Se på Kristus!

Du klager mye over deg selv. Men tvinger din elendighet deg til mer å se på Kristus og mindre på deg selv, er det rett fatt med deg. Ellers er dine klagesanger bare hykleri.

Usselt og jammerlig er det at en skryter av sine gode gjerninger, nådekjensler og den hjertetrøst en erfarer når en bare burde se på Jesus. Slikt skryt gjør deg bare stolt. Men å se på Kristi nåde, det ydmyker deg. «For av nåde er dere frelst ved tro, og det ikke av dere selv, det er Guds gave,» heter det i Ef. 2, 8.

Under alle dine fristelser og anfektelser må du ikke bli motløs (Jak. 1, 2). Gud vil ikke at du skal drukne i disse bølger, men bare bli løftet bort fra deg selv opp på klippen Kristus.

Du kan bli ført så dypt ned at du ser du ligger på randen av helvete og er på nippet til å bli styrtet ned i det. Men du kan ikke bli ført dypere enn til helvetets gap. Hvor mange hellige har ikke vært der og blitt ille medfarne av Satan! Men endog der får du lov å rope til Herren og se opp til Hans hellige tempel (Jonas 2, 4-5).

1 Jerusalems tempel fikk ingen gå inn som ikke var renset og hadde med seg et offer (Ap.gj. 21, 26; 4 Mos. 6, 2. 13. 18). I det tempel som var bygd med hender, fikk bare de rene gå inn. For hver og en måtte man bære fram et offer. Men nå er Kristus vårt tempel, vårt offer, vårt alter og vår yppersteprest, som ingen andre enn fattige syndere får nærme seg og ikke med noe annet offer enn det blod Han en gang for alle har utgytt for oss (Hebr. 7, 21- 26; 4, 15-16; 10, 19. 22).

Tenk på alle dem i himmelen som har fullført løpet ved Guds nåde alene! Du tenker vel: Hvilket stort nådens minnesmerke ble jeg ikke da! Men jeg svarer: Tenk etter hvordan du også blant de mange tusen kan bli et lite herlig nådens underverk! Den største synder har jo aldri vært for stor for Kristi nåde.

Mist ikke motet, men sett ditt håp til din Gud og din Frelser! Også da når skyene er mørkest, se på Kristus, Han som er opphøyd til himmelen for at alle fattige syndere stadig skal vende øynene mot Ham! Satan og din samvittighet kan laste deg så mye de vil. Kristus skal ha det siste ordet. Han er jo en dommer over levende og døde, og bare Han har rett til å treffe den avgjørelse som ordner din forvirrede sak. Hans blod taler bare om forsoning. Alt er fullbrakt (Kol. 1, 20). Det samme blod renser oss (1 Joh. 1, 7; Hebr. 9, 13-14) ; det er løsepenge og forløsning (Ap.gj. 20, 28; 1 Pet. 1, 19), rettferdiggjørelse (Rom. 5,9), det gir oss adgang til Gud (Ef. 2, 13). Ikke en dråpe av dette blod er utgytt fåfengt.

Stå stille og hør hva Gud Herren taler: «For Han taler fred til sitt folk og, til sine fromme - bare de ikke vender tilbake til dårskap» (Slm. 85,9). Han tilsier nåde, barmhjertighet og fred (2 Tim. 1,2).

Dette er Faderens og Krist språk:

Se på Kristus!

Vent med inderlig lengsel og bønn på Kristi åpenbaring som på morgenstjernen! (Joh.åp. 22, 16). Han skal visselig tre, fram som en fager morgenrøde og som et regn som væter jorden (Hos. 6,3; 2 Pet. 1, 19). Likeså lite som solen kan hindres i å gå opp, - likeså lite kan Kristus, rettferdighetens sol (Mal. 4, 2), hindres å bestråle og varme opp ditt kalde hjerte. Se ikke et øyeblikk bort fra Kristus! Om du i din sorg over synden ikke ser på Kristus, så er din sorg nytteløs (Sak. 12, 10).

I alle dine gjøremål og før du gjør noe - se på Kristus, og du har forlatelse. Se på Kristus, slik at du kan fullbyrde ditt arbeid, og det kan behage Ham! Gjør du ikke det, handler du kjødelig og lettsindig.

Gjør ikke lov av evangelium, som onn det ennå sto noe igjen for deg å gjøre og lide og Kristus bare halvveis var midler, så at du ennå måtte dra på en del av dine synder og bøte for dem. Visst må du la synden sønderknuse ditt hjerte, men la den ikke slå ned ditt håp til evangeliet.

Se, her mer på rettferdiggjørelsen enn på helliggjørelsen! Gjør i de viktigste budene av Kristus ingen Moses, Som bare truer og fordrer; men se på Kristus som en løftets mann og en borgsmann som har påtatt seg å utføre gjerningen! Har du sett mer på dine, egne gjerninger, plikter, dyder og slikt enn på Kristi fortjeneste, så får du betale dyrt for det. Er det vel da noe rart at du alltid klager? Kristi fortjeneste bør alene uten dem være grunnen til ditt håp som du kan holde deg til og hvile på. Kristus alene er vårt herlighetshåp (Kol. 1, 27).

Når vi trer fram for Gud, må vi ikke ha noe annet med oss enn Kristus. Hva vi så gjør av oss selv for å bli verdige, er en gift som forderver troen. Den som bygger på gode gjerninger, nådegaver, nådeserfaringer og den slags, han kjenner ikke Kristi fortjeneste (Jonas 2, 8. 9).

Det er dette som gjør troen så vanskelig og fremmed for naturen. Vil du tro rett og holde fram i troen, må du dag for dag lære å holde for tap og skarn alle dine fortrinn, din lydighet, dine gode gjerninger, gaver, tårer og følelser som du har kjent i ditt hjerte. Du skal holde deg tett og fast til Kristus, og intet annet.

Hver dag må dine egne gjerninger og egen hjelp bli intet. Hvert øyeblikk og åndedrag skal du ta alt av Guds hånd. Kristus er Guds gave (Joh. 4, 10). Troen er og en Guds gave (Ef. 2, 8). Likeledes er syndenes forlatelse en nådegave (Rom. 5, 16). Å, hvor larmer, fnyser og raser ikke naturen over at alt er en gave, og at den slett intet kan tilegne seg gjennom tårer og strev, og at alt det en selv gjør, er utelukket og intet verd har i himmelen!

Naturen ville ikke ha overlatt frelsen til Kristus, som gir for intet. Naturen møter Kristi frelse med mistro. Naturen ville ha laget en vei, hvor saligheten kjøpes med gjerninger. Den har avsky for Kristi fortjeneste, fordi Han gjør alt dens kram til intet. Naturen ville heller gjøre hva som helst for å bli salig ved det enn å gå til Kristus i tro og ha med Ham å gjøre. Kristus vil intet ha, men sjelen prøver av all makt å påtvinge Ham noe av sitt eget.

Her står striden. Har du noen gang sett hva Kristus har fortjent og hvor grenseløs stor Hans forsoning er, som Han vant med sin død? Det er nåde.

Ingen annen enn en fattig sjel som er i den største nød, kjenner storheten av Kristi fortjeneste (Rom. 5, 20 - 21). Den som bare er lite overbevist om sin fordervelse, akter og vurderer lite Kristi blod og fortjeneste.

Forsakte synder! Du ser deg om til høyre og venstre og sier: Hvem skal vise oss hva godt er? Du krafser i hop og legger sammen hele ditt forråd av gode gjerninger for å stille opp en rettferdighet som du vil frelse deg selv med. Men nå er det tid til å se på Kristus: «Vend dere til meg og bli frelst, alle jordens ender!» (Jes. 45, 21. 22.) Han er Frelseren og ingen annen foruten Ham. Se deg om hvor du vil - du er fortapt. Gud ser bare på Kristus. Se heller ikke du på noe annet!

Kristus er blitt opphøyd som kobberormen i ørkenen, så syndere fra alle verdens ender skal se Ham. Det svakeste blikk på Ham er saliggjørende, den minste berøring av Ham helbreder deg (Mt. 9, 21-22).

Gud vil at du skal se på Kristus. Derfor har Han satt Ham på en høy herlighetstrone, åpenbar for alle arme synderes øyne (Joh. 6, 39-40). Du har utallige årsaker til å se på Ham som Guds lam som borttar dine synder (Joh. 1, 29), og ikke en eneste årsak til å vende blikket fra Ham (Rom. 8, 34-35). Han er saktmodig og ydmyk av hjertet (Mt. 11, 29). Han vil selv gjøre alt som Han fordrer av dem Han har skapt, bære deres skrøpelighet, ikke være seg selv til behag (Rom. 15, 1-3. 5. 7) eller vise til lovens fordringer. Han skal med saktmodig ånd atter hjelpe deg til rette og bære dine byrder (Gal. 6, 1. 2). Han skal forlate deg, ikke bare syv ganger, men sytti ganger syv ganger (Mt. 18, 21. 22). Dette var vanskelig å tro for apostelen Peter. For da det faller så tungt for oss mennesker å forlate dem som har syndet mot oss, så tenker vi at Kristus også er likeså hard som vi.