Jesu Blod, ikke vår syndserkjennelse er grunnen til fred og glede

Dersom Den Hellige Ånd har fått vakt deg til sann bekymring for din fare, som en opprører mot den allmektige Gud, - en skyldig, fordervet synder, verd evig fordømmelse, - så må du være i dyp sjeleangst. Følgende spørsmål måtte da alltid forfølge deg: Hva må jeg gjøre for å bli frelst?  Hvilken er den rette grunn, hvorpå en synder kan få fred med Gud? Hva må jeg tro for å bli salig? Nå vel. Med hensyn til grunnen for din forlikelse med Gud, må du huske, at du har intet å gjøre, for Kristus døde for syndere på Golgata og sa: «Det er fullbrakt» (Johs. 19.30). Jesus har gjort alt som den rettferdige Gud har sett nødvendig for å sikre en øyeblikkelig tilgivelse og frelse, for alle som tror på hans navn.  Dersom du tar imot Jesus Kristus som din frelser, så bygger du på en grunn som står fast i all evighet. «For ingen han legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus» (1 Kor. 3, 11).
Han er frelsens hjørnesten, lagt av Gud selv, og alene på hans fullbrakte forsoningsverk må du bygge din sjels salighet. Du må ikke bygge på noe som er utført i deg, virket i deg, følt eller fremkommet av deg. Det er ytterst viktig at du har den sannhet klar, at det er Kristi verk utenfor deg, og ikke Den Hellige Ånds verk i deg, som er den eneste grunn for din befrielse fra skyld og for fred med Gud. Ta deg i akt for å hvile din fred på dine følelser, syndserkjennelse, anger, tårer og bønner, dine gjerninger eller forsetter. 
Du må begynne med å motta Kristus og ikke gjøre det til sist etter en rekke av innbilte forberedelser.  Kristus er Alfa og Omega. Han må være alt i vår frelse, ellers vil han være intet. Å, ta deg i akt for å falle i den alminnelige villfarelse, at du vil bli mere velkommen for Kristus når du har gått igjennom en forferdelig trelldom under loven. Du er så velkommen for Kristus nå, som du noensinne kan bli. Vent ikke på å få en dypere syndserkjennelse. Hvorfor skulle du foretrekke syndserkjennelse for Kristus? Du vil ikke være det minste mere i sikkerhet om du hadde en dypere syndserkjennelse, enn noen synder noen gang har hatt.  Erkjennelse av synd er overmåte viktig.  Men den bringer ingen sikkerhet, ingen fred, ingen frelse, ingen trygghet, bare strid, storm og ufred. Det er nødvendig å bli vekket opp av søvnen når faren henger over oss; men å være oppvakt er ikke å være frelst fra faren. Det er bare å se sin fare, intet annet. Således er syndserkjennelse bare å forstå at vår sjel er i fare, intet mere. Den er ingen frelse, og i seg selv kan den ikke bringe oss noen frelse.
Den forteller heller ikke noe om en frelser. Den viser bare at vi behøver en.  Allikevel er det mange som, når de har hatt en dyp overbevisning om synd og vært i stor angst for loven, lykkønsker seg med at alt er vel. De sier:  «Ak, jeg er blitt overbevist om min synd. Jeg har vært meget angst, men alt står bra til med meg. Med meg er ingen fare». Er alt vel med deg? Ingen fare? Er alt vel med sjømannen, når han våkner og finner sitt skip i ferd med å knuses mellom klippene og begraves av de skummende bølger? Er alt vel med den som våkner ved midnatt og ser sin bolig omgitt av flammer? Mon han sier: «O, det er alt vel med meg, for jeg har sett luene». Det er ikke sjelden at syndere på denne måte ledes til å stille seg tilfreds og søke etter hvile i noe annet enn i den ene, som kan gi den.
Bekymring for å kunne få en dyp syndserkjennelse og tilfredsheten med seg selv etter å ha hatt denne, er altfor ofte de midler Satan benytter for å vende synderens øye bort fra Jesus, han som selv bar våre synder på sitt legeme på treet. Vår fred med Gud, vår forlatelse og forsoning flyter ene og alene fra Jesu syndforsonende offer.  Se derfor, du overbeviste sjel, på det Guds lam, som borttar verdens synd.  Se i hans død på korset, det Guds lam som borttar verdens synd.  Se i hans død på korset, det store offer, løsepengen for verdens synd. Se der er hensikten med hans lydighet og all hans lidelse.  Betrakt det fullbrakte verk!  Et verk av så forbausende storhet, som han alene kunne foreta og fullbyrde! Se, der vårt offer, vår fullkomne forsoning, den eneste grunn for vår fred, vårt håp og vår glede. «Han som bar våre synder på sitt legeme på treet» (1 Pet. 2. 24).
Guds ord sier ikke, at våre gjerninger, eller våre bønner, vår faste, vår syndserkjennelse, vår anger, vårt plettfrie liv, våre almisser, vår tro eller vår hellighet - bar våre synder. Nei, det var Jesus. Jesus selv og Jesus alene, og ingen annen enn Jesus, som bar våre synder på treet.  Hvil der, ikke på noe annet får du fred med Gud enn gjennom vår Herre Jesus Kristus,