3

Det Gamle Evangelium

Den levende tro

Menneskene kan nok tale om troen så lenge de har helsen. Men det er få som riktig kjenner til hva troen er. Kristus er Den hellige skrifts hemmelighet, og nåden Kristi hemmelighet. Troen er det mest underfulle i hele verden. Legger du til det aller minste av ditt eget, så har du skjemt bort alt sammen. Kristus ser ikke på det som om det skulle være tro.

Når du tror og kommer til Kristus, må du legge igjen all din egen rettferdighet og ikke ha noe annet med deg enn din synd. Det høres hardt ut, men jeg må si det enda en gang: Du må la all din hellighet, helliggjørelse, dine gode gjerninger og gudfryktighetsøvelser fare og ikke ta annet med deg til Ham enn dine feil og din elendighet. Ellers høver ikke Kristus for deg eller du for Ham. Kristus alene vil være din forløser. Her får du ikke se deg som annet enn en fortapt synder, ellers kommer Kristus og du aldri overens.

Det finnes ingenting i verden som er så vanskelig som å ta imot Kristus alene som sin rettferdighet, det vil si: erkjenne Ham som Kristus (Matt. 16, 17; Joh. 6, 60). Om du bare setter det aller ringeste av ditt eget ved siden av Ham, så er Han ikke mer Kristus for deg.

Hvis du støtter deg til noe annet enn Kristus når du går til Gud for å bli antatt av Ham, så kall det en Antikrist og byd det vike fra deg. La Kristi rettferd alene få råde! Utenom Ham er alt Babel. Det må falle om Kristus skal bli stående. Men du skal fryde deg den dagen Babel faller. Kristus har trådt persekaret alene, og ingen blant folkene var med Ham (Jes. 63, 3). Hva du setter ved siden av Ham, skal Han en gang i vrede trampe ned.

Du mener at det er lett å tro. Men er din tro noensinne blitt satt på prøve i anfektelsens stund, og er du riktig blitt stående ansikt til ansikt med dine synder? Har Satan noen gang fått lov å anfekte din tro? Og har Guds vrede noen gang hvilt på din samvittighet som en tung byrde? Om du har vært i helvetets og dødens gap, har Gud kunnet vise deg Kristus som løsepenge for deg, som din talsmann og din rettferdighet. Da har du kunnet si: Jeg ser at det er nåde nok i Kristus. Og nå kan jeg nynne på det største ord i verden og si: Jeg tror. En uprøvd tro er en ubestandig tro.

Til troen hører en inderlig overtydning i hjertet hos en angrende og åndelig fattig sjel om Kristi blods fortjeneste og om Hans oppriktige trang og vilje til å gjøre deg salig - bare fordi Han har barmhjertighet med deg nettopp fordi du er en slik synder som trenger rettferdighet. Store under, i seg selv ikke lettere enn å skape en verden! Ingen naturkrefter er så sterke at de når syndens og skyldens storm overfaller deg, virkelig kan hjelpe deg til å tro at det ennå finnes nåde for deg i Kristus, som du, arme sjel, kunne bli frelst ved. Når Satan anklager samvittigheten for synden, så er det evangelisk rett at synderen ser at synden er lagt på Kristus. På den måte gjør en Kristus til Kristus. Å ta imot Kristi rettferd alene og ikke ville bli salig på annen måte enn gjennom Hans blodige fortjeneste, det er hovedsummen av evangeliet. Når en sjel både når den øver sine beste gjerninger og når den er i den ytterste nød, kan si: Intet annet enn Kristus, Kristus alene er for meg blitt rettferdighet, helliggjørelse og forløsning, ikke det av ydmykhet som jeg finner hos meg selv, nei, nei, ingen av mine såkalte gode gjerninger - ja, heller ikke de nådekjensler og liflige rørsler som jeg har kjent i meg -, da er sjelen i den stilling at ingen stormer kan skade eller overrumple den.