1 dag

Ransak meg, O Gud, og kjenn mit hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangehånde tanker, og se, om jeg er på smertens vei, og led meg på evighetens vei. 
Slm. 139, 23-24.

På hvilken vei er det jeg vandrer, mens timene svinner og årene flyr? På hvilken av de to veier? For der er jo altså i grunnen bare to: «Smertens vei» og «Evighetens vei.» Og det er et enten - eller. Smertens vei, det må jo være den vei, som, hvis den følges helt frem, ender i den store smerte - fortapelsens smerte. Og evighetens vei, det må være den vei, som ender i den salige evighet. På hvilken av disse to veier er det jeg går? Og hvordan skal jeg bli klar over det? Jeg må vel gjøre som David: be Gud ransake meg og prøve mitt hjerte og vise meg det, vise meg hva det er å gå på smertens vei og hva det er å gå på evighetens vei, og så vise meg hvor jeg går. 
Ja, Herre min Gud, vis meg det, og prent det dypt i min sjel, så jeg aldri glemmer det, at smertens vei det er det å leve livet uten å skjule seg for deg, å fly for deg, å glemme deg og din vilje. Men at evighetens vei det er: å fly til deg med all synd og sorg og nød, å gjemme seg hos deg, i din nådes favn, å leve livet med deg. Og gjør Davids bønn levende og alltid mer brennende i min sjel: Herre, se om jeg er på smertens vei og led meg på evighetens vei! Amen. (Landst. nr. 478, 10).

(Sogneprest Bomhoff).