Hvordan kaptein Peter Østman ble frelst

Han var en bråsint, svergende tyrann til sjøkaptein, men på en reise ble han alvorlig syk. Han lå nå nede i sin kahytt midt ute på havet med døden for øynene. Han vred og jamret seg  av  frykt for det ukjente. Endelig sendte han bud på førstestyrmannen og sa:  «Vesterlund, fall ned på dine kne og be en bønn for en kamerat; jeg er meget syk, og det går sikkert mot slutten med mig nå.» - «Jeg pleier ikke å be, kaptein; kan ikke be!» - «Nå vel, kom da med din bibel og les et stykke for meg, for mitt timeglass er snart utrunnet.» - «Jeg har ingen bibel, kaptein.»

- «Jaså, send da bud etter annenstyrmann, kanskje han kan be en bønn.» - Snart sto annenstyrmann ved den dødssyke kapteins køye.

«Hør her, Tomas,» sa kapteinen urolig, «jeg er redd for at jeg er destinert for evigheten denne gangen; fall på kne og be for meg, om du kan!» - «Jeg skulle gjerne gjøre det, kaptein, - om jeg kunne det,» sa annenstyrmann, «men siden jeg var liten gutt har jeg aldri bedt.» - «Har du en bibel da?» sa kapteinen.   «Nei, kaptein!»

- «Så si til tredjestyrmann at han skal komme hit !» - Tredjestyrmann kom om en stund, men han kunne heller ikke be og hadde ingen bibel.

Det så virkelig håpløst ut for den døende kaptein. Man søkte gjennom hele skipet for å finne noen som kunne be, eller som eide en bibel. Endelig kom en av mannskapet og sa at han hadde sett noe som lignet en bibel i hendene på kokkegutten, Vilhelm. «For all del, spring etter ham, om han har noen!» - Man sendte bud etter Vilhelm, og han kom springende. «Gutten min, har du noen bibel ?» - »Ja,» sa gutten, «men jeg leser den bare i fritiden.» - «Det var bra. Hent den og sett deg her og forsøk å finne noen ting som kan hjelpe mig. Jeg holder på å dø. Prøv og se om du kan finne noe ord om at Gud kanskje er barmhjertig mot syndere . . .» - Den stakkars gutten visste ikke hva han skulle lese; men så kom han til å tenke på at hans mor ofte hadde fått ham til å lese det tre og femtiende kapittel i profeten Jesaja. Vilhelm slo opp dette kapitel og leste der. Da han kom til det femte vers:
«Men han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom,» sa kapteinen, som hadde lyttet i åndeløs spenning og forstått at nettopp her var den eneste redning for ham: «Stopp du, dette her er noe for en fortapt synder; les det en gang til!»

Ennå en gang leste Vilhelm disse dyrebare ord: «Men han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.» -«Å, gutten min, dette var herlig, det var nettopp dette jeg behøvde!» - Nå ble Vilhelm modigere og sa: «Kaptein, når jeg leste dette verset hjemme, lot mor meg sette mitt navn inn i det. Får jeg gjøre det nå også akkurat der hun sa det skulle være?» - «Ja visst, gutten min, bare fortsett !» - Ærbødig leste gutten: «Han er såret for Vilhelm Janssons overtredelser, knust for Vilhelm Janssons misgjerninger; straffen lå på ham, for at Vilhelm Jansson skulle ha fred, og ved hans sår har Vilhelm Jansson fått legedom. . .» Kaptein Østman strakte sig ut over køyen og ropte ivrig: «Du, les det igjen, og sett inn din kapteins navn i stedet, Peter Østman, Peter Østman !» - Da leste gutten: »Men han er såret for Peter Østmans overtredelser, knust for Peter Østmans misgjerninger; straffen lå på ham, for at Peter Østman skulle ha fred, og ved hans sår har Peter Østman fått legedom.»

Da han hadde sluttet lesningen, sa kapteinen: «Dette er nok - gå op på dekk nå!» - Siden la han seg på ryggen, og de vidunderlige ord som han hadde hørt, ringte i hans ører, mens han gang på gang gjentok dem, idet han satte inn sitt eget navn i bibelverset, og mens han gjorde dette, fyltes en pånyttfødt synders hjerte med himmelsk salighet.  En sjel for hvem Kristus var død, hadde trodd på Ham og mottatt Ham (Joh. 1, 12). - Ja, det er skrevet at «alle dem som tok imot Ham, dem gav Han rett til å bli Guds barn.»

Noen dager senere forlot kapteinens sjel legemet. Dette blev sydd inn i tøy og senket ned i havets dyp for å forbli der inntil Jesus kommer og havet gir tilbake sine døde (se Joh. 15, 28-29). Men før hans ånd gikk hjem til Gud, hadde han vitnet for hver eneste mann ombord på sitt skip at Jesus var såret for hans overtredelser, knust for hans misgjerninger og at det var ved Kristi sår at nettopp han, kaptein Peter Østman, hadde fått legedom.

Tenk, kjære leser, Gud viser sin kjærlighet mot oss, mot nettopp deg og meg, derved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere (Rom. 5, 8). Dette er vår eneste hjelp. Tro på dette, og takk Ham for hva Han led for din skyld som din stedfortreder på Golgata kors.

»For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.»

Gjør dette klart for deg at Guds vrede rammet din Stedfortreder en gang for alle! Nå er alt forsonet og godtgjort. I Kristus er det ikke mer noen fordømmelse (Rom. 8, 1), men den som ikke tror, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham (Joh. 3, 36).

Skulle jeg ha behag i den ugudeliges død? sier Herren, Israels Gud - mon ikke heller i at han vender om fra sin vei og lever? (Esek. 18, 23). .