Jesu blod, den troendes liv og fred

Jeg vil nå slutte med særskilt å vende meg til oppvakte, ennå ikke troende sjeler, for å si noen ord til mine brødre i Kristus, som er vakte til en dypere erkjennelse av sine forpliktelser og sitt ansvar.

Vi lever i en meget viktig periode av denne verdens historie.*) 

*) Det bør bemerkes at dette skrift blev skrevet for ca. 50 år siden. (Den gang boken ble utgitt Red.anm.).

Hvor sørgelig og ulykkesvarslende er ikke tilstanden blant jordens nasjoner!  Krigsmakter reiser seg mot hverandre, og blodet av deres oppstilte skarer utøses i strømmer.  Hvor utholdende og med hvilket hell arbeider ikke mennesket på å utføre sine store planer og yndlingsideer!

Forunderlig er det å høre et alminnelig rop om en gjenfødelse blant alle jordens nasjoner, samtidig med et rop fra den bekjennende kirke om en kraftig, åndelig gjenopplivelse.

Vi kan ikke annet enn tilskyndes i våre bestrebelser for Kristi sak, ved å berøres av den rastløse virksomhet som viser seg overalt på jorden. Var dette vår eneste grunn til vår nidkjærhet, ville den være falsk. All iver og anstrengelse for evangeliets fremme, som ikke er grunnet på en personlig tro på Kristus og et levende samfunn med Gud, er intet annet enn et «kjødelig skinn».

Men vi har grunn til å tro, at en kraftig vind fra Den Hellige Ånd nå blåser over jorden. Den levende Guds menighet, som er spredt blant de forskjellige bekjennelser, har følt denne innflytelse, og virkningen av hans nådige nærværelse og levendegjørende kraft i en økt åndelig virksomhet og iver for sjelers omvendelse.  Dette gir stor årsak til takk. Vi behøver å forynges, for at vi med liv og kraft kan ta del i det store verk som utføres i denne betydningsfulle tid som vi lever i. La oss alltid huske at den store betingelse for sann dugelighet er, at vi selv må bli »mektig bekreftet ved hans Ånd i henseende til det innvortes menneske». «At Kristus må bo ved troen i deres hjerter, så dere rotfestet og grunnfestet i kjærlighet, må være i stand til å fatte med alle de hellige, hva bredde og lengde, og dybde og høyde det er, å kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap, for at dere kan fylles til all Guds fylde» (Ef. 3. 16 - 19). Dersom vi vil fylles med Guds nåde og bli opplivd i våre sjeler, er det av viktighet, at vi stadig må huske og dypt begrunne de store grunnsannheter, hvorpå vi hvilte ved vår omvendelse.

«Se på troens opphavsmann og fullender Jesus» (Hebr. 12. 2).  Det er den mest livgivende øvelse vi kan hengi oss til og den korteste vei til å oppnå uforfalsket åndelig fornyelse. Da en elskelig Kristi tjener lå på sin dødsseng og en av hans venner fremholdt forskjellige bibelsteder for ham, som talte om Guds trofasthet, sa han etter at hans venn var gått:  «Slike bibelsteder gir meg ikke så meget trøst som: «Så har Gud elsket verden, at han gav sin Sønn den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal fortapes, men ha evig liv», (Johs. 3. 16).  «Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvorledes skal han kunne annet enn gi oss alle ting med ham»? (Rom. 8.32). Tydelig belærende fremstillinger som viser Guds hjertelag, er mere trøstende og oppholdende for meg enn bare løfter. Jeg ønsker å komme i berørelse med den levende person».  Denne erfaring er meget alminnelig under slike omstendigheter.  Den mest alvorlige og skarpsindige kristen føler, når han kommer på dødsleiet, At han ikke kan hvile med tillit på noe annet enn på de store hovedsannheter i Guds herlige evangelium og hans oppstandne Sønns levende person.  Og når vi befinner oss i en åndelig sykdomstilstand, "og mit liv er kommet nær til dødsriket" (Salme 88. 4), «og min ånd er vansmektet i meg, mitt hjerte er forferdet innen i meg», (Salme 143. 4), er intet så styrkende og vederkvegende som de ledende grunnsannheter i Kristi evangelium.  Den troverdige tale «at Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, blant hvilke jeg er den største», (1 Tim. 1.15), er opplivende for den troende og livgivende for den selvdømte synder.  Evangeliet er «en Guds kraft til frelse for hver den som tror». (Rom. 1, 16).  Ingen uten Jesus kan gi oss ro i samvittigheten med hensyn til det forbigagne, fred i hjertet med hensyn til nærværende omstendigheter, eller fred sinnet angående det tilkommende. Dette er ikke en lære, men en erfaring som ethvert Guds barn kjenner.

«Jeg vet», sier en annen kristen, «at intet kan tilfredsstille meg, uten en personlig omgang med den evende Herre Jesus. For å bli en frisk, fruktbærende kristen, må jeg stadig og tillitsfullt se opp til den store yppersteprest som påtok seg vår naturs lignelse, for å bære våre synder og vinne vår tillit. Når vi fester et lite troens blikk på Jesus, hvor lite akter vi da verdens forhånelse eller bifall. Å se på Jesus kan gjøre den «orm Jakob» i stand til å «treske berg og sønderknuse dem, og hauger skal du gjøre til agner» (Jes. 41. 15). Men jeg får ofte erfare at det er meget vanskelig å se bort fra seg selv, skjønt jeg er viss om at jeg aldri der finner noe som kan gjøre meg lykkelig. Alt er i min forløser, og det er bare når jeg ser hen til ham, som all min salighet, at jeg er tilfreds og kan se døden i møte med ro».

En annen av Guds hellige, som kjente velsignelsen og kraften av den fred, trøst og salighet, som kommer av å hvile på Jesus alene, og som ved egen erfaring blev dugelig til å undervise andre, skrev til en ung venn følgende fortreffelige råd: «Så vel i vår vinter, som i vår sommer, står den grunn fast: Kristus er alt: «Hos hvem det ikke er forandring eller skiftende skygge» (Jak. 1, 17). Dyrebare sannhet! La oss hvile på den og slutte med å søke noe i oss som kan gi oss en skygge av håp. Et håp, som kan bestå må være rettet på det mål som ikke forandres.  Vi forandres hver dag og time. Jesus forblir herlig og hellig i all evighet, og han er, i denne fullkommenhet, vår talsmann i himmelen. Hva trenger vi mer?  Skulle vi si:  Jeg vil tillegge noen av mine dyder og egenskaper?  Gjør vi oss skyldige i denne dårskap da anstrenger vi oss forgjeves.  De finnes ikke, og vi må henge våre harper på vidjene. Vi gjentar Sions sanger, og ser ganske bort fra oss selv og til «Herren vår rettferdighet». Hvordan er det med deg kjære leser?  Kan du alltid glede og fryde deg i Herren? Dersom du ikke kan dette, så vil erfaringen vise deg det umulige i å bygge på følelser eller skikker. Den trøst blir alltid som ebbe og flo. Du blir bedratt om du søker din trøst i følelsen av Guds nærhet, eller når du mister den, fordi du mangler den glede i andektig øvelse, som er overordentlig ønskelig og rosverdig. Dette er forskjellig fra å gledes i den korsfestede Kristus. Han som er vår rettferdighet. Det er mulig at vi føler liten trang etter bønnen og sørger over, at Gud er så langt borte. Dog står vi fast på den sikre grunn, fryder oss i Jesus og tviler aldri om at vi er fullkomne i ham».

Årsaken til at mange kristne plages av tvil, frykt og mørke er, at de ikke ganske og aldeles fortrøster seg til frelseren. For en del stoler de på sine egne erfaringer for sine sjelers evige vel.  Rettferdighetens frukter som virkes i oss ved Den Hellige Ånds nåde, er dyrebare som vitnesbyrd; men de kan aldri bli den grunn hvorpå vi bygger vår salighet, uten med stor åndelig skade for våre sjeler. En forfatter sier i et brev til sin mor: «Dine tilfeldige tvil og bekymringer kommer derav, at du for meget betrakter tro og anger som grunner, i stedet for beviser på frelse.  Vi frelses ikke, fordi vi gjør godt, men fordi han, på hvem vi tror, «har gjort alle ting vel». Den troende sjel er aldri mere lykkelig og trygg, enn i de øyeblikk, når han mest føler sin egen elendighet, men også sin frelsers ypperlighet. Du ser for meget på deg selv og for lite på den uendelig store løsepenge, som er betalt for deg.  For å bli overbevist om synd, må du se på deg selv. For å få trøst og fred må du se på din frelser, som de bitte israelitter måtte se opp til kobberslangen for å bli helbredet. Åndens frukter er gode for andre å dømme oss etter, men det er Kristus selv, mottatt, trodd på, hvilt på, elsket og fulgt, som vil tale fred til oss selv. Ved å se på ham blir vi hellige. Jo mer hellige vi blir, dess mer vil vi sørge over synden og føle, hvor uendelig langt vi er fra å være som vi ønsker. Vår helliggjørelse (eller. praktiske hellighet) er et gradvis og ennå ufullført verk.  Vår rettferdiggjørelse er fullendt og fullkommen.   Det første virkes i oss, det annet er skjedd for oss.  Hvil simpelthen som en uverdig synder på din frelser. Hans rettferdighet er din, samt alle de velsignelser som dermed følger,  tilgivelse, barnerett og legedom for alle dine synder. Av dette vil det flyte takknemlig lydighet og hjertets hengivenhet. Frelsen er ved troen alene. En slik frelsende tro virkes ved kjærlighet. Motta fullt, fritt og uforbeholdent disse sannheter, og du vil nyte en sann, skriftmessig fred, trygghet og hvile».