Troen på Jesu blod, nødvendig til salighet

  Det er vår tro på Guds vitnesbyrd om hans nåde og om Kristi gjerning, som bringer oss i besittelse av de velsignelser, som dette vitnesbyrd taler om. Mottagelsen av Guds vitnesbyrd er å ha tillit til Gud og hans Sønn Jesus Kristus. Når et vitnesbyrd kommer fra en person, eller gis om en person, er troen på vitnesbyrdet og tillit til personen uatskillelige.  Gud er så nådig at du har bare å sette din sak i hans hånd. Hvor elendig den enn må være, har du bare å tro på ham for å få evig liv, og han skal visselig ikke la deg bli til skamme. Derfor sies det at vi er frelst ved Guds eller Kristi kunnskap. Det er ved helt enkelt å kjenne Gud, således som han har åpenbart seg for oss. «Dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus». (Johs. 17.3). For å gjøre dette enkle ennå mer enkelt og tydelig, sier apostelen, idet han taler om Kristi død, begravelse og oppstandelse:  «Det evangelium som jeg forkynte dere, som dere og tok imot, i hvilket dere og står fast, ved hvilket dere og blir frelst, dersom dere holder fast ved det ord hvormed jeg forkynte dere det» (1 Kor. 15.1,2).

Gud vil lære oss å forstå, at måten hvorpå vi får et evig liv, er ved å kjenne ham, høre ham og tro på ham. Vitnesbyrdet er uatskillelig forent med den person som det vitner om. Vår mottagelse av vitnesbyrdet gjennom troen, forener oss med personen.  På denne måte er det at troen er foreningsbåndet mellom oss og Guds Sønn. Troen er ikke noe i seg selv; men den er midleren som holder sjelen fast ved Gud eller Kristus.  Troen er intet, uten for så vidt den omfatter Kristus og dette gjør den ved å motta sannheten om ham: «For av nåde er dere frelst, ved tro, og det ikke av dere, det er Guds gave» (Ef. 2.8). Så er da troen det eneste bånd mellom synderen og Guds dyrebare gave:  tilgivelse og evig liv. Det er ikke tro og noe lagt til; men det er troen alene. Tro, som tar Gud på ordet, forvisset om, at han mener hva han sier, når han i sitt nådens budskap forkynner oss, at vi har evig liv gjennom det «Guds Lam som borttar verdens synd» (Johs. I. 29>.

Kanskje du innvender at du ikke kan tro. Da viser dette at du har en aldeles feil anskuelse og ser saken fra et feil standpunkt. Du har ennå den tanke at troen består i et arbeide som du må utføre og ikke  et verk som er gjort av en annen.  Du vil gjerne gjøre noe for å få fred. Du tenker at dersom du bare kunne gjøre den store ting «å tro».  Dersom du bare kunne utføre denne store gjerning som kalles tro, så ville Gud øyeblikkelig belønne deg ved å gi deg fred. På denne måte anser du troen for å være betalingen i en synders hånd for hvilken han kjøper fred. Men troen er å utrekke hånden og motta en fred som allerede er gjort av en annen.  Så lenge du, om enn ubevisst, legger noen fortjeneste i troen, er du på urett vei, hvor ingen sann fred kan oppnåes.

Sannelig, troen er ikke noe arbeide, tvert imot. Den får alt eget arbeide til å opphøre. Den er ikke en klatring oppover fjellet, men den samtykker i å la Kristus bære deg opp i sine arme.  Du tenker kanskje at det er din troshandling som skal frelse deg. Nei, men det er formålet for din tro. Uten dette formål er din tro ganske verdiløs.  Følgelig vil du tenke og si til deg selv:  «For et mektig verk det er å tro - hvorledes skal jeg kunne utføre det»? Dette er en sørgelig villfarelse.  Feilen ligger særlig i det, at du tror din fred grunner seg på den rette utførelse av din troshandling. Men denne fred kommer helt og holdent fra kunnskapen om ham, til hvem Faderen retter ditt blikk og om hvilken han sier: «Se min tjener som jeg har utvalgt.» Betrakt ham og glem alt annet, alt om deg selv, din tro, din anger, dine følelser - og se på ham! Det er i ham og ikke i din arme tro saligheten ligger. I ham og ikke i din egen troshandling er fred å finne.

Slike villfarelser med hensyn til troen og måten hvorpå den frelser, bringer deg i forvirring og feilaktige anskuelser om alt som hører til din fred.  Du farer vill i spørsmålet om den virkelige beskaffenhet av din egen udugelighet til å tro. Du klager meget over dette. Den virkelige sannhet er uten tvil at du ennå ikke har sett tilstrekkeligheten av Guds Sønns store verk på korset. Du må aldeles slutte med alle bestrebelser for selv å gjøre noe for din frelse. Så snart Den Hellig Ånd viser deg at du har denne tilstrekkelige fyllestgjørelse, vil du med en gang opphøre med disse forsøk på å arbeide eller utføre noe av deg selv og i stedet motta det som Kristus har gjort. En stor del av Den Hellige Ånds arbeide består i å påvise at mennesket er ute av stand til å gjøre eller bidra noe til sin frelse. Ånden fratar ham all egen dugelighet så han må bli tilfreds med den frelse Kristus har ervervet ved sin død og oppstandelse.

Du sier kanskje ennå at du ikke er tilfreds med din tro. Nei, du vil heller aldri bli tilfreds med den. Dersom du vil vente på det før du får fred, vil du vente så lenge du lever. Bibelen sier ikke: «Eftersom vi er tilfreds med vår tro, har vi fred med Gud». Nei, men den sier helt enkelt:  «Rettferdigjort av troen har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus» (Rom. 5, 1).

Å være tilfreds med din tro, er ikke hva Gud fordrer av deg, men å være tilfreds med Jesus og med hans verk.  Du sier:  «Jeg er tilfreds med Kristus». Er du det? Hva ønsker du så mer? Er det ikke nok for deg og for enhver synder å være tilfreds med Kristus? Er ikke dette nettopp den sanne tro?  Å være tilfreds med Kristus det er å tro på Kristus.  Å være tilfreds med hans blod, det er å tro på hans blod. Hva mer kan du begjære? Kan din tro gi deg noe som ikke Kristus kan gi? Eller vil ikke Kristus gi deg noe, før din tro er slik beskaffen at dens fortreffelighet vil berettige deg til velsignelse? Er ikke den sanne tros vesen nettopp å være tilfreds med Kristus?  Er du tilfreds med ham og hva han har gjort, så plag deg ikke over din tro. Gå fremover på veien med fryd og glede over å ha funnet ham.  Å kjenne ham er fred, liv og salighet.

Taler skriften noe sted om at du skal få fred ved å bli tilfreds med din tro? Nei, den tar det for avgjort at du til din siste stund vil bli utilfreds med deg selv, din tro, ja med alt det som er av deg og i deg - og tilfreds med Jesus alene. Er du da tilfreds med ham? Så gå med fred! Dersom du ikke får fred ved å være tilfreds med ham, kan intet verken i himmelen eller på jorden noensinne gi deg fred.  Om din tro ble så fullkommen at du ble ganske tilfreds med den, ville den ikke tilfredsstille din samvittighet eller fri deg fra bekymringer.  Troen i seg selv hvor fullkommen den enn er, kan ikke gi deg verken liv eller tilgivelse. Dens finger peker på Jesus, dens røst oppfordrer deg til å se like på ham. Dens mål er å vende ditt blikk fra seg selv og fra deg selv, så du bare ser på ham og blir tilfreds med ham og har «Fred og glede».