21 dag

Av det dype kaller jeg på deg, Herre! Sal. 130, 1.

Nøden lærer oss å be. Dog ikke alltid. Det er nød, som gjør taus, bitter, tillukket både for Gud og mennesker. Der er også en nød, som gjør altfor veltalende med klager alltid og til alle. Ofte overdrevne, usanne klagemål, uten likevekt, uten takt, uten selverkjennelse. Både den nød, som ikke kan tale og den, som ikke kan høre opp med å tale, mangler dybde. Det skal ikke mye dybde til å tenke: for meg nytter ingen bønn. Enn mindre til å gjøre sin bønn til et emne for sin snakkelyst.
Med nøden vil Herren just lodde dybden i vårt indre. Han vil se om vi er så fattige, så elendige, at vi trenger ham og hans frelse. Har du ikke følt, hvor ofte han har loddet din sjel og funnet: det mangler dybde?
Du er syk, du har det ondt. Venn, det er loddet som senkes. Kanskje siste gang.
Det er Herren. Herrens tukt.
Hvorfor gjør han det? Herrens tukt er Herrens nåde. Hvis han aldri gjorde det, kunne det aldri bli den rette dybde. Troens dybde, hvor det bitre og hårde utløses, og det overfladiske og løse samler seg - ikke i mange klager, - men i ett rop til Gud: «Av det dype kaller jeg på deg, Herre!»
Stille! Hør, av nådens dyp svarer Herren: «Jeg har sett mit folks elendighet, jeg har hørt deres rop.» (Landst. no. 273, 1).     

(Sogneprest Wulfsberg).