Troen på Jesu blod er kilden til hellighet

Det er merkverdig, at apostelen Paulus, som med så stor iver lærer rettferdiggjørelse ved troen på den Herre Jesus, alltid forbinder den med et hellig liv. Han viser stadig, at det er den urokkelige tro på sannheten som virker et hellig levnet.  Etter at han i brevet til Titus har talt om «Jesus Kristus vår frelser», og at «vi er rettferdiggjort av hans nåde, og etter håpet arvinger til det evige liv», forklarer han at læren om frelse ved Guds nåde alene, må bli bekreftet, så at de troende må beflitte seg på gode gjerninger (Tit 3.4-8). Det er bare ved nåden vi kan tjene Gud velbehagelig. «Rettferdiggjort av tro på Kristus og ikke ved lovgjerninger» (Gal. 2. 16).  Vi gjør gode gjerninger, fordi vi er frelst og ikke for å bli det. En levende bevissthet om våre mange synders forlatelse vil gjøre, at vi elsker meget og viser det i våre handlinger (Luk. 7. 47). Dersom vi er nær forbundet med Kristus og lever i et inderlig samfunn med ham, vil dette forjage all tvil om vår antagelse. Om vi ville gjøre Paulus' gjerninger, så må vi ha Paulus' tro og erfaringer. Dette er et vitnesbyrd om hvorledes han trodde og levde:  «Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg, og det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og gav seg selv hen for meg» (Gal. 2.20). Vi må være fast forsikret om Guds kjærlighet i Jesus Kristus, især til våre egne sjeler, før vi kan bli i stand til å si: «En ting gjør jeg - jeg iler mot målet til det klenodie, som hører til Guds kall her ovenfra i Kristus Jesus». «Frelsende tro», sier en av de beste av de gamle forfattere, «har alltid en helliggjørende og trøstende innflytelse».  En sann kristen kan ikke skille rettferdiggjørelse fra helliggjørelse, eller forlatelse fra renhet.  Han kommer til Kristus, for å få syndenes forlatelse, for at han, befridd fra syndens skyld, også må bli befridd fra syndens makt. Han vet at «hos ham er forlatelse for at han må fryktes». Han tror ikke han har mottatt syndenes forlatelse for fritt å kunne synde.  Nei, - Kristi blod, som renser samvittigheten fra syndens skyld, renser den også fra døde gjerninger til å tjene den levende Gud. De, som kommer til Kristus på en skriftmessig vei, kommer for å motta rettferdiggjørelse.  De må også ha ham til helliggjørelse, ellers har ikke mennesket en sann lengsel etter å nyte Guds gunst, eller å komme i samfunn med ham som er en hellig Gud.  En sann troende mottar Kristus for å bli hellig, så vel som lykkelig, og drar derfor kraft fra ham til å døde sine jordiske lemmer og til å vandre pliktens vei. Den tro, som aldri formår å avholde deg fra synd, vil heller ikke frelse deg fra helvete. Den tro som ikke kan føre deg til dine plikter, vil heller ikke kunne føre deg til himmelen. Rettferdiggjørende tro er en helliggjørende nåde.  Det er sant, at den rettferdiggjør ikke fordi den helliggjør; men den tro som rettferdiggjør, helliggjør også.  Solen lyser og varmer.  Det er ikke solens varme, men dens lys som skinner. Således har også den tro som rettferdiggjør, både kjærlighet og helliggjørelse i seg.  Det er ikke kjærligheten eller helliggjørelsen som rettferdiggjør, men troen som omfatter Kristus.

Dersom et menneske ikke tror på Guds kjærlighet, ikke håper på hans yndest i Kristus, hvor er da hans renhet og hellighet? Nei, - det er den som har dette håp, som renser seg selv likesom Gud er ren. Jeg vet ikke hvilke erfaringer du har; men noen av oss kunne bevitne, at når våre hjerter er mest trøstede og utvidede ved troen på Guds nåde i Kristus og ved håpet om hans godhet, har vi også mest lyst til å utføre våre plikter. Når vi på grunn av vantro, har hårde tanker om Gud og anser ham som en streng dommer, så føler vi også liten lyst til å utøve våre plikter som kristne. Jeg forestiller meg at dette er alle troendes erfaring gjennom alle tider.  Det er således en uatskillelig forbindelse mellom vår tro på Guds kjærlighet til oss gjennom Jesus Kristus, helliggjørelse og åndelig glede.  Med mindre vi treder frem med et sanndru hjerte i «troens fulle forvissning», kunne vi ikke vente at våre hjerter ved bestenkelsen er blitt renset fra en ond samvittighet og tvettet på legemet med rent vann (Hebr. 10. 22).

Jesu blod var grunnen for vårt håp da vi kom til Gud første gang, for å få syndenes forlatelse. Det er vår trøst i all bedrøvelse, og kilden til sann lydighet. Jesu blod må også være den eneste grunn hvorpå vi nærmer oss vår hellige Fader for å motta alle åndelige gaver.  Dersom vi ønsker å få våre sjeler vederkveget og opplivt, eller et sant verk utført av Den Hellige Ånd og mange sjeler omvendte ved ordets preken, da må Jesu navn være den eneste grunn hvorpå vi kommer frem for nådens trone og ber om disse velsignelser. «I all sann bønn», sier en annen, «må det legges stor vekt på Jesu blod og det er kanskje intet som mer er årsak til vår bønns kraftesløshet enn, at vi tilsidesetter blodet.  Hvor forsoningsblodet blir forbigått, ikke anerkjent, ikke stolt på, ikke satt som den store årsak, der mangler bønner, liv og kraft. Ord er intet, et flytende sprog, veltalende uttrykk og dype tanker er intet, hvor Kristi blod er ringeaktet, undervurdert og ikke lagt til grunn for enhver begjæring. Kristi blod som er den nye og levende vei til Gud, den store grunn som gir oss adgang til det aller helligste. Hvor meget blir ikke dette oversett i våre bønner, hvor ringeaktet er ikke Immanuels forsonende blod.  Hvor lite hører vi det ikke omtalt i våre bønnemøter og i prekener og i selskapelig samvær, - dette som gjør vår bønn til hva den er for Gud. Enhver bønn antas av Gud, når den kommer i Kristi blods vellukt. Enhver bønn besvares som fremkommer i fortrøstning til Kristi blod. Det er Kristi blod som tilfredsstiller Guds rettferdighet og møter alle Guds fordringer til oss.  Kristi blod erverver og nedkaller enhver åndelig velsignelse til våre sjeler. Det er Kristi blod som anroper om fullbyrdelsen av hans siste vilje og testamente. Enhver dyrebar gave kommer til oss alene som en følge av hans død. Det er også Kristi blod som gir oss frimodighet til å fremtrede for nådens trone.  Hvorledes kan en stakkars synder våge å nærme seg Gud uten blodet? Hvorledes kan han se op, be, fremstille seg for en hellig Gud? Bare derved at han ved troens hånd medbringer Jesu dyre blod.  Utenfor Kristus kan Gud ikke stå i noen forbindelse med oss.  All berørelse er avbrutt, all adgang stengt, all velsignelse er tilbakeholdt. Gud har kronet sin elskede Sønn, og han ønsker at vi også skal krone ham. Vi kan aldri sette en mere skinnende krone på hans velsignede hode, enn når vi beroper oss på hans fullbrakte verk på korset. Det er den eneste grunn for vår antagelse, og hans forsonende blod er årsaken til å få alle Guds velsignelser.  Dersom du kjære leser, kjenner deg som en stakkars synder; så vend om og kom til Jesus. Har du vandret om langt hørte fra Herren, så vend om.  Er bønnens ånd veket fra din sjel men du føler lengsel etter Gud; så vend om. Du har «i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen» (Hebr. 10.19). Kom, for Jesu blod taler din sak. Vend om, for Jesu blod innbyr deg. «Om noen synder, da har vi en talsmann hos faderen, Jesus Kristus den rettferdige» (1 Joh. 2,1). Er du beveget av ømhet i din ånd for de sjeler som omgir deg og står i fare for å fortapes, at de må bli frelste, eller for de troende at de må bli opplivt, da be med fortrøstning på Jesu blod. Vi kan hvile trygt på «at vi har de ting vi har bedt ham om» (1 Johs. 5. 15). Dersom du ber etter hans vilje, har Jesus satt sitt ord i pant på at du skal få hva du ber om.  Han sier:  «Dersom dere blir i meg og mine ord blir i dere, da be om hva dere vil, og det skal vederfares dere.» (Joh. 15. 7).  «Sannelig, sannelig sier jeg dere:  Alt hva dere ber Faderen om, skal han gi dere i mitt navn. Be og dere skal få, for at deres glede kan bli fullkommen« (Joh. 16. 23, 24). Om vi ikke ser noen fremgang i Guds verk, ingen kraftig vekkelse og omvendelse av fortapte sjeler, er det ikke derfor, at vi ikke har benyttet Jesu blod som det alt formående pant på bønnhørelse? La oss ikke lenger så sparsomt benytte oss av det «dyrebare blod» i vår bønn for synderes frelse og velsignelse for de troende. La oss fremholde det som vår eneste og faste grunn og la oss prøve Gud om han ikke vil åpne himmelens sluser og utgyde så stor velsignelse, at vi ikke skulle ha rom nok å ta imot (Mal. 3. 10).