Hvorledes våre synder er borttatt ved Jesu blod

Du har all grunn til å feste troens øye på «Guds lam, som borttar verdens synd (iflg. grunnteksten). (Johs. 1.29). I dette skriftsted er ikke tale om en frelser som har «borttatt verdens synd», men om "ham som borttar verdens synd".  Den tydelige mening av dette er, at Jesus er den av Gud bestemte borttager av verdens synd.  Jesus det Guds lam, er den eneste fullkomne, antatte borttager av verdens synd i det hele. Den hele verden er skyldig for Gud. «Alle har syndet og fattes Guds ære». (Rom. 3.23). Dersom noen føler sig trykket av sine synder og tror på ham som er det Guds lam, så vil han finne at de er fjernet fra ham «ved hans korses blod» (Kol. 1. 20), «så langt som øst er fra vest» (Salme 103.12). Han vil være i stand til å synge av takknemlig hjerte og med frydefulle lepper:

"Vår synd ble lagt på Jesus,  Guds rene skyldfri lam. Hans død har oss befriet fra synd og død og skam".

Du kan aldri gjøre noen forsoning for de synder du har gjort. Heller ikke ved lydighet kan du erverve deg noen rett til herlighetens arv.  Men «dette er en troverdig tale og vel verd å mottas, at Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere».  Han tilbyr deg nå sin egen rett til sitt herlige rike, dersom du bare er villig til å stole på ham alene for din frelse. "Nåvel", vil du kanskje tenke: "Jeg vil gå til ham og kaste meg på hans barmhjertighet, og dersom jeg omkommer, så omkommer jeg" (Ester, 4.16). Å! men du behøver ikke å komme til ham med et sådant sinn. Det viser at du tviler på hans rene, lydige og fullkomne liv og på tilstrekkeligheten av hans fullstendige forsoning, da han døde på korset. Jesus sier selv: «For så har Gud elsket verden, at han gav sin Sønn den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal fortapes, men ha evig liv». (Joh: 3. 16). «Dette er Guds sanne ord». (Åp. 19. 9). O, min venn, hvor finner du her den minste grunn til å si med uvisshet og tvil: «Skal jeg da omkomme, så får jeg omkomme?»  Det rette sinn som du bør ha om det herlige Kristi evangelium er dette: - Gud har så elsket verden, at han har gitt sin enbårne Sønn til å dø for syndere, og han forsikrer meg at dersom jeg, en fortapt synder tror på ham, skal jeg ikke fortapes, men ha evig liv. Jeg tror hans ord og slutter derav at han også med sin Sønn vil gi oss alle andre ting, tilgivelse, renhet, nåde og herlighet. Dersom jeg nå hviler min sjel på Jesus Kristus, så tror jeg det vil være like så umulig for meg å fortapes, som for Gud å forandre sin natur, eller å svikte sitt nådens og sannhets ord, at ved Jesus er alle de som tror, rettferdiggjorte fra alle ting. Gud har så elsket syndere at han har gitt sin enbårne Sønn i døden for dem. Jesus elsket syndere så, at han hengav sitt liv til deres forløsning.  Den Hellige Ånd elsker syndere så meget, at han har skrevet en beretning om Guds kjærlighet som er åpenbart til dem i Jesus Kristus, og han er selv kommet her ned for å forklare denne kjærlighet for deres hjerter så de kan bli frelst. Å, engstelige sjel! Gud har nå overført alle sine guddommelige rettferdighets fordringer til deg på Jesus, «Som var født av en kvinne, født under loven». Han som med sin fullkomne lydighet og ved sitt hellige liv behaget Gud sin Fader, og ved sin død gjorde forsoning for våre synder. Dersom du mottar dette, vil du få nåde, fred og hellighet.  Guds kjærlighets rike flod som overgår all forstand vil gjennomstrømme din sjel, og i bevisstheten om din barnerett, vil du rope ut: Abba, Fader! (Gal. 4. 6).  Du vil føle den tvingende makt av Jesu kjærlighet og leve til hans ære, «han som døde for oss og oppsto igjen.»

For å kunne fremstille måten hvorpå en synder kan bli frelst, så klart at den som leser det må løpe til Jesus Kristus som den guddommelige syndebærer, vil jeg fortelle følgende lille hendelse:  Mens jeg en dag stod på plattformen av en jernbanestasjon, oppdaget jeg en vogn på hvilken det sto skrevet at den uten opphold gikk fra én by til en annen. Dørene stod åpne og bærerne holdt på med å sette passasjerenes tøy opp på vognens tak.  Noen personer hadde inntatt sine plasser, og andre lette etter sine plasser. Så snart som de kom fra billettkontoret, så de etter denne vogn, og da de så at det sto «London» på den, bar de straks inn sine saker og gjorde sig ferdig til avreisen.  Da de hadde forsynt sig med billetter og forvisset sig om at de var i den rette vogn, kjente de sig fullkommen trygge. Jeg så ingen gå ut av vognen og i forvirring løpe rundt og spørre de omkringstående: «Er dette den rette vogn? Er dette den rette?» Heller ikke så jeg noen vegre sig for å gå inn, fordi vognene bare kunne motta et visst antall passasjerer. Det var kanskje 100 000 innbyggere i og omkring byen, men ingen fant det besynderlig at det var beredt plasser for omkring 20 personer. Det viste seg å være fullkommen tilstrekkelig.  Det avgår mange tog fra byen om dagen, og man har funnet, at en vogn til London i regelen er tilstrekkelig for antallet av passasjerer.  Særskilt den dag jeg hentyder til la jeg merke til, at det var så overflødig plass at en passasjer hadde en hel avdeling for seg alene. Vognen er bestemt for hele byen og dens omegn, men blir bare benyttet av de innbyggere som kommer og tar plass dag etter dag.

Gud  har i sin visdom foranstaltet et lignende middel for vår falne verden.  Han har forskaffet et nådetog for å bringe så mange av jordens innbyggere som vil benytte sig av det, til himmelens store hovedstad.  Når vi ved evangeliets preken kaller dere, så mener vi at alle som vil kan komme.  Gjennom rettferdiggjørelsen ved troen alene kan enhver ta plass i en vogn, på hvilken er skrevet: «Fra synd til herlighet». Når som helst du hører den frie nåde tilbys deg, behøver du ikke å stanse og overveie dette spørsmål i ditt sinn.  «Er dette for meg?» Akkurat som jernbanekompaniet befordrer alle som benytter deres trykte billetter, bortsett fra deres moralske forhold, så også dersom du til den bestemte tid kommer til nådens stasjon. Den bestemte tid er: «Nå». «Se, nå er en velbehagelig tid, se nå er frelsens dag» (2 Kor. 6.2). Du vil finne nådens vogn ferdig. Det eneste du har å gjøre er, å samtykke i å la den herre Jesus Kristus påta seg omkostningene for deg.  Det må være en lett og velkommen ordning, da du selv ikke har noe å betale med.  Tenk deg at du kom til stasjonen uten penger i lommen, og det var meget om å gjøre for deg å komme avsted nettopp med det tog som skulle gå. Du skulle motta  en  stor  arv som en venn hadde etterlatt deg. I din forlegenhet møter du en venn i billettkontorets dør som sier: «Jeg har betalt din reise.» Du ville sikkert ikke betenke deg, men med den største glede ta imot en slik ordning.  Nå, er det ikke en lett sak for deg å komme til barmhjertighetens stasjon og overgi deg til Guds nåde i evangeliet? På grunn av den herre Jesu Kristi blodsutgytelse, kan du med full tillit ta plass og på en ny og levende vei bli ført til evig herlighet.

Dersom vi ønsker å kjenne evangeliet og bli frelste, så må vi kjenne Jesus som vår syndebærer.  Den korsfestede Kristus er evangeliets fylde og kjerne. Paulus var så oppfylt av Jesus, at intet herligere enn Jesu navn kunne flyte verken fra hans munn eller penn. Det er bemerket at han har brukt navnet «Jesus» 500 ganger i sine skrifter.  «Jesus» var hans stadige betraktningsemne og fra hjertets rike skatter talte hans munn og skrev hans penn. Han visste at Kristus var gitt ham av Gud til «visdom, rettferdighet, helliggjørelse og forløsning» (1 Kor. 1. 30).  Paulus frydet sig i Herren og i hans kors. Han talte og skrev for alle, at han visste ikke noe annet enn «Jesus Kristus og ham korsfestet» (1 Kor. 2. 2).  Den tro som ikke er bygget på den Kristus, som døde er bare en farlig drøm. Måtte Gud få oppvekke alle som er i en sådan stilling.