Den nye fødsel ved ordet og Ånden bekreftet ved Jesu blod

Kjære leser!  Den Herre Jesus taler om den nye fødsel som nødvendig til salighet.  Det er mulig at du synes den erfaring stod imellom deg og «Kristi dyrebare blod» (1 Pet. 1, 19). Det kan synes så, men det er allikevel ikke tilfellet.  Vi er frelst ved gjenfødelsens bad og fornyelsen ved Den Hellige Ånd, som er «rikelig utøst over oss ved Jesus Kristus vår frelser» (Tit. 3. 6). Det er til nytte for deg å betrakte nødvendigheten av å bli født på ny. Det vil vise deg din fullstendige hjelpeløshet og den fulle tilstrekkelighet av Jesu blod. Det alene kan gi deg fred med Gud og et nytt sinn.  Vi vil ikke unngå den fulle fremstilling av skriftens lære i dette punkt.  Det vil vise seg at den ikke i minste måte vil stride mot den sannhet som jeg er meget begjærlig etter å fortelle, at vi ikke er mottatt og rettferdige for Guds åsyn på noen annen måte enn ved Kristus. Guds ord sier: «Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skal vorde rettferdige for Gud» (2. Kor. 5. 21).  Nødvendigheten av å bli født på ny vil vise seg ennå klarere for oss. Vi må bli frelste alene gjennom troen på Jesus Kristus. Les det 3dje kap. i Joh. evangelium og overvei følgende betraktninger om dette viktige emne.  Se hvor aldeles blottet du er, for noen grunn til å vente nåde på grunn av noe hos deg selv.  Du er som en fortapt synder lagt ned ved Kristi kors, og der kan du bli frelst av nåde.

Jesus Kristus, Guds og menneskets sønn, forsikrer deg om den absolutte nødvendighet av å bli født på ny, når han sier:  «Sannelig, sannelig sier jeg deg:  Uten at noen blir født på ny, kan han ikke se Guds rike». (Johs. 3. 3). Videre sier han likeså alvorlig og bestemt:

«Uten at noen blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike» (Johs. 3. 5).  Og han angir som årsak for nødvendigheten av den nye fødsel at, «Det som er født av kjødet er kjød» (Johs. 3.6). Kjødet eller den fordervede menneskelige natur - et menneske således som det er i seg selv - er uskikket til å inngå i Guds rike og vil alltid vedbli å være det. Ingen selvfornyelse er mulig. Den menneskelige naturs fullstendige fordervelse gjør en hel åndelig forandring absolutt nødvendig.  Den hele slekt, så vel som ethvert enkelt menneske, har et hjerte som er fullkommen fordervet. Viljen er vendt fra det gode, samvittigheten er besmittet, forstanden er formørket, vår attrå og lengsel er fjernet langt fra Gud og søker uverdige mål. Våre begjæringer er urene og våre lyster tøylesløse.  Hvis ikke Den Hellige Ånd får gitt mennesket en ny natur og gjort en fullstendig forandring med hele dets indre, ved «vannbadet i ordet» bortrenset dets ånds fordervelse, så er og blir han ganske uskikket for Guds hellige rike.

Legg merke til, at Jesus bare taler om to klasser, de som er "kjødelige," og de som er "åndelige." Vi hører av naturen til dem som er «født av kjød», og kan derfor ikke «se Guds rike». Vi kan bare komme ut av denne naturlige tilstand ved en åndelig fødsel.  «Det som er født av Ånden er ånd» (Johs. 3. 6).  Vi er alle født av foreldre som er falne og fordervede i seg selv, og derfor besmittet av den nedarvede naturlige fordervelse. "Ettersom kjødets attrå er fiendskap mot Gud - for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det - og de som er i kjødet kan ikke tekkes Gud» (Rom. 8.7, 8). Den moralske Nikodemus fikk vite at han trengte en dypere og grundigere forbedring enn å nå op til et visst mål av moralsk sedelighet.  Guds målestokk for hellighet er ikke bare moralitet, men at vi må bli åndelige, det vil si, være i Kristus.

Noen vil kanskje si at ved å forkynne slike overdrevne begreper vil folk få avsky for religion og oppgi det hele. Det store mål blant religiøse folk er å forbedre sin egen natur.  De vil utdanne den, men ikke korsfeste den med Kristus og fødes på ny ved Den Hellige Ånd. Å fremholde det gamle menneskes tilintetgjørelse er for dem en fornærmelse.  Det blir da ikke vår feil om de oppgir kristendommen,  fordi de ikke kan tåle den guddommelige sannhet.  Er du overbevist om at skriften har rett når den sier: "Bedragersk er hjertet, mere enn alt annet, og ondt er det"? (Jer. 17.9). Tror du at du som et ugjenfødt menneske er mer lik Satan enn Gud? Du er udugelig til å kjenne, elske og tjene Gud, og skjønt du kan nyte den største anseelse for moralsk vandel, så er du ytterst uskikket til å inngå i hans hellige rike.

Det er uten tvil hårdt å tro at vårt eget «jeg» er så ondt som Guds ord sier. Ingen annen enn Den Hellige Ånd er i stand til å overbevise oss om det. Jesus fremstiller vår tilstand som grunnfordervet - som «kjød». Han lærer alvorlig at, uten å fødes på ny, ovenfra, kan ikke en - ikke engang den moralske, lærde og søkende Nikodemus - se eller inngå i Guds rike.  Han sier ikke at ingen må, men at ingen kan inngå. Det er en moralsk umulighet.  Dette har sin grunn, så vel i at det er et rike, som i vår fordervelse.   En opprører har en avgjort uvilje mot enhver lovlig, velordnet regjering. Likeså kan et menneske som hater de lover ved hvilke Guds rike styres, ikke heller bli en lydig undersått under hans hellige styrelse.  Gud måtte forandre sin natur før han kunne gi noen av oss adgang til sitt rike med vår uforandrede natur.  Men da Gud ikke kan forandres, så må vi forandres, dersom vi vil se eller inngå i hans rike. Før vi kan bli lykkelige og lydige undersåtter i dette rike, må vi fødes på ny, og som nye skapninger kan vi få dets lover innskrevet i sinn og hjerte.

En annen har treffende bemerket: «Det er en grunnsetning for vår natur, at mennesket for å være lykkelig, må finne en viss overensstemmelse mellom sin smak, stilling og vane og den plass i livet hvori han er satt, det selskap hvori han befinner seg og det arbeide han har. En kujon på slagmarken, en vellystig i et bønnemøte. et lettsindig verdensmenneske ved en dødsseng, en dranker i hellige menns selskap, føler instinktmessig at de er på urette sted. De kan ikke trives der». Vi spør:  Hvorledes kan ugjenfødte mennesker trives i Guds rike på jorden, eller i himmelen?  Dr. Owen sier: «Dersom et kjødeligsinnet menneske kommer i et stort selskap vil han ha meget å bestille. Kommer han i et selskap av kristne, vil han finne liten interesse. Er han i et mindre selskap som behandler åndelige emner, vil han føle seg ennå mindre tilfreds. Men dersom han tas i enerom og tvinges til å tenke på Gud og evigheten, vil det  bli ham uutholdelig».  Endog den utvortes gudstjeneste her nede er ulidelig for deres åndsretning.  Så lenge taleren holder seg til maleriske skildringer - taler om årstidene, den skjønne jord, havet, fjellene, dalene, sjøene, om blomster, frukter, sol, måne og stjerner, så lenge forstår de talen og gir den bifall.  Men når det virkelig åndelige og de ting som er viktige for evigheten utgjør emnet, da finner de det kjedelig og kaller det dunkelt og uinteressant. Dersom vi ikke synes om en åndelig tale, så må det komme av at vi er kjødelige og mangler den åndelige sans, som alltid følger med den nye fødsel. «Men et naturlig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til, for det er ham en dårskap, og han kan ikke kjenne det, for det dømmes åndelig» (1 Kor. 2. 14).  Er det ikke en foruroligende sannhet at det å være født på ny, ikke består i at vi forbedrer oss, men at vi må bli nye, åndelige skapninger av Gud selv? Dette vises klart av Jesu samtale med Nikodemus.  Hans ord lyder således: «Uten at noen blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike» (Johs. 3.5). Denne store forandring virkes av Den Hellige Ånd gjennom midlet det levende vann, som er Guds ord, (i. Pet. 1.23; Jak. I. i8), gjennom Den Hellige Ånds vitnesbyrd om Jesus som frelser - og er av åndelig natur; for «det som er født av Ånden er ånd». Det består ikke i en utvortes forbedring, men i en indre omdannelse.  Vår sjel må bli født på ny for at vi i sannhet kan forbedre vårt liv. Forandringen er av en slik natur at den absolutt må vise seg i det ytre, hvis den  eksisterer i det indre.

Dersom du ønsker å føre et hellig liv, må du fødes på ny. Bønner, tårer, kamp imot synder og bestrebelser etter å adlyde Guds lov, er bare eget arbeide, hvis du ikke først har erfart hva det er «å fødes på ny».

Å! men du sier, når du leser denne hårde tale, dette kaster meg jo aldeles ned i støvet for Gud, som en elendig døende synder. Du bringer meg aldeles i fortvilelse, for en sådan erfaring kan jeg aldri nå opp til.

Nei, aldeles ikke!  Du må ganske visst fortvile over deg selv, for du er i deg selv ganske ond. Men ved dette drives du til å stole på Jesus alene (Mrk. 9.8). Glem ikke at Jesus fremla for den jødiske rådsherre, forsoningen gjennom seg selv, oppløftet som et offer på korset, samt Guds frie kjærlighet til en fortapt verden, bevist ved den store gave, hans Sønn og hans verk. Du trenger en ny fødsel. Nåvel - Gud vil at du skal se på menneskesønnen som ble opphøyet, likesom Moses opphøyet slangen i ørkenen, og du vil derved få liv og tilgivelse. Du sier at du er hjelpeløs og fortapt - av slangens gift som gjennomstrømmer deg. Du er syk og døende, trenger erfaring om et nytt liv som ikke bare for et øyeblikk virker mot denne skrekkelige dødsgift, men som en vedvarende åndelig og evig virkelighet. Nå vel, Jesus sier fremdeles i sin samtale med den søkende Nikodemus:  «Så har Gud elsket verden, at han gav sin sønn den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal fortapes, men ha evig liv« (Johs. 3. 16).

Gud sendte ikke sin sønn til verden for å dømme de fortapte mennesker til å bli liggende i sin fordervelige, elendige stilling og evig fortapes. Han kom selv for å dø, for at de derved kunne få tilgivelse og frelse! De som er blitt helbredet fra fordervelsens sykdom, sier at de blev «født på ny».  De ble ikke liggende i sin elendighet og rope etter en ny natur og ventet at den skulle komme til dem på en overnaturlig måte. Men deres vitnesbyrd er dette:  »Etter sin vilje har han født oss ved sannhets ord »(Jak. I. 18). Vi er nye skapninger, «gjenfødte, ikke av forgjengelig, men uforgjengelig sæd, ved Guds ord» (1 Pet. 1.23). «Hver den som tror at Jesus er Kristus, han er født av Gud« (1 Johs. 5, 1). Hver den som virkelig tror, sies å være født av Gud. Da enhver sann troende er et omvendt menneske, så følger herav at resultatet av den frelsende tro er likegjeldende med gjenfødelsens verk. - Omvendelse består i det, at en synder i virkeligheten hjertelig og oppriktig slutter seg til og underkaster seg Guds åpenbarte vilje om den frelse, han har gitt, nemlig den Herre Jesus Kristus.  Virkeliggjørelsen av den nye fødsel skjer ved troen på Kristus Jesus. Du må feste ditt blikk på det frelsende kors, hvis du vil få din skyld borttatt. Dine øyne må være rettet mot den oppstandne frelser ved Guds høyre hånd.  I Jesus Kristus er du død fra det gamle menneske og blitt en ny skapning, rettferdiggjort og levende. Dette er å være født på ny og ha et «liv skjult med Kristus i Gud« (Se Rom. 6, og Ef. 2). Dette er den sannhet som Jesus fremsetter i sin samtale med Nikodemus.  Hele ånden i det evangelium hvori den forekommer er en kopi av Jesu tanke angående dette punkt. Det heter i slutningen derav: «Men disse er skrevne, for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn« (Joh. 20. 31).

Dersom du ennå føler at du ikke har noen erfaring om hva det er å være «født på ny«, så bring ditt sinn under en øyeblikkelig og full innflytelse av fylden av denne samtale.  Lukk ikke boken for å sukke over din ulykkelige tilstand som nå er åpenbart for deg, ved de vekkende sannheter som inneholdes i 3dje til 9de vers. Les videre inntil du klart ser den nådefulle, frie og rettferdige måte hvorpå du kan bli fridd fra død og elendighet slik som det er fremlagt av den Herre Jesus (fra det I4de til I7de vers).  Han taler der om sitt eget fullgyldige offer og sin Faders usigelige kjærlighet og nåde mot fortapte syndere.  Han skildrer sin lengsel etter å frelse dem og gi hver den et evig liv som tror på ham.  «Den som har Sønnen, han har livet« (1 Joh. 5. 12).