Jesu blod, vår eneste grunn for fred med Gud

 

Når du, som er bekymret for din sjel hører de mange bønner, som kristne oppsender om Den Hellige Ånds utgytelse, så kan du kanskje tro, at det første du må be om er, om Den Hellige Ånds nåde. Men Jesus selv leder deg på rett vei når han sier: «Dette er Guds gjerning at dere skal tro på den han har utsendt» (Joh. 6.29). Dersom du ønsker å gjøre dette for nådens trone, så gå dit for enhver pris, men gå ikke dit av noen annen grunn. De som tror på Jesus ber «i Den Hellige Ånd» (Judas 20) at han må gjenopplive Guds verk i dem og deres medtroende - føre vakte sjeler til Jesus Kristus - og overbevise syndere om deres ugudelighet og vantro. Men da din eneste grunn for fred, tilgivelse, renhet og salighet bare finnes i den Herre Jesu Kristi utgytte blod, så må din første handling være å «se på det Guds Lam» (Joh. 1.29). Uten tvil er Den Hellige Ånds livgivende nåde og nærværelse ytterst nødvendig for, at du kan se Jesus som din sjels frelser. Du bør fremfor alt anerkjenne hans nådige nærværelse, når du betrakter den korsfestede gjenløser. Det er ikke i overensstemmelse med Guds ord, at du søker hjertets helliggjørelse ved Den Hellige Ånd, før du søker rettferdiggjørelse for din person gjennom Kristus.  Det er også likeså ubibelsk å sammenblande disse to ting og stole litt på det ene og litt på det annet.  Den Herre Jesus, og Jesus alene, er det mål, hvorpå ditt urolige øye må hvile for å få fred med Gud og et nytt sinn. «Kristus er den som er død» (Rom. 8.34), og Den Hellige Ånds gjerning er å dra deg til ham. Han sa på Golgata:

"Det er fullbrakt" (Joh. 19.30). Det er intet sted skrevet i bibelen: Den Hellige Ånds gjerning renser oss fra synd; men det er skrevet: «Jesu Kristi hans Sønns blod renser oss fra all synd» (1 Johs. I. 7).  Hva du særlig oppfordres til å gjøre er å motta Jesus som din forløser, så at du må «ha forløsningen ved hans blod, nemlig syndenes forlatelse etter hans nådes rikdom» (Ef. 1. 7). For det er skrevet: «Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, dem som tror på hans navn» (Johs. 1 12).  Vi oppfordres ikke til å bli beredte som barn for derpå å komme og mottas av Gud, bli rettferdiggjorte og få våre synder tilgitt ved Kristus. Men vi oppfordres til å komme til den Herre Jesus for å bli rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde og bli barn gjennom en levende tro på ham som er Guds sønn fra evighet. Vi blir rettferdiggjort uforskyldt som syndere.  Når vi således er antatt i den elskede, blir vi Guds barn og får hans barns natur, erfaring og vandel.

Oppvakte synder!  Begynn på begynnelsen av frelsens alfabet ved å betrakte ham som ble gjennomboret på Golgata kors for våre synder. Se på det Guds Lam og vedbliv alltid å betrakte Jesus.  Se ikke på din anger, dine forsetter, din bedring, bønn, lesning, Guds ords hørelse eller noe av ditt eget, som den ringeste årsak hvorfor du skulle bli antatt hos Gud, tilgitt og frelst. Du vil da snart finne fred og ta din plass blant dem «som tjener Gud i hans Ånd og roser oss i Kristus Jesus og ikke setter vår tid til kjød» (Fil. 3. 3).  Jeg kjenner ikke et mere slående bilde på frelse fra dom gjennom Jesu Blod alene, enn det, som vises oss i påskelammet, hvis blod ble strøket på israelittenes dørstolper aftenen før deres befrielse fra Egyptens trelldom.   Blodet på dørstolpene sikret Israels fred. Det ble ikke fordret noe annet for at de kunne nyte fullstendig fred og sikkerhet for morderengelen, enn anvendelsen av blodet. Gud føyde intet til blodet, fordi intet mere var nødvendig til sikkerhet mot det dømmende sverd. Han sa ikke: «Når jeg ser blodet og det usyrede brød, og de bitre urter, vil jeg gå dere forbi». Nei, på ingen måte! Disse ting hadde sin særegne betydning og sin særegne plass; men de kunne aldri anses som noen grunn til fred i Guds nærværelse.

«Det er av den største viktighet å være klar og enkel i det, som bestemmer grunnvollen for vår fred med Gud. Det er sammenblandet så mange ting med Kristi verk, at sjelene blir nedtrykket i mørke og uvisshet angående deres antagelse hos Gud. De vet at det er ingen annen vei å bli frelst på enn gjennom Kristi Blod.  Dette vet også djevlene, men det gagner dem intet. Hva vi behøver å vite er, at vi er frelst   absolutt, fullkomment og for evig frelste.  Det finnes ikke en sådan ting til, som å være frelste for en del og fortapte for en del. Man kan ikke være rettferdige en del og urettferdige for en del. Heller ikke kan man for en del være levende og for en del døde, for en del fødte av Gud og for en del ikke. Det finnes i denne henseende bare to tilstander, og vi må være enten i den ene, eller i den annen».

«Israelittene var ikke for en del beskyttet ved blodet, og for en del utsatt for ødeleggerens sverd. De visste at de var sikre. De håpet det ikke, eller bad om det.  De var fullkommen trygge. 

Hvorfor det? Fordi Gud hadde sagt: «Og jeg vil se blodet og gå dere forbi». (2. Mos. 12. 13). De stolte helt enkelt på Guds eget vitnesbyrd om det utgytte blod og beseglet, at Gud var sanndru.  De trodde at Gud mente hva han sa, og dette gav dem fred. De var i stand til å innta sine plasser ved påskemåltidet i fred, trygghet og forvissning.  De visste at fordervelsen ikke kunne røre dem, fordi Lammets blod var påstrøket etter Guds befaling».

Dersom en israelitt var blitt spurt om han følte sig trygg og sikker, hva ville han da ha svart? Ville han ha sagt: «Jeg vet at det er ingen annen vei hvorpå jeg kan bli frelst enn ved Lammets blod, og jeg vet at dette er en fullkommen og av Gud bestemt vei. Jeg vet også at blodet er strøket på mine dørstolper; men allikevel føler jeg meg ikke fullkommen trygg. Jeg er ikke ganske viss på at jeg er i sikkerhet. Jeg frykter for, at jeg ikke vurderer blodet som jeg bør, eller elsker mine fedres Gud som jeg bør?» Mon han vel hadde svaret så? Nei, visselig ikke. Men det er hundreder av dem som bekjenner Kristus, som taler så når man spør dem om de har fred. De setter deres tanker om blodet i blodets sted og gjør frelsen likeså meget avhengig av dem selv, som om de måtte bli frelst ved gjerninger. Nå! Israelitten ble frelst ved blodet alene og ikke ved sine tanker om det.  Hans tanker om blodet kunne ha vært mer eller mindre dypsindige, men enten de var dype eller ei, så hadde dette intet å gjøre med hans frelse.  Han var ikke frelst ved sine tanker eller følelser, men ved blodet. Gud sa ikke: «Når dere ser blodet, vil jeg gå dere forbi»; nei, men «når jeg ser det».  Det som gav israelitten fred, var den kjensgjerning, at Guds øye så blodet. Dette tilfredsstilte hans hjerte. Blodet var utenfor og israelitten innenfor, så han umulig kunne se det; men Gud så det og det var fullkommen nok».

«Anvendelsen herav på spørsmålet om en synders fred, er meget klar og tydelig.  Kristus har utgytt sitt blod, som en fullkommen forsoning for synd, og har frembåret det for Gud. Guds vitnesbyrd forsikrer den troende om at enhver ting er fullbrakt for ham. Alle rettferdighetens fordringer er fullkommen tilfredsstilte. Synden er aldeles borttatt, så at den forbarmende kjærlighet som en flod utveller fra Guds hjerte, gjennom den kanal, som Kristi offer har åpnet».

«Den Hellige Ånd vitner også om denne sannhet. Han fremholder alltid Guds vurdering av Kristi Blod. Han vender synderens øye til det fullendte verk på korset.  Han forsikrer, at alt er fullbrakt; at synden er ganske og aldeles borttatt og at rettferdighet er brakt nær. Så nær, at den er «for alle og over alle som tror» (Rom. 3.22). Tro hvilket? Tror hva Gud sier; fordi han sier det, ikke fordi de føler det».

«Vi er tilbøyelig til, stadig å se på noe hos oss selv, som en nødvendig grunn for vår fred. Vi er så villig til å betrakte Åndens verk i oss, i stedet for Kristi verk for oss, som grunnvollen for vår fred.  Dette er en villfarelse. Vi vet at Den Hellige Ånds virkninger har en særskilt viktig plass i kristendommen, men hans verk fremholdes aldri som det vår fred hviler på. Den Hellige Ånd har ikke gjort fred; men det har Kristus. Der er aldri blitt sagt at Den Hellige Ånd er vår fred, men Kristus er vår fred.  Gud lot ikke forkynne fred ved Den Hellige Ånd, men ved «Jesus Kristus». (Ap.gj. 10. 36; Ef. 2. 14, 17; Kol. 1. 20).

«Den Hellige Ånd forklarer Kristus. Han bringer oss til å kjenne, nyte og leve av Kristus. Han bærer vitnesbyrd om Kristus, han tar av hans og forkynner oss. Han er foreningsbåndet, pantet, seglet, vitnesbyrdet og salvelsen.  Kort sagt, hans virkning er av stor viktighet. Uten ham kunne vi verken se, høre, kjenne, forstå, erfare, nyte eller forklare andre noe om Kristus. Det er lett å forstå og stemmer overens med enhver sann kristens erfaring.  Men Den Hellige Ånds verk er ikke grunnen for vår fred, selv om han setter oss i stand til å nyte freden.  Han er ikke vår rettighet; men han åpenbarer vår rettighet for oss og gjør oss i stand til å nyte godt derav. Den Hellige Ånds verk vedblir fremdeles i den troendes sjel.  «Ånden selv går i forbønn for oss med uutsigelige sukk» (Rom. 8. 26). Han arbeider på at vi skal bli mer grunnfestet i den Herre Jesus Kristus. Hans hensikt er å fremstille hvert menneske fullkommen i Kristus (Kol. 1. 28).  Han er den som frembringer hver ren begjæring, hver hellig attrå, hver sann himmelsk følelse og enhver guddommelig erfaring.  Men hans verk i og med oss er ikke fullkomment, før vi har forlatt denne verden og tatt vår plass med Jesus i hans herlighet, akkurat som det var tilfelle med Abrahams tjener. Hans arbeide var ikke ferdig, før han hadde fremstilt Rebekka for Isak».

«Men således er ikke Kristi verk for oss. Det er aldeles og evig fullkomment.  Han kunne si:  «Jeg har fullbyrdet den gjerning som du har gitt meg å gjøre» (Joh. 17.4). Og atter. «Det er fullbrakt» (Joh. 19.30). Den velsignede Hellige Ånd kan ikke si ennå at hans verk er fullbrakt.  Han har nå tålmodig og trolig arbeidet i over 1900 år som den sanne, guddommelige Kristi fullmektig på jorden.  Han arbeider fremdeles omgitt av alle de mangfoldige fiendtlige innflytelser, som søker å tilintetgjøre hans virkninger. Han arbeider fremdeles i Guds barns hjerte, i den hensikt å gi dem en oppdragelse, så de i enhver henseende kan nå opp til den guddommelige målestokk.  Men han lærer aldri en sjel å stole og hvile på hans verk overfor den hellige Gud.  Hans embete er å tale om Jesus.  Han taler ikke om seg selv. «Han», sier Kristus, «skal ta av mitt og kunngjøre dere» (Joh. 16. 14).  Han fremstiller bare Kristi verk som den faste grunnvoll, på hvilken sjelen kan hvile for evig. Ja, det er på grunn av Kristi fullkomne forsoning, at han tar sin bolig og utfører sin gjerning i de troendes hjerter.  «I ham har dere også, da dere var komne til troen, fått til innsegl Den Hellige Ånd som var oss lovt» (Ef. I. 13).  Ingen kraft eller virksomhet av Den Hellige Ånd kan utslette synd; men blodet har gjort det.  «Jesu Kristi hans Sønns blod renser oss fra all synd» (I. Johs. I. 7).

«Det er ytterst viktig å skjelne mellom Åndens verk i oss og Kristi verk for oss. Den, som forveksler eller sammenblander disse to ting finner sjelden fullkommen fred med hensyn til sin synd. Bildet av påskelammet viser forskjellen meget tydelig og enkelt. Israelittenes fred var ikke grunnet på det usyrede brød og de bitre urter, men på blodet.  Heller ikke kom det i minste måte an på hvilke tanker de hadde om blodet, men hva Gud tenkte om det. Dette gir hjertet en usigelig trøst og fred.  Gud har funnet en gjenløsning og har åpenbart den i sitt sanndrue ord og ved sin Ånd. Vi må hvile i dette selv om vi i våre tanker og følelser aldri kan forstå den uendelige verdi av denne forløsning. Når Gud sier oss at han er fullkommen tilfredsstilt angående våre synder, så må vel også vi være det.  Vår samvittighet må vel kunne finne fullkommen hvile i det, når Guds hellighet kan det».

«Kjære leser; dersom du ennå ikke har funnet fred i Jesus Kristus, så ber vi deg å overveie dette alvorlig. Se, hvor enkel og likefrem den grunn er hvorpå du kan hvile din fred. Gud er vel tilfreds med Kristi fullbrakte verk. «Derfor skal den rettferdige, min tjener, rettferdiggjøre de mange og deres misgjerninger skal han bære» (Jes. 53.11). Den rettferdighet er ikke grunnet på dine følelser eller din erfaring, men på det utgytte blod av Guds Lam. Derfor kan heller ikke din fred hvile på dine følelser eller på din erfaring, men på det samme dyrebare blod, som er av uforanderlig kraft og uforanderlig verdi i Guds øyne».

«Hva står nå tilbake for den troende?  Hva er han kalt til?  Til å holde de usyrede brøds høytid derved, at han fjerner alt som kommer imot den hellige renhet, som passer til hans opphøyede stilling.  Det er nå hans forrett å leve av denne dyrebare Kristus, hvis blod har utslettet alle hans synder.  Da han er fullkommen trygg for at fordervelsens sverd ikke kan røre ham, så holder han høytid i hellig hvile, innenfor den blodbestrøkne dør, under det sikre ly, som Guds kjærlighet har gitt ham i korsets blod».

«Måtte Gud Den Hellige Ånd få lede ethvert tvilende og ubestemt hjerte til å finne hvile i det guddommelige vitnesbyrd som inneholdes i disse ord:  «Når jeg ser blodet, vil jeg gå dere forbi» (2. Mos. 12. 13).