munn. Tross all motstand fra fiendenes side har hans rike utbredt seg alltid videre og videre. Fra et lite sennepsfrø har det vokst seg til et stort tre, under hvis skyggende grener skarer av arme syndere av de mest forskjellige folkeslag har funnet hvile. Også i vårt land finnes det Gud skje lov tusener og atter tusener i by og bygd, ved fjord og på fjell, som kan tale av egen erfaring om Jesus som frelser. Ja, han er en virkelig frelser. Er du ennå ikke frelst, min venn, så kom kun til ham. Han lengter så inderlig etter deg.  «Se, jeg står for døren og banker,» sier han, og «dersom noen hører min røst og opplater døren, til ham vil jeg gå inn og holde nattverd med ham, og han med meg.» (Åp. 3, 20). Du har en tung byrde å bære på, nemlig alle de mange synder i tanker, ord, begjæringer og gjerninger, men han bar din syndebyrde på sitt hellige legeme på treet.  Se opp til ham i troen, og din byrde vil falle av. Du er uren og tilsmusset, men hos ham er det en kilde, som renser fra synd og urenhet, og denne kilde er fylt med hans blod, som ble utgytt på korset til dine synders forlatelse; og om hvilket apostelen Johannes sier:  
«Jesu Kristi, Guds Sønns, blod renser fra all synd.» (1. Joh. 1, 7). Du er syk og såret, men hans frelsernavn er lik en salve, som helbreder den mest elendige.  Du er urettferdig og ugudelig, men han led for urettferdige og døde til bestemt tid for ugudelige. Du formår ikke å tenke, tale og gjøre godt, men han levde et fullkommen hellig liv og handlet i all sin tale og gjerning på dine vegne, og all denne sin nåde tilbyder han deg i dag for intet. Bekjenn dine synder for ham, og han vil just nå tilgi deg. Si ham, at du tørster etter fred, og han vil lede din sjel hen til de stille rinnende vann og la deg drikke av livsens vann uforskyldt.  Å, kom dog til ham, alle dere ugudelige og fortapte, og la ham bli for dere, hva Faderen på så mange måter vitner om ham, at han er: 
en virkelig frelser og saliggjører. Og du, som engang er kommet til ham og har lært å senke deg ned i hans nådes flod med all din syndeelendighet, kom atter og atter. Hver dag vitner din samvittighet for deg, at du i intet stykke er det, du skulle være, og du er derfor ofte inderlig bedrøvet i sjelen, og mer enn en gang hvisker sjelefienden: 
«Nå har du forsyndet deg så grovt, at du ikke atter kan gå tilbake.»  Men treng deg igjennom alle forhindringer og grip dristig fatt i løftene om den bestandige nåde for din bestandige synd.  Å, måtte det skje for Jesu navns skyld! Amen.

Til toppen