Ved troen alene

Av Aanund Tønnesen

"For vi holder for at mennesket blir rettferdiggjort av tro, uten lovgjerninger."
Rom. 3,28.

Ved troen alene - det høres lettvint ut.

For det gamle menneske er det imidlertid ikke lettvint. For «jeg» må dø, når det blir alvor av å rettferdiggjøres «ved troen alene».

Her er sikkert grunnen til at dette er så vanskelig å holde fast på både læremessig og i livet.

Troen på mennesket er det vanskelig for oss å oppgi. Hva det dog har vært lidt og kjempet av den grunn.

Det gamle menneske kjemper for livet. Derfor blir omvendelsen en veldig kamp. Det som egentlig gjør den så tung er dette at «jeg» vil ha det godt med Gud, men ikke dø.

Vi har ovenfor forsøkt å følge denne kamp (i forrige kap. ikke gjengitt her). Ennå vil vi bare stanse ved den vanskelighet for troen som kommer av at vi har så lett for å gjøre troen til en prestasjon, en gjerning.

Uten tro er det visselig umulig å bli frelst. Det står så ofte i Skriften, at det ikke er rom for misforståelse. Det står også at det ikke skal mer til fra vår side enn tro, bare tro.

Vanskeligheten oppstår ved at vi har så lett for å betrakte troen som noe verdifullt hos oss selv. Slik at Gud for dens skyld skulle rettferdiggjøre synderen.

Enten kan man da se i troen et bevis på at sinnet er blitt forandret. Eller man kan betrakte troen som det første skritt på hellighetens vei. Så blir rettferdiggjørelsens nåde en slags forskudd. Gud tar i betraktning det synderen skal bli i fremtiden. Han ser ham for seg i den stund da synderens helliggjørelse er fullendt og den siste syndige lyst er drept. Derfor kan Han allerede på forhånd uttale sin frifinnelsesdom og erklære synderen for å være det han i fremtiden skal bli.

Ved første øyekast kan det synes spissfindig å sysle med disse tanker. Men tenker man seg litt om, vil man lett innse hvilken veldig praktisk betydning det har for kristenlivet å holde fast på at det er og blir «ved troen alene» vi kan bestå for Gud.

Ved de ovennevnte tanker forkludres trosforholdet. Er troen en verdi Gud finner hos meg, da er altså min ære berget. Og Guds ære forminsket i samme grad. «Jeg» berger seg igjennom, selv om det skjer «ved Guds hjelp».

Men frelsen er og blir Guds verk alene. Derfor heter det «ved troen, uten lovgjerninger». Rom. 3, 28. Troen er gjerningenes motsetning. Den er ikke fortjenstfull, men en erklæring om min fullstendige avmakt, intethet og hjelpeløshet.

Paulus blir ikke trett av å gjenta at «vår ros er utelukket» ved troen.

Var dette ikke så, ville det sannelig bli vanskelig å hvile i tro.

Det er vel derfor Gud sørger for at den som kommer til troen ikke ser sin egen tro. Han finner intet godt og verdifullt hos seg slev. All ros er fratatt ham. Selv mener han at han er blitt «avstumpet». Han kan ikke lenger tro. Men han legger dog sin dødssyke sjel i Guds hånd.

Selv ser han ikke at det han gjør, er nettopp å tro. For troen blir til i den som er tilintetgjort. Den som ikke lenger regner med seg selv, han regner bare med Gud. Og Gud regner bare med tro. Ved troen alene. Det betyr at Gud behøver ikke påvirkes for å gi meg nåde og syndenes forlatelse. Men ved å gi meg omvendelse og tro, påvirker han meg til å ta imot - uforskyldt.

Vi tenker ofte smått om Gud. Vi har så vanskelig for å tro at Han er all nådes Gud. Og Gud har dog intet annet gjort siden fallets dag enn å oppsøke oss for å påvirke oss med alle mulige midler til å ta imot det Han mest av alt ønsker å gi oss: En full og fri syndenes forlatelse. Han er aldri uvillig til å gi. Men vi er ofte uvillige til å ta imot.

Hos oss spør han bare etter villighet. Men det å ta imot uforskyldt er merkelig nok det siste vi gjør. Dog ikke så helt merkelig forresten. For intet hos oss blir reddet på den måten. Men den som ikke vet noe annet råd, han er kommet til troen, enten han ser sin tro eller ikke.

Den rettferdiggjørende tro er noe passivt. Jeg gjør intet for å bli frelst. Jeg lar være å gjøre noe. Så lenge jeg var i aktivitet, fikk Gud intet gjøre. Men da jeg ble passiv, gjorde Han alt. Da overførte Han til meg alt hva Han allerede hadde gjort for meg. Det bli mitt - ved troen alene.

Den urolige sjel får ikke hvile før han får se at nåden er betingelsesløs.

Så se dog inn i dette Guds rike skattkammer, som heter uforskyldt nåde!

Du vil ikke synde mer. Men det er ikke derfor Gud tilgir din synd.

Du ønsker av hele ditt hjerte å leve et nytt, hellig liv i fremtiden. Men det er heller ikke derfor Gud rettferdiggjør deg.

Gud ser bort fra både din fortid og din fremtid og tilgir av bare nåde.

Han behøver intet vederlag av deg i form av et nytt sinn eller en forandret fremtid. Det eneste Han behøver, er den tilstand hos deg at du «hjelpeløs til nåden ser». Den tilstand kaller Guds ord å tro.