Ikke for meg.

«Uten penger og uten betaling.» På de vilkår tilbyr Gud det evige livs gaver til alle. Et forunderlig kjærlighetens budskap, men ennå forunderligere er det at så få vil gå med på disse vilkår. En hendelse som fant sted for en tid siden belyser dette på en gripende måte.
En som hadde hjerte for de fattige, pleide i den kalde årstid å sende ved eller koks til personer som satt trangt i det. Nå var været særskilt kaldt en vinter; snøen lå dyp, og den vennlige giver gledet seg over den varme og trivsel som hans gaver skulle sprede i mangt et hjem og hjerte.
Så kom vedkjøreren inn på gården til et forfallent hus. Han banket på en dør og sa til den gamle mannen som åpnet, at han hadde med seg en halv favn ved til ham. «Fra hvem da?» «Det vet jeg ikke,» svarte mannen, «men jeg ble bedt om å kjøre den hit, og nå er den her!» «Det er en misforståelse; den skal ikke til meg,» svarte den gamle mannen. «Jeg er nok ikke så heldig - jeg har ingen venn som sender meg ved gratis.» «Ja, men veden skulle til mannen som bor ved dammen. Er ikke det deg?»
«Jo visst er det meg, det er nok riktig det; men det må i alle tilfelle være en feiltagelse. Kanskje det var til en annen person med samme navn ved en annen dam?»
«Snakk nå ikke; bare ta veden og takk for den! Jeg kan ikke stå og diskutere hele dagen.»
«Kjør herfra med den; den hører ikke meg til, og jeg vil slett ikke ha noen befatning med den.» Dermed stengte han døren og vendte tilbake til kulden og mørket ved den sluknende ild på gruen.  Sleden forsvant med veden, som var tiltenkt den gamle mannen.
Den følgende dag såes samme slede i bakgården til et lite hus i byen. Vedkjøreren banken igjen på en av dørene. «Jeg har med en halv favn ved til Dem,» sa han muntert. «Hvor skal jeg bære den hen?»
«Det er nok ikke til meg,» svarte mannen, som åpnet døren. «Det er nok en feiltagelse.»
«Det er slett ikke noen feiltagelse,» sa vedmannen. «Se her: Erik Berg, Gamleveien 24, en halv favn ved. Er det ikke riktig?»
«Jo, det er nok mitt navn og det rette husnummer og den rette gaten også, men den veden er ikke min, og jeg kan ikke ta imot den. Den må være bestemt til noen annen.»
«Hør her,» sa vedkjøreren, idet han klødde seg i håret med en gretten mine, «denne veden blir jeg sannelig ikke klok på og har bare bryderi med den. Det er som om folk trodde at jeg kom kjørende med et kolera­lik. Her kommer en fin presang, prima tørr bjørkeved, og man vil ikke ha den. Men legge den igjen skal jeg i alle fall, for i går kjørte jeg den hjem igjen og fikk ubehageligheter av giveren. Og hvis De ikke åpner kjellerluken, så kaster jeg veden av her ved trappen Deres.»
Nå måtte mannen motvillig åpne kjellerluken, idet han sa: «Jeg tenker nok at De snart kommer tilbake og henter den, så jeg akter ikke stort på det. Men om den virkelig er til meg, så er jeg naturligvis svært takknemlig.»
Vedmannen besøker med sin slede ennå et hus, hvor han treffer en eldre kvinne og sier til henne at han har med seg ved til henne.
«Til meg?» sier hun. «Det kan ikke være sant, det må være noen annen det gjelder!»
«Nei, frue, her er Deres nummer klart og tydelig; nr. IX en halv favn ved.»
«Ja, sannelig! Nå, da er det nok i orden, og jeg tror at det er Gud som har sendt veden hit til meg, for det er ingen annen som har greie på at jeg har lagt den siste vedpinnen inn i ovnen. Bær inn veden. Jeg må takke Gud!»
«Ja, det er nok grunn til det,» var vedmannens korte svar. Men for seg selv tilla han:  «Hun var den eneste som hadde forstand; de andre var riktig noen dårer!»
Ja, riktige dårer. Og hvor mange dårer er det ikke i denne verden, som «Gud har elsket så at han gav sin enbårne Sønn, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv» (Job. 3, 16). «Guds usigelige gave» (2. Kor. 9, '5).
Veden var betalt av velgjøreren; likeså er vår frelse kjøpt med en pris: Guds Sønns dyre blod. «Han gav seg selv til en løsepenge for alle.» (1. Tim. 2, 6.)
Men skjønt Gud til hver og en tilbyr det evige livs gave for intet, så gjør menneskene med dette som personene i denne sanne beretning gjorde med veden. Likesom den gamle mannen er det noen som slett ikke vil ha den. «Det er ikke til meg.»
«I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.» (1 Joh. 4,10).