Den Hellige Ånds vitnesbyrd om Jesu blod

Et stort verk som Den Hellige Ånd nå er i ferd med å utføre, er å herliggjøre Kristus, lede syndere til ham, gi dem lyst og evne til å komme til ham, for at de kan bli frelst. Som følge herav er jeg Den Hellige Ånds medarbeider, når jeg oppfordrer bekymrede sjeler til å se hen til Jesus alene og få forløsning gjennom hans blod, syndernes forlatelse som deres første og store handling.

Spørsmålet er ikke her om vi anser det skriftmessig at en oppvakt synder ber om Den Hellige Ånds skjulte, men livgivende nærværelse, for å åpne hans forstands øyne og vise ham tilstrekkeligheten av Kristi verk. Dette er noe som verken vi, eller noen sann kristen, for et øyeblikk vil tenke på å forby. Heller ikke er her spørsmål om Den Hellige Ånds verk er nødvendig til vår frelse. De kjensgjerninger vi har påvist, ved i et foregående kapitel å skrive om den nye fødsel, vil overbevise enhver oppriktig sjel om, at vi anser Den Hellige Ånds verk for uunngåelig nødvendig, for å levendegjøre og omvende fortapte sjeler, så vel som til veiledning for dem som allerede er frelst.

Her er altså spørsmålet om:  «Hva skal leg si til en oppvakt og bekymret synder?» Skal jeg simpelthen si:

«Tro på den Herre Jesus, så skal du bli frelst, du og ditt hus» (Ap.gj. 16. 31) som apostelen sa til den bevende fangevokter i Filippi? - Eller skal jeg først og fremst formane ham til å be om Den Hellige Ånd å gi ham en dypere overbevisning om synd, opplyse hans formørkede forstand, fornye hans fordervede vilje, og sette ham i stand til å tro på den Herre Jesus Kristus til sin sjels frelse? Skal jeg fremsette for ham den ene store ting han har å gjøre, å tro på den Herre Jesus Kristus og motta hans utgytte blod som den eneste grunnvoll for fred med Gud, - eller skal jeg lære ham å søke Den Hellige Ånds verk som et tillegg til Kristi verk for at han kan bli rettferdig?  Det første leder til rettferdiggjørelse ved tro alene, som er den sanne, apostoliske lære fra de første kristnes tid. Det siste leder til rettferdiggjørelse ved helliggjørelse, en fordervelig lærdom fra en senere tid. Den virker dertil at de som mottar den, aldri kan nå frem til en full forsikring om sine synders forlatelse, endog etter et helt liv av kristelig fromhet og anstrengelser og streng utførelse av alle religiøse plikter. *

*   Dette hentydes til på en kraftig og minneverdig måte av Thomas Adams, når han taler om: «De førstefødte som er oppskrevne i himmelen. "Ve," sier han, "den religion som lærer endog de beste hellige å tvile på deres frelse mens de lever.  Har Kristus sagt:
"Tro," skal da menneskene si:  "Tvil?"  Dette er pinebenk og pryl for samvittigheten.  Den som tviler på sin frelse, tviler på Guds kjærlighet, og den som tviler på Guds kjærlighet, kan ikke av hjertet elske ham igjen. Dersom denne kjærlighet mangler, er det umulig å ha sann fred.  Hvor forferdelig er en urolig samvittighetskval. Den ligner koldfeberen. Den kan vel til en tid opphøre, men vender atter tilbake og ryster sitt offer. Et ondt dyr er en stor plage, en ond hustru ennå større, men den største av alle plager er en ond samvittighet . "Salig er det menneske hvis synd er forlatt." Hvor det ikke er noen syndsforlatelse, der er ingen velsignelse. Der er ingen sann velsignelse, uten den som kan nytes, og ingen kan nytes som ikke kan erfares. Den kan ikke erfares, uten den mottas. Den kan ikke mottas uten den kjennes til. Og hvorledes kan man kjenne til det man tviler på om man har det eller ikke?

Ved å lære å kjenne frelse ved Kristi blod alene, kan mennesket likesom fangevokteren i Filippi bringes til å «glede seg med hele sitt hus, idet han tror på Gud» (Ap.gj. 16. 34) i det samme øyeblikk, som Kristus blir fremstilt som det eneste mål for personlig tro og følgelig forsoning.

Det bedrøver oss å tenke på at det finnes en stor mengde kristne, som synes å nære den falske forestilling, at Kristus kom herned som en frelser da tidens fylde kom.  Men etter at han er oppreist og oppfaren til himmelen, kom Den Hellige Ånd ned for å bli synderes frelser i hans sted. Menneskenes frelse eller fortapelse beror nå ganske på Den Hellige Ånds verk i dem og ikke på Kristi verk for dem. Men Den Hellige Ånd ble gitt som et herlig bevis på at Jesus ennå er frelseren, også nå da han er i himmelen. Den Hellige Ånds store verk er ikke å innta Jesu plass som vår frelser, men å bringe vitnesbyrd om at Jesus Kristus er den eneste frelser, og ved sin livgivende nåde dra fortapte syndere til ham, at de må bli «Guds barn ved troen på Kristus Jesus» (Gal. 3.26). Dette gjorde han på pinsefestens velsignede dag, da tusener av oppvakte sjeler mottok hans vitnesbyrd, trodde og fikk "i Jesu navn syndenes forlatelse» (Ap.gj. 2, 38). Den Hellige Ånd er ikke frelseren. Han har heller aldri sagt seg å være det. Hans store verv er, med hensyn til uomvendte sjeler å føre dem til frelseren, for at de kan bli frelste ved å omfatte og sette sin tillit til ham. Når Jesus talte om Den Hellige Ånd til sine disipler sa han uttrykkelig: «Han skal ikke tale av seg selv». . . «Han skal herliggjøre meg» (Johs. 16. 13, 14). Dersom dette å forherlige Kristus er Den Hellige Ånds verk og oppgave, skulle det da ikke også være det store og stadige mål for dem som tror på ham, og da især for dem som Kristus har utsendt til å tjene i Guds menighet?

Det hele formål av Den Hellige Ånds vitnesbyrd, som vi har det i Bibelen, er å forherlige Kristus, og de forskjellige «gaver» er gitt ved ham, (Ef. 4.11, 12) for at hensikten med disse skriftsteder uopphørlig skulle fremholdes for menneskene og syndere derved skulle beveges til å la seg forlike med Gud. Den hellige skrift lærer overalt tydelig og enkelt, at på grunn av det fullbrakte, alttilstrekkelige og evig gjeldende Kristi verk, er nå alle syndere som tror på ham «rettferdiggjort fra alle ting».  De blir »rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus, hvem Gud stillet til skue i hans blod, som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet» (Rom. 3.24, 25). Vi er rettferdiggjorte som «syndere», som ugudelige, (Rom. 5.6, 8) og ikke som slike som er i besittelse av en personlig rettferdighet virket ved Den Hellige Ånd.

Det er visselig få som med Bibelen i hånd ville underskrive en sådan lære, og dog er det den hemmelige trosbekjennelse for de fleste av de bekjennende kristne. Ja, den er i virkeligheten det naturlige hjertes alminnelige bekjennelse.  Når den falne menneskenatur oppskremmes av sin sikkerhet, sier den: Søk fremfor alt å komme i en bedre tilstand, bedre følelser, bedre bønner, mer gjerninger. Les mere i bibelen, bli mere hellig, forbedre ditt liv og din oppførsel, så vil Gud ha barmhjertighet med deg. Men troen sier: «Se, Gud er min salighet» (Jes. 12. 2).  Å gi Gud noe til vederlag for hans barmhjertighet, enten i skikkelse av indre helliggjørelse, eller i en ytre forbedring, kan det naturlige menneske fatte og bifalle. Men å bli rettferdiggjort av troen alene på grunn av Kristi fullbrakte verk uavhengig av begge, det overgår all menneskelig forstand. Dog, «Guds dårskap er visere enn menneskene» (1 Kor. 1.25). For istedenfor å preke hellighet først som grunnvollen for fred med Gud, preker vi den korsfestede Kristus ( 1 Kor. 1, 23). «For ingen kan legge en annen grunnvoll», - verken for rettferdiggjørelse eller helliggjørelse - «enn den som er lagt, det er Jesus Kristus» (1 Kor. 3.11). Hva som helst andre gjør, når de preker evangeliet, så «vil jeg ikke vite noe iblant dere, uten Jesus Kristus og ham korsfestet», hvis «blod renser oss fra all synd». (1 Kor. 2. 2; 1 Johs. I. 7).