fortale

FORTALE

Fra min tidligste barndom har jeg vært dratt mot kristendommen. Da jeg var ganske liten, pleide jeg å fremsi mine bønner gjentatte ganger, for jeg hadde hørt, at enhver ting som ble utført på jorden, ble nedskrevet i himmelen, og jeg ønsket å ha så meget som mulig opptegnet der til min fordel. Da jeg var omkring ti år gammel, hørte jeg om noen som ikke trodde at bibelen var Guds ord, og dette fikk meg til å tvile på om det var en Gud. Dersom han hadde gitt en åpenbarelse av sin vilje til mennesket, ville den være kommet i en slik form, at det ville være umulig for noen å tvile på den. Jeg forestilte meg at dersom Gud ville, kunne han skrive med store bokstaver på himmelens hvelving: «Jeg er Herren», og enhver ville se det og tro. Og dersom bibelen var fra Gud, måtte dens åpenbarelse være skjedd så uimotsigelig klart, at det ville være umulig å tvile på dens guddommelige opprinnelse. Dette var ingen grunnet overbevisning og min tvil ble plutselig omstyrtet ved en drøm. Jeg syntes å føle en overmåte sterk hete som tilsist ble så skrekkelig, at himmelen ble revet sund og innhyllet i flammer. Over den brennende sky så jeg med store ildbokstaver: «Jeg er Herren». På samme tid var jeg overbevist om, at det var for sent for vantro mennesker å ha noen nytte av dette, og at de som ikke hadde trodd på bibelen, nå ville finne ut at den var sann. Da jeg ikke før hadde fått noen veiledning i bibelens sannheter, støtte jeg på mange vanskeligheter med hensyn til dens lærdommer, særlig de som angikk treenigheten. Jeg kunne ikke begripe enten Gud og Kristus var ett eller to vesener, og da jeg bare var tolv år gammel, var jeg for redd til å spørre de eldre. I skolen lærte jeg å forstå nødvendigheten av daglig bønn, og på hjemveien ønsket jeg inderlig at vi kunne be sammen i mitt hjem, men frykten var sterkere enn min overbevisning, så jeg torde ikke komme med noe forslag. Da jeg ikke hadde noen kristne venner til å gi meg råd, hjelp og oppmuntring, forsvant snart disse inntrykk og jeg ble helt overlatt til mine omgivelsers makt. I en naboby hvor jeg gikk på skole, ble jeg undervist i sannheten. Da jeg skulle reise hjem, fikk jeg råd av en kristen dame om hvorledes jeg skulle forholde meg etter min hjemkomst. Jeg kom i en ansvarlig stilling og følte en moralsk innflytelse på mitt sinn, så jeg strebet etter det gode, rette og sanne.

Jeg var meget glad i lesning, og da jeg hadde mange utmerkede bøker av historisk og litterært innhold, kunne jeg helt tilfredsstille min smak. Å erverve meg kunnskaper var mitt store mål. Jeg følte en brennende tørst etter viten, og alle verker, med unntagelse av lett lesning, leste jeg dag og natt. Alvorlig litteratur tiltalte meg mest, og jeg beriket min ånd med nyttige kunnskaper i forskjellige retninger. Da jeg var femten år, var jeg så opptatt med bøker at jeg sluttet med å gå i kirken for å bruke søndagen til lesning. Jeg innså snart at dette var meget galt og sluttet med det. I løpet av noen få år ble jeg kjent med den mest evangeliske predikant i den by hvor jeg oppholdt meg, forlot en veltalende predikant, hvis taler var for meg kun som en «liflig sang,» (Esek. 33, 32) for å lytte til Guds nådes evangelium. Det forandret vesentlig min tankeretning og valget av min lesning. Av naturen var jeg mottagelig for åndelige inntrykk, og jeg ble heretter alvorlig, from og religiøs. Jeg brakte min begjærlighet etter kunnskap inn i min religion. Jeg ransaket skriften og leste kristelige bøker med brennende alvor og utrettelighet. Jeg fikk Fleetwoods «Kristi Liv», som jeg leste igjennom mange ganger. Jeg var så opptatt av den, at jeg ofte satt og leste til klokken to eller tre om morgenen uten å føle tretthet. De forhold jeg levde under, og de prøvelser som skygget over min sti, var uten tvil medvirkende til å gjøre meg alvorlig stemt og kaste meg inn i kristelige botsøvelser.

Av undervisningen fra prekestolen og fra min egen lesning, ble jeg snart til en viss grad bekjent med den kristelige lære, og trodde derfor at jeg var en sann kristen. Jeg syntes da det var min plikt å forene meg med en kristelig forsamling. Jeg var fullt i stand til å besvare alle spørsmål som ble stilt til meg, for ingen spurte meg: «Er du født på ny?» Jeg ble medlem av en forsamling og mottok regelmessig Herrens nattverd. Hver søndag gikk jeg en lang vei til et bønnemøte som holdtes kl. 8 om morgenen. Men det var alt sammen «arbeide», for jeg trodde jeg hadde ervervet en særlig fortjeneste, når jeg utførte denne gjerning. Dog følte jeg også en merkelig glede ved å gjøre godt. Jeg kom også inn i en bibelklasse og forberedte meg så grundig for den, at jeg overstrålte alle de andre med min kunnskap. For å kunne bedømme skriften ennå nøyere fullkomment, begynte jeg å lese bibelen med kommentar. Etter å ha lest den ved hjelp av en fortolker, fikk jeg en annen og vedble således med den mest ufortrødne omhu og utholdenhet.

Ved hjelp av disse tilbrakte jeg mange timer med å ransake bibelen, og gledet meg mere i det enn i noe annet, - - - men det var ikke av kjærlighet til Gud, men bare for å samle kunnskaper. Jeg kan ikke huske at jeg hadde noen virkelig følelse av synd, verken før jeg ble et menighetsmedlem, eller mange år deretter, og følgelig leste jeg bibelen mere med min forstand, enn med samvittigheten og hjertet. Jeg søkte ved å ransake å forstå Gud, og var uvitende om den kjensgjerning, at Han alene kan kjennes av oss gjennom våre åndelige behov. Jeg trodde at jeg så sannheten klart nok, men da jeg aldri hadde vært virkelig overbevist om, at jeg var en fortapt synder, så hadde jeg aldri bedt av hjertet: «Herre frels meg, jeg forgår!» I årenes løp ble jeg mindre og mindre tilfreds med min religion og med meg selv. Men når jeg så følte meg ulykkelig, gikk jeg ikke like til Jesus, men forsøkte tvert imot å bli frelst ved å lese, arbeide og be, og til en tid syntes jeg det lyktes. I hele min oppførsel var jeg meget samvittighetsfull og etterlignelsesverdig. Men ifølge min samvittighet var jeg ulykkelig, hvis jeg en dag unnlot å lese en hel del eller utføre andre plikter. Morgenvisitter plaget meg ofte, da de i regelen viste seg å være en avbrytelse i mine selvforeskrevne plikter. Når jeg kom sammen med behagelige, forstandige venner og ble fordypet i samtale med dem, glemte jeg alt angående guddommelige ting. Men når jeg atter var alene, hadde jeg et uhyre arbeide med å bringe mitt forstyrrede indre i den rette kurs. Når jeg således var dratt vekk fra Gud, hendte det også at jeg vedble i denne tilstand og utsatte med å vende om. Dette ble i alminnelighet etterfulgt av kamp, anger, fornyede bestrebelser og vedholdende bot. Å vedlikeholde en gudsfrykt etter mitt system, var et meget vanskelig og utilfredsstillende arbeide. Så lenge jeg gjorde gode gjerninger, leste meget og oppfylte min ånd med bibelens sannheter, utførte min plikt som søndagsskolelærer, traktatutdeler og husbesøk og var tilstrekkelig alvorlig, følte jeg meg vel tilfreds. Men hvis jeg forsømte min plikt, ble jeg ulykkelig.

Jeg var overordentlig streng og samvittighetsfull, bestemt i min oppførsel og fordret sann gudsfrykt av meg selv og andre. Jeg arbeidet meg frem gjennom dette dynd av lovmessighet i mange år. Det falt meg aldri inn at min religion led av en overmåte stor feil. Mitt hjerte var utilfredsstilt. Min samvittighet som delvis var våken, ble brakt til taushet ved gjerninger. Den ble ikke tilfredsstilt ved rettferdiggjørelse eller renset fra døde gjerninger ved den Ene rettferdiges blod. Min villfarelse var den, at jeg trodde gudsfrykt bestod i viten i stedet for virkeligheter. Da min samvittighet ikke var åndelig våken, holdt jeg standhaftig ved i mitt selvbedrag i nesten 12 år. Jeg tror nå at det var en av mine villfarelser, som mer enn noe annet bidro til å holde meg i denne ulykkelige tilstand. Jeg anså mine bønner ytterst uverdige til å komme frem for Gud. I stedet for å kaste meg med all min synd og uverdighet for nådens trone og komme i umiddelbar forening med frelsens Gud, benyttet jeg meg bare av andres bønner. Jeg pleide ofte i dagens løp å utrope mine egne bønner, men når jeg skulle frem for Gud til de bestemte tider, følte jeg meg aldeles uverdig og udyktig til å ordne min tale til ham, så jeg alltid innskrenket meg til å bruke andres sprog. Da min bønn ble ansett som en fortjenstfull gjerning, trodde jeg at den måtte være vel ordnet, dersom den skulle bli antatt. Jeg fryktet for å gjøre meg skyldig i en lang og trettende tiltale til den guddommelige majestet. Den Hellige Ånd ville være kommet meg til hjelp i min skrøpelighet og ville gjort forbønn for meg, men jeg hadde ikke den fjerneste tanke om, at jeg ved et troens blikk til himmelen kunne sikre meg hans nådige bistand. I stedet for å «be i Den Hellige Ånd», ba jeg bare med mine medmenneskers ord. Undertiden passet de for min tilstand, men som oftest ikke. De syntes alltid å holde meg på avstand fra Gud og fra å nyte et virkelig personlig samfunn med «Miskunns Fader og all trøsts Gud.» (2 Kor. 1,3).

I denne ulykkelige tilstand tilbrakte og mistet jeg min ungdom og «var ikke blitt hjulpen, men var heller blitt verre». (Mark. 5. 26). Jeg hadde vært religiøs, plikttro og samvittighetsfull, men det hadde alt vært for å opprette en egen rettferdighet etter mitt begrep. Jeg avviste midtpunktet for all guddommelig åpenbarelse, nemlig at «Jesus Kristus kom til verden for å frelse syndere.» (1 Tim. 1, 15). «Men Gud som er rik på miskunn», (Ef. 2.4) hadde medlidenhet med meg og ved Den Hellige Ånds nåde «åpenbarte sin Sønn i meg.» (Gal. 1. 16) og «omskiftet dødsskygge til morgen.» (Amos 5. 8).

Det første glimt av evangeliets lys, som trengte inn i mitt formørkede sinn, fikk jeg ved å lese en liten traktat, hvor det ble henvist til Luthers omvendelse. Da disse ord av trosbekjennelsen: «Jeg tror på syndenes forlatelse,» ble uttalte i hans nærværelse, bevarte og gjentok han dem siden på sin sykeseng. Man forklarte ham at han ikke bare måtte tro på Davids eller Peters synders forlatelse, men at han måtte tro på sine egne synders forlatelse. Denne sannhet ble begynnelsen til fred og forlatelse for hans sjel. Ved å lese dette, følte jeg at min sjel ble besøkt av et himmelsk lys. Jeg ble ledet til å se at syndenes forlatelse var en gave og en personlig velsignelse, men jeg var ikke viss på at min tro var riktig.

Kort tid etter leste jeg Romaine's «Troens Liv» og støtte på denne setning: «Den svakeste troende er likeså dyrebar for Jesus og likeså trygg som den sterkeste.» En lysstråle fra det høye var kommet til meg, og snart følte jeg meg omstrålt av middagssolens glans fra himmelens herlighet. Den store Opplyser fylte min sjel med all sin forvandlende nærværelse. «Han som bød at lys skulle skinne frem av mørke, han er den som også har latt det skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn skulle stråle frem fra oss». (2 Kor. 4, 6). Jeg var viss på den guddommelige nærhet og trodde at det hellige lys som var kommet inn i min sjel var like fra himmelen. I samme øyeblikk som dekket falt fra mine øyne, syntes jeg at Jesus var midtpunktet, kjernen og summen av åpenbaringen, og med ham som nøkkelen, syntes jeg å kunne forstå alt som noen gang var skrevet om religion. Min ånd frydet sig i Gud min frelser. Meg selv og min fortjeneste forekom meg å være fordømmelig, ytterst foraktelig og verdiløs. Kristus var alt. Min sjel var fylt med guddommelig lys og glødet av kjærlighet til Jesus, og jeg sa til meg selv: Hvorledes kan jeg ha vært så blind, at jeg ikke har sett frelsens vei, da det er så klart åpenbart at «Jesus Kristus er alt i alle,» og at vi er «fullkomne i ham», ikke «i ham» og våre egne gjerninger i forening - men i ham alene! Sannheten er så klar som middagssolen, at Jesus er selv syndebæreren og frelseren, og jeg med mine lovgjerninger og samvittighetsfulle botferdighet er intet, men kun som «et besmittet kledebon». Jeg hadde lest hundrede ganger, at Jesus kom for å »søke og frelse det som var fortapt», og denne sannhet gikk igjennom hele Guds ord. Allikevel hadde jeg aldri sett det før nå. Å! hvor blind jeg hadde vært for Jesu herlighet! Hvor bedrøvelig å tenke på, at jeg hadde lest så mye om ham med tilslørte øyne og aldri hadde sett hans herlighet som frelser før denne velsignede time. Nå ønsket jeg bare at alle kunne se Herren som jeg så ham. Jeg forundret meg over at de ikke gjorde det, og jeg trodde at jeg måtte kunne fremstille ham så klart og tydelig som den «som er blitt oss visdom fra Gud og rettferdighet og helliggjørelse og forløsning». 1 Kor. 1.30. Jeg trodde jeg kunne fremstille ham slik at det måtte være umulig ikke å tro på ham, motta ham som deres frelser og fylles med himmelsk fryd og glede. Men jeg fant at den gamle Adam var den unge Melancton for sterk.

Omtrent på samme tid hørte jeg engang en preken. Taleren var nesten ferdig, og jeg hadde ennå ikke funnet noe i hele prekenen som kunne tilfredsstille min sjel. Som slutningsord gjentok han: «Kristus er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror». (Rom 10. 4). Den Hellige Ånd brakte dette med stor kraft til mitt hjerte, så jeg atter ble fylt med lys, liv og kjærlighet til Gud. Når Den Hellige Ånd får åpnet våre øyne, hvor skrekkelig det da forekommer en syndig, skapning å ha forsøkt på å forarbeide en rettferdighet som bare kunne tilveiebringes av skaperen. «Kristus er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror». Som en troende fant jeg, at i stedet for å begynne med å oppfylle loven, var jeg nå berettiget til å begynne ved lovens ende. Hva jeg hadde tenkt ville være målet for et liv i lydighet, fant jeg nå fremstilt for meg i Kristi evangelium «som det punkt hvorfra jeg måtte begynne». Å motta Kristus i et øyeblikk som min fullkomne rettferdighet, etter at jeg gjennom den beste del av mitt liv hadde forsøkt å opprette en egen rettferdighet, det var for meg som «Liv av døde». (Rom. 11.15).

Er dette min erfaring? Nei det er ikke min, men en annens, som ble overlatt til meg da jeg holdt på å skrive denne fortale. Jeg fant den så passende, at jeg har nedskrevet den som den mest passende fortale til dette skrift. Det finnes sikkert mange slike tilfeller. Jeg er redd for at mange av de sterkt «religiøse» mennesker i våre kirker, etc., er ukjente med «Guds sanne nåde», (1 Pet. 5.12) og som ikke ser Kristus som «lovens ende til rettferdighet for hver den som tror». Jeg er også redd for den blanding av loven og evangeliet som fremholdes i den alminnelige undervisning. Bekymrede sjeler får det inntrykk, at de må gjøre noe for å oppnå «Livsens rettferdiggjørelse» (Rom. 5. 18). Når vi ser på de hundreder og tusener i vårt og andre land som er vakte opp av Den Hellige Ånd, så tror jeg at vi ikke kan gjøre noe bedre enn å fremholde, at «nå er Guds rettferdighet uten loven åpenbart, nemlig Guds rettferdighet ved troen på Jesus Kristus for alle og over alle som tror». (Rom. 3. 21, 22). Vi hører undertiden om «Jesu krav» til syndere; men det blir bare å forveksle Kristus med Moses og fremstille hans frelse som en forbedret kunngjørelse av loven «gitt ved Moses», men de glemmer at «nåden og sannheten er kommet ved Jesus Kristus». (Johs. 1.17). Evangeliet inneholder strengt tatt verken fordringer, befalinger eller trusler, men er et glad budskap til syndige mennesker ved Kristus, åpenbarte i lærdommer og løfter. Disse lærdommer er åpenbarte for mennesker som er hårdhjertede syndere og langt fra rettferdige. Det er ingen betingelser i den gode nyhet fra himmelen om hjelp fra Gud for fortapte skapninger av Adams slekt gjennom Jesus Kristus. Alle befalinger til å tro og angre, tilhører og kommer fra loven. Evangeliet er beretningen om en fred som er gjort ved Jesu blod for stakkars syndere og tilbudt dem. Evangeliet er et budskap om frihet for fangne, om tilgivelse for fordømte forbrytere, og om fred for opprørere. Det er et rop om liv for døde, om redning for dem som ligger på randen av helvete og fordømmelsen. I sannhet! Det er ikke evangeliet i seg selv, men Kristus åpenbart i det, som frelser syndere. Det er Kristus som må mottas, men han blir mottatt og skjenket i evangeliet, som nå fremholder Kristus for troens øye. Evangeliet er, med hensyn til Kristus, hva stangen var for kobberslangen. Evangeliet påtvinger oss ingen fordringer, som vi ikke kan oppfylle. Det fremstiller for oss Guds frie nåde i Jesus Kristus og tillater oss å fordre Guds Sønn som vår forløser og ved ham nyte »alle ting», som hører til troens liv og håp om herlighet. Vi er ikke oppfordret til å gi Gud noe for frelsen. Han er den store giver. Vår rette stilling er å stå for ham som tiggere og motta. «Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, hvorledes skal han kunne annet enn gi oss alle ting med ham?» (Rom. 8. 32). Evangeliet om Guds nåde består ikke i å påtvinge den plikt som uttrykkes i de vanlige ord: «Gi ditt hjerte til Jesus». Dette blir ofte uforstandig pålagt dem som søker etter frelse, som om dette var evangeliet. Selve evangeliets natur inneholdes i disse ord: «Da vi altså, brødre, i Jesu blod har frimodighet til å gå inn i helligdommen, hvortil han har innviet oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød, og da vi har en stor prest over Guds hus, så la oss trede frem med sanndru hjerte i troens fulle visshet, renset på hjerterne fra en ond samvittighet og tvettet på legemet med rent vann». (Hebr. 10. 19-22)

«Gi ditt hjerte til Kristus» er snarere lov enn evangelium. Det er ganske riktig at det skulle gjøres, for Gud selv befaler det. Men å påtvinge noen å gjøre det er langt fra å være et evangelium. Det sanne evangelium er: Motta den frie frelsens gave fra synd og dom ved å motta den herre Jesus Kristus selv, og alle de velsignelser som han har ervervet med sitt eget blod. Da vil ditt hjerte bli hans fra dette øyeblikk, hengitt til ham ikke ved lov, men av kjærlighet. Dersom du får kjærlighet fra hans hjerte utøst i ditt ved hans velsignede Ånd, vil du av frivillig og åndelig drift gi ditt hjerte og alt hva du eier til ham. Det er ganske rett at du gir ham ditt hjerte, men hvis du ikke først mottar hans, vil du aldri gi ham ditt.

Hensikten med denne bok er å fremstille «Guds sanne nåde», uten lovens gjerninger og alene ved «Jesu blod». (Hebr. 10.19). Vårt store mål er Kristi ære ved synderes omvendelse. Det middel vi vil benytte for dette formål er den enkle uttalelse om skriftens store sannhet, den sannhet som sier, at vi er frelste på engang, fullkomment, og for alltid. Vi har ikke noen som helst del i vår frelse, men som tiggere mottar vi den «frie gave» ervervet oss ved det «dyrebare Kristi blod». (1 Pet. 1. 19) Til alle dem som anstrenger seg for å bringe noe av deres eget i stand, som betaling til Gud for å kjøpe frelsen, har vi søkt å vise det fullstendig unyttige i alle slike forsøk. Vi håper at vi med noen klarhet og på flere forskjellige måter, har vært i stand til å vise, at all sann kristendom har en særegen begynnelse. Denne begynnelse regnes fra den tid da en synder er overbevist om sin fullstendig fortapte tilstand, og tror i sitt hjerte at Jesus så fullkomment har utført den gjerning Gud ga ham å gjøre, at han kunne si før han oppga ånden: «Det er fullbrakt». (Joh.s 19.30) «I hvem vi har forløsningen ved hans blod, nemlig syndenes forlatelse, etter hans nådes rikdom» (Ef. 1. 7). «Han som bar våre synder på sitt legeme på treet». (1 Pet. 2.24). "Han gjorde fred ved hans korses blod." (Kol. 1. 20) så vi kunne med engang komme nær til ved Kristi blod (Ef. 2. 13), uten den minste delaktighet fra vår side. Han "hvem Gud stilte til skue i hans blod, som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet," (Rom. 3.25) og idet han tilgir synd, vil han tilgi all synd, ved troen på ham. Hans eget vitnesbyrd er: «Og Jesus, hans Sønns blod renser oss fra all synd». (1 Joh.1.7).

«Jesu blod» er grunnen til fred med Gud for enhver troende synder her nede, og det vil bli gjenstanden for de frelstes evige sang der oppe. Det er vårt alt for antagelse hos Gud, syndenes forlatelse, «livsens rettferdiggjørelse», for opptagelse i Guds familie, for hellighet og herlighet. Likesom alteret med dets strømmer av blod sto ved selve inngangen til det gamle tabernakel, således møter også den herre Jesus Kristus og hans korses blod oss ved inngangen til de frelstes menighet. Det blod som Jesus utgjød som «en soning for våre synder», (1 Johs. 2. 2) ligger ved selve begynnelsen av den kristnes liv. Det er de kristnes abc å lære og kjenne verdien av «oversprengningens blod». (Hebr. 12. 24). Det første skritt på en kristens bane er å tro på den »Herre Jesus, så skal du bli frelst». (Ap. gi. 16. 31).

Jesu blod er vårt store og eneste emne i denne bok. Måtte Den Hellige Ånd bruke den evangeliske sannhet den inneholder, som «en Guds kraft til frelse for hver den som tror». (Rom. 1, 16).

Forfatteren vil tilføye at han med forsett har opptatt utdrag av andre forfattere, for at den bekymrede sjel må nyte fordelen av å ha den frelsende sannhet forelagt i forskjellige betraktninger. De kristne som er lærte av Ånden er fullkommen enige med hensyn til den eneste vei for synderes antagelse hos Gud «ved Jesu bod». Den utgis nå med den inderlige bønn, at Den Hellige Ånd må velsigne den for enhver som leser den, at de måtte «i Jesu blod ha frimodighet til å gå inn i helligdommen». (Hebr. 10.19) og lære å synge «med frydefull røst» de forløstes sang: »Ham som elsker oss og har fridd oss fra våre synder med sitt blod, og som har gjort oss til et kongerike, til prester for Gud og sin Fader, ham tilhører ærenog styrken i all evighet». Amen! (Åp. 1.5, 6).

Til toppen