13 dag

Her nede er det evige armer. 5 Mos. 33, 27.

Da vi var små visste vi et par armer, som var gode å ty inn i, hvor vi gjemte oss så trygt og hvilte så godt. Det var mors armer. Men evige armer var det ikke. Vi ble store og mor blev gammel og hennes armer ble skjelvende og trette og til sist segnet de livløse ned, og nå er du selv gammel og svak og tenker kanskje av og til på mors arme og hvor det ville være godt å ha et par sådanne gode, trofaste arme å ty inn til og hvile i. Men kjære, det er et par sådanne armer, som så gjerne vil ta deg inn til seg. De har alt så lenge vært åpne for å ta imot deg; ja, de har ofte endog rørt ved deg for å drage deg til seg - rører ved deg just nå, du kanskje er syk og svak, for at du skal komme dem i hu. Og det er ikke armer, som eldes og svekkes og blir skjelvende og sviktende. Nei, det er «evige armer,» det er din Guds, din Frelsers armer. Fly til dem, søk inn til dem, gjem deg der inne med all din synd og all din sorg. Eller synes du ikke du kan? Er der noe, som holder deg tilbake? Å ja, det er det nok. Det er andre armer, som vil hindre deg og holde deg fast. Men hva navn du enn vil gi det, som holder deg tilbake - onde armer er det, troløse armer. Si til din Gud og frelser: Hjelp meg ut av de onde armers makt og hjelp meg inn i dine evige armer! (Landst. no. 310, 1).

(Sogneprest Bomhoff).