1. LØPER VI FRA GUD?

Predikeren 7,29: «Se, dette er det eneste jeg har funnet ut, at Gud skapte mennesket som det skulle være, men de søker mange kunster»

Det er vel egentlig på det religiøse område de fleste kunster og de fleste skuespill er blitt laget, og fortsatt lages i dag.

Men hvordan var det til å begynne med da?

1. Mos. 1,31: «Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var såre godt».

- Slik begynte livet med Gud. De vandret med Ham, og Han med dem Av Ham og ved Ham og til Ham var det alt sammen. Mennesket var slik som det skulle være - barn av Gud.

Så skjedde syndefallet, dvs. djevelen fikk Adam og Eva til å glemme hva Gud hadde sagt. Og så døde barneforholdet! «Dere skal bli likesom Gud og kjenne godt og ondt», sa slangen. Hele hans mål var dette ene: Å ta Guds plass og dermed gjøre seg til gud. Dermed begynte kunstene, og dem holder vi fremdeles på med - etter alle kunstens regler. Løgnens far, Satan, dåret våre fedre og vi følger organisk etter. Vi hører gjerne på løgn.

Tilbake

Guds vilje blir da at vi lar våre kunster fare og vender om, til bake til det forhold som gikk i stykker: Å bli barn igjen, og leve i Ham og ved Ham som er livet. Mark. 10,15. Og Guds ord taler jo om at dette var det store mål for Kristi forsoning: Å gjenopprette det tapte barneforhold til Gud. Alt hva forsoningen utrettet - sone synden, to bort lovens forbannelse og la en evig rettferdighet komme er bare deler av et eneste stort verk: Gjenopprettelsen av barnets forhold til far.

Kanskje vårt egentlige behov, f.eks. i forbindelse med arbeidet i Guds rike ikke er å spørre etter Guds vilje i de mange spørsmål, men å bli ledet tilbake til Ham! Jeg tror egentlig ikke at Gud har synderlig vanskelighet med markene og arbeidet, men hele Skriften forkynner at Han alltid har hatt veldige vanskeligheter med sine tjenere som løper, og som tar seg til munnen og sier det ene og det annet.

Og så benytter vi bare Jesu navn attåt, for at det skal høres ut som om vi er sendt. Og så sier Gud: Det er ikke sikkert at jeg har sendt dere. Dere har gjerne løpt. Les Esek. 13, 3-7.

Løper

For man løper gjerne og som oftest fra Gud, istedenfor å løpe til Ham. Og så har vi ikke tid å høre. Vi skal jo tale! Det er jo så mangt som skal sies om så mange ting! Det er så mange som skal nåes over hele verden! Vi må løpe! Det haster!

Jeg sier igjen: Det er ikke farlig å to et fly for å komme frem, men fly omkring og tro at vi utretter noe for Gud - det er livsfarlig! Og hadde Gud strev med silt folk Israel, så har vi neppe grunn til å tro at Han har mindre strev med oss i dag. Og det ser ut som om Gud har strev med oss et helt liv for å nå inn til oss for å få oss i tale.

Vi er altfor flinke, vi er altfor sterke i musklene - inntil vi kanskje ligger der, og hva da? Da står der en som sier: «Likesom Faderen har utsendt meg, sender også jeg dere». Joh. 20,21. Da blir det ikke lett å løpe. Da blir det ikke lett å tale. Da blir utveien kanskje:

Annerledes

Til toppen

2. Hvem ble du omvendt til?

Forrige gang talte vi om å la seg lede tilbake igjen til det forhold som ble forstyrret og ødelagt ved syndefallet: Vårt barneforhold til Gud. Men nettopp på dette punkt viser Skriften at Gud har mye strev med oss. Og når det gjelder arbeidet i Guds rike, så er det så lett - og så livsfarlig å løpe fra Ham istedenfor å løpe til Ham.

Jeg kjenner trang til å si at det er ikke bare å gå ut i all verden, og så tro at Han er med. Han har jo sagt noe mer enn det. Og det Han har sagt er at Han kaller til seg dem Han selv vil, for at de skal være med Ham, og at Han så kan sende dem ut og gi dem alt de trenger. Dette står i Markus ev. kap. 3, og det er godt å lese begynnelsen til kallet, og ikke bare avslutningen i misjonsbefalingen, Matt. 28. Og når all makt er gitt Ham, så ønsker Han å ta makten fra oss, og så gi oss bare akkurat det vi trenger dag for dag.

«Dere skal ikke dra ut i hast og ikke fare bort som flyktninger; for Herren går foran dere, og Israels Gud slutter deres tog». Es. 52,12. Det var budskapet gjennom Jesaja til folket. - Men de ville ikke! Å holde seg bak så de ble skjult, så de kommer i skyggen, det behaget dem ikke. Det behager heller ikke oss i dag. Nei, la oss bli brukt! Og så klemmer en på og blir trett og motløs.

Ja, men er det ikke det vi skal snakke om: Å bli brukt av Gud? - Nei, Herre lukk opp mine øyne så jeg får se at det jeg skal jage etter, det er å kjenne deg på alle mine veier! Å få se Jesus der Han er å finne: I sitt ord som Han åpenbarer ved sin Ånd for de umyndige. Les Matt. 4, 18-22 og 11, 25-27. Hos. 6,3.

Hvor viktig dette er som vi nå taler om, det ser vi kanskje best i Joh. Åp. kap. 2-3. I denne sammenheng bør du lese det som blir sagt til menigheten i Efesus, kap. 2, v. 1-7. I denne menigheten er der ingen svikt i læren, i bedømmelsesevnen eller i aktiviteten. Og Herren har ingen innvendinger mot disse tingene. Og allikevel er alt galt i denne menigheten. «Men jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet». - I all sin virksomhet og aktivitet hadde de forlatt Jesus og fått en ny kjærlighet - nemlig sin kristne virksomhet, tjenesten, og det Gud skulle bruke dem til.

Det er alltid farlig for en kristen når noe annet kommer i stedet for Jesus. Derfor sier Han: «Kom i hu hva du er falt ifra, og omvend deg». - Og hvem var det vi ble omvendt til da vi ble omvendt? Det var da ikke til tjenesten, til tålmodigheten eller til vårt arbeid, men det var til Jesus!

Og her står vi i fare alle sammen, for Han har jo sagt det i sitt ord. Du som leser dette, passer det på deg? Hvordan er det med ditt hjerte? Hva er det du er mest opptatt av - er det din innsats, er det alt som skal skrives, dine mange gjøremål, er det dine prekener du er mer opptatt av enn Jesus? Jeg bare spør, for det er slik det går til. Man får mange oppgaver i Guds rike, man står med et stort ansvar i kristen virksomhet. Og så skjer det at denne virksomhet og dette ansvar inntar hjertet på en slik måte at hjertet forlater Jesus!

Til toppen

3. Byggematerialet

Vi har i to artikler prøvd å se litt på hva som kan skjule seg bak en slik formulering.

Og vi fortsetter i dag.

Vi ser først litt på 1. Kor. 3, 9- 15. «Hvordan enhvers verk er, det skal ilden prøve. Om det verk som en har bygget, står seg, da skal han få lønn; om ens verk brenner opp, da skal han tape lønnen; men selv skal han bli frelst, dog således som gjennom ild»,

I v. 9 i 1. Kor. 3 er det sagt at vi er Guds medarbeidere. Merk uttrykket! Det tales jo mye om å arbeide for Gud, men det riktige er å arbeide sammen med Ham, å være med Ham. Og den som er med Ham, blir også for Ham - og det på en rett og sann mate. Det sies videre at vårt verk, alt det vi gjør som kristne i Guds rikes arbeid - skal frem for Guds dom.

Det som blir stående for dommen, kalles i 1. Kor. 3,12 for «gull, sølv, kostelige steiner». Det er edelt materiale. Det som brenner opp, kalles «tre, høy, strå». Det er uedelt, brennbart materiale. Selv om en er kristen - dette ordet gjelder jo bare kristne - går det an å arbeide og bygge videre på to måter: Enten med et edelt materiale som blir stående for Gud, eller med et uedelt materiale som ikke blir anerkjent av Gud. Derfor kommer formaningen: Enhver se til hvorledes han bygger videre på grunnvollen!

Det edle materialet - det som kommer til å stå for Guds dom - er alt det som Gud selv virker og utretter i og gjennom oss. Det uedle, brennbare materialet er alt det som vi mener vi kan gjøre for Gud ut fra våre evner og forutsetninger.

Tror du at du som kristen kan gjøre en innsats for Gud, fordi du er en kristen så bygger du med tre, høy og strå. For som det står i Joh. 15,5: «Uten meg kan dere intet gjøre».

Og 1. Kor. 15,58: «Derfor, mine elskede brødre, vær fast, urokkelige, alltid rike i Herrens gjerning, da dere vet at deres arbeid ikke er unyttig i Herren!»

- Og Herrens gjerninger slett ikke det samme som våre gjerninger for Herren!!

Vi tar med et eksempel fra Skriften -- nemlig Moses. Vi hører om Moses at 40 gammel stod han der mektig i ord og gjerning. Sml. Ap.gj. 7, 22-30 med 2. Mos. 2-3. Og så trodde Moses at han kunne gjøre noe for sitt folk. «Nå må sannelig Israels folk forstå at Gud har sendt utfrielse ved min hånd». - Det gikk så galt som det kunne gjøre. Han måtte flykte ut i ørkenen. Ja, det var egentlig Gud som sendte ham ut der. Og i 40 år ble Moses værende der som gjeter – i Guds skole. Så spør om ikke Gud har strev med oss! Så møter Moses Herren igjen. Da er Moses blitt 80 år. Og så sier Herren: «Nå er jeg steget ned for å utfri alt mitt folk. Er du med på det, Moses?». Da sier Moses: «Nå er du for sent ute Gud! Nå er jeg blitt 80!». - Og så hadde han en masse unnskyldninger. Du kan lese om det i 2. Mos, kap. 4. Da hadde Moses mistet enhver tro på seg selv . Det var meningen, det. Og ikke bare det, men også: Moses hadde mistet enhver tro på at Gud kunne bruke ham!

Og det er Herren svært interessert i at vi skal! Når Gud skal bruke et menneske, gjør Han ham først ubrukbar. Det står om Peter at han hadde oppgitt å være fisker og kunne si: «Vi har forlatt alt!». Men seg selv og sin egen kraft hadde han ikke forlatt på det tidspunkt. Det lærte han først etter sitt fall. En sier: «Likesom vår egenrettferdighet er gjort til skamme ved vår omvendelse, og vi har tatt imot Kristi rettferdighet, så må også før eller senere vår egen kraft bli gjort til skamme, for at Kristi kraft kan bo i oss».

Til toppen

4. Du har liten styrke

Forrige gang talte vi om å være Guds medarbeidere, og at enhver må se til hvorledes han bygger videre. Og jeg sier igjen: Før eller senere må var egen kraft bli gjort til skamme, for at Kristi kraft kan bo i oss. 2. Kor. 12,9.

La oss i dag se på det som er sagt til menigheten i Filadelfia. Joh. Åp. 3,8: ”Jeg vet om dine gjerninger; se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, og ingen kan lukke den til; for du har liten styrke, og har tatt vare på mitt ord og ikke fornektet mitt navn».

Det er Jesus som taler til sine menigheter gjennom dette ordet, og det er også et ord fra Herren til oss i dag. Han sier om seg selv at Han har Davids nøkkel, v. 7. Og det betyr at alt som skjer, det skjer ved Ham, og uten Ham er det ingenting som skjer i Guds rike. Han er den som lukker opp, og når Han gjør det kan ingen lukke til. Og motsatt: Han er også den som lukker til, og da kan ingen lukke opp. Så er spørsmålet om vi hører til dem som det er en åpnet dør foran. - For dette ordet gjelder ikke hvem som helst. Det er noen ganske bestemte kristne som har en åpnet dør foran seg. Legg merke til at det ikke står en åpen dør. Den har vært stengt for disse menneskene, og menneskelig sett er det ikke åpent for dem. Men det er en som åpner der hvor det er stengt, og det har Han gjort for denne - menigheten. Derfor sier Han: «Jeg har satt foran deg en åpnet dør». - Og grunnen til at Han har gjort det, er den at menigheten har liten styrke!

Dette er den eneste av disse syv menigheter som får en anerkjennelse av Jesus uten forbehold - Filadelfiamenigheten. Når det i bibeloversettelser er blitt innført et «dog» eller «likevel»: «Du har liten styrke, og har likevel tatt vare på mitt ord» så er det ikke riktig! Ja, det strider faktisk mot en av grunntankene i hele Det nye testamente, ja, i hele Skriften. Vi anerkjenner ikke den som har liten styrke, menneskelig talt, men det gjør Herren. «Du har liten styrke» - det er sagt som en anerkjennelse, som deres ros. For saken er den nemlig at det er bare de som har liten styrke som virkelig tar vane på Herrens ord, og dermed ikke fornekter hans navn.

Ordet for «liten» er egentlig mikroskopisk - det er ingenting å regne med. En øver ingen innflytelse, en blir kanskje ikke regnet med i det hele tatt. Denne menigheten seiret uten å gjøre noe! Det sørget Herren for. Og ikke bare det: Filadelfia - den har et annet navn i dag - men det er det eneste stedet i Lilleasia der det virkelig er en levende kristen menighet også i dag.

Det var deres styrke; at de ikke hadde noen styrke! Kan det sies om oss i dag? Hører vi til dem som dette ordet passer på? Vi mennesker, vi ser på det at vi ingenting kan som en anklage og en dom. Men Jesus lykkønsker deg med at du har liten styrke.

Dersom vi er sterke og mektige. kan ikke Gud bruke oss. Og vi ser det også i brevet til menigheten i Laodikea, Joh. Ap. 3, 14-22. At den som er rik og har overflod og mangler ingenting, og er stor og mektig, kan ikke Gud bruke. Mektige kirkesamfunn kan ikke Gud bruke, mektig organisasjoner kan Han heller ikke bruke. Men hjelpeløse kristne kan Han bruke - de som har liten styrke og som derfor, ikke likevel men derfor tar vare på Herrens ord.

Dette tror jeg er noe som sjelefienden hele tiden prøver å snu rundt, slik at «hadde du hatt mer styrke, så hadde du kunnet tatt mer vare på Herrens ord, og bli brukt mer og båret mer frukt». Og så må Gud plukke styrken og hele greiene fra oss - og djevelen vil introdusere det på nytt og blåse liv i det: «Hadde du bare kunnet det eller vært det eller hatt det, så skulle du sett!».

Ja, jeg sier igjen: Deres styrke i Filadelfia var at de ikke hadde noen styrke, og derfor tok vare på Herrens ord. - Men det er dette som er så vanskelig for oss å få se, og som vi ikke går med på før vi er nødt til det. Når det ikke er noen annen vei, først da skjønner vi det.

Til toppen

5. Dersom Gud ikke bygger huset

«Vårt strev for Gud Guds strev med oss». - Denne overskriften er ikke brukt for at det skal sies smart eller for å vekke oppmerksomhet. Det er fordi hele skriften egentlig taler om dette; fra 1. Mosebok og utover til det siste blad i Åpenbaringen. Og fordi den kristelige aktivitet nødvendigvis ikke behøver å være Kristi gjerning.

Haggai kap. 1: «Legg merke til hvorledes det går dere! Dere sår meget, men høster lite i hus. Og når dere bærer det i hus, så blåser jeg det bort», sier Herren. (Les v. 5-9).

Ja, når Gud blåser resultatene bort, da trenger vi sannelig å snakke sammen. Hvorfor gjør Han det? Hvorfor arbeider vi forgjeves? Hvorfor bygger vi og det ramler?

Vi går til Salme 127, v. 1-2: «Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider de forgjeves som bygger på det; dersom Herren ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves. Det er forgjeves at dere står tidlig opp, setter dere sent ned, eter møysommelighets brød; det samme gir han sin venn i søvne».

Forgjeves

Det underlige er at det er kong Salomo som har gitt oss denne salmen. Han som ble brukt til å bygge tempelet. Det er fra hans munn Den Hellige Ånd har gitt oss dette: At hvis Herren ikke bygger, så stråler tempelet forgjeves med sine tårn og med sine sederpaneler, ifølge Haggai. Så spilles orgelet forgjeves! Og så spilles gitarene forgjeves! Og så kan dere øve til dommedag; forgjeves! Og så kan jeg preke til jeg går i grav forgjeves! - hvis ikke Herren selv gjør det!

Og da er det ikke mange av oss - hvis vi hører dette, som har veldig sterk lyst til å forsvare oss og si: «Ja men . . .» - Går dette inn i våre tanker og i vårt liv og i vår erkjennelse, da får vi lyst å ydmyke oss for Gud i bønn og faste, og kanskje også si: «Herre, tilgi oss vårt misjonsarbeid».

Egyptens taktikk

Nå går vi til 5. Mos. kap. 11. Der forteller Gud sitt folk om Kanaan sammenlignet med Egypten: «Det land som du nå drar inn i for å ta i eie, det er ikke som det land du drog ut fra, hvor du sådde din sæd og så vannet jorden med din fot som en kålhave. Men det land du drar inn i, det er et land som Herrens omsorg hviler over, fra årets begynnelse og til dets slutt, og av himmelens regn drikker det vann». (Les v. 10-12) - I Egypten planter man selv. Der må man også sørge for at det blir vannet for at det skal bære frukt, at det skal gi grøde. Og da tar man et tredehjul og så begynner man å gå, og kommer selvfølgelig aldri av flekken. Det er heller ikke meningen - fordi nå skal der ved min kraft og ved min utholdenhet og tålmodighet gjøres noe som skal gjøre at mitt arbeid ikke er forgjeves. Og så klemmer en på. - Det kaller vi kristelig utholdenhet og nidkjærhet og aktivitet. Gud kaller det for hedenskap. Han kaller det for Egyptens taktikk.

Så sier Gud i sitt ord: «Det land dere drar inn i for å ta i eie, det er helt annerledes. Der skal du få lov å være fri. Du skal få lov å gå omkring og ta til deg av landets goder. Og vanningen og fruktbarheten besørger Herren. Og Hans omsorg hviler over dem som ferdes der. De skal få lov å ferdes som glade, frimodige, frie Guds barn som synger yndig for Gud i sine hjerter, og som Herren sender ut eller kaller tilbake». - De har det vidunderlig fordi de tjener en underlig Herre - ja, de tjener Ham ikke engang, de blir betjent av Ham, egentlig.

Og da begynner man å forundre seg. Kan dette være sant? Du er jo ansvarsløs! Du tar jo ikke byrden innover deg! Du tar det jo ikke alvorlig! Du er jo ikke noe annet enn et lite vidunderlig sprudlende barn av Gud! Og som dette barn skal du få lov å gå ut til verdens ender med Far, som har ansvaret. Det er saken!

Alene

Så har Gud da minnet sitt folk om hvordan det går når de skulle klemme på og så ha Gud attåt - for sikkerhets skyld. Da var Gud verken foran eller attåt eller i midten. De var helt alene. Og de klemte på fra morgen til kveld - både timelig og åndelig. Og når kvelden kom, så ønsket de det var morgen. Og når morgenen kom, så ønsket de det var kveld. De var under forbannelsen fined sin gjerning. Jer. 17 5-8. «Forbannet er det menneske som holder kjød for sin arm, og hvis hjerte viker fra Herren. Han skal bli som en hjelpeløs, som et tre som er plantet i et land som ingen bor i. Og når der kommer noe godt, skal han ikke se det».

Du skal få lov å nyte godt av hans sol og av hans regn. Og så skal vi leve for Hans åsyn og så skal vi jage etter å kjenne Herren! Da bærer du frukt. Og frukten kommer fra Ham, derfor er også æren Hans!

 Til toppen