I dette avsnittet advarer igjen Jesus mot et fariseisk sinn. Uten kjærlighet og selverkjennelse slår det løs på andre. "Døm ikke," er jo et av de ordene som verdens barn så ofte tar fram mot de troende. Men det er alltid mistenkelig når vantro som ikke selv bøyer seg for Guds ord, viser en spesiell kjærlighet til ett eller annet skriftord for å bruke det mot andre. Da kan en være sikker på at det ordet blir brukt i feil mening.

Verden misforstår dette ordet slik at den ut ifra dette kan tilbakevise ethvert alvorlig vitnesbyrd om tro eller vantro, all avsløring av synden og alle formaninger om omvendelse. Den bruker dette ordet til å forby noen å skille mellom sannhet og løgn, mellom den breie og smale veien.

Men et Guds barn er forpliktet til å prøve åndene om de er av Gud (1. Joh..4,1). Det skal skille mellom hva som er tro og hva som er vantro, - så langt det er mulig, da.

En dom blir det først når en stiller opp andre eller flere kjennetegn på tro og vantro enn det Guds ord gjør, eller i det hele taler annerledes enn det Guds ord taler.

"Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike." Når vi sier dette, er det ingen dom fra vår side, like så lite som den dommen en rettsbetjent kunngjør, er hans dom. Men sier vi til et menneske: "Det er ingen redning for deg, du går fortapt", da feller vi en dom, og vi kommer selv under Guds dom. Et Guds barn skal altså bedømme, men den endelige dommen hører Herren til.

Det sinnelaget Jesus sikter til her, er tydeligvis det ukjærlige sinn som opphøyer seg selv og glemmer sitt eget hjertes ondskap. Jo mer våken en blir for sin egen skrøpelighet og sitt eget hjertes ondskap, jo mer varsom blir en i sin bedømmelse av andre, og jo mer omhyggelig blir en for at en gir en rett og sann bedømmelse. Det må ikke bli en falsk eller for rask bedømmelse en gir. Det må heller ikke bli en skadefro bedømmelse. Men en følger sin neste med kjærlig omsorg og betrakter han deretter.

Vi skal merke oss Herrens ord: "For med den dom som dere dømmer, skal dere selv dømmes" (v.2). Vi vil selv være tjent med å bli dømt etter Guds ord og mål, men har vi selv i vår makt gjort dommen hardere for andre, vil vi selv komme under samme dom som den ubarmhjertige medtjeneren (Matt. 18). Selv var han blitt dømt etter både sannhetens og nådens lov, men selv dømte han annerledes i forholdet til sin neste, og på denne måten ble han sin egen dommer.

Når det gjelder Jesu ord i v.3 om "flisen" og "bjelken". blir det ofte sagt at mennesker nettopp er ivrige etter å dømme de feilene hos andre som er de mest framtredende hos dem selv. Det er som et ekko fra hjertet når Åndens advarsler til mennesket selv blir kastet tilbake mot andre.

Og selv om det ikke er akkurat samme synden som en selv hol der fast på i det skjulte, så er det som Luther sier: "Det er bare Gud som har rett til å dømme. Du som dømmer uten å ha fått befa ling fra Gud om å gjøre det, du tar derfor æren fra Gud, og det er bjelken."

De raske, ukjærlige og uoppfordrede dommene kommer ikke fra et ydmykt hjerte.

Egenkjærligheten er som en kikkert. Når en ser gjennom den fra den ene siden, forstørrer den alt.

Men ser en fra den andre siden, blir alt mindre. Slik forstørrer egenkjærligheten feilene hos de andre, men gjør dem mindre hos en selv.

Derfor må regelen være: Se først inn i deg selv, og når du har dømt deg selv, så er det tid for å se utover til den neste om du kan hjelpe han til å bli kvitt splinten. Uten dette blir en lett en hykler (v.5).

Dette ordet er alvorlig advarsel til Guds barn. Men den verden som elsker å bruke dette ordet mot de hellige for å forsvare seg selv, blir rammet mangedobbelt av dette ordet. Med skarpt blikk kritiserer de de hellige, men ser ikke bjelken i sitt eget øye, som er deres uomvendte og vantro sinn.

En kan nemlig selv bli rammet av dette ordet ved å kalle de hellige for dømmesyke.

I v. 6 peker Herren på at en også kan dømme til den andre siden. Det vil si at en ikke bare legger noe til Guds ord, men en kan også komme til å trekke noe fra. Dette skjer når løftene Gud har gitt sine barn, blir overført til de vantro slik at de blir beroliget og fortsetter i sin åndelige søvn. Det er en slik mildhet som verden lovpriser i høye toner, og som består i at synd og vantro aldri blir stemplet som det de virkelig er.

Dette er en mildhet som i virkeligheten er løgn. Denne måten å dømme på rammes av Herrens ord: "Gi ikke hundene det hellige." Med "det hellige" tenkes vel helst på offerkjøttet i tempelet, og "hundene" står som et bilde på de urene hjertene. Deres liv vitner mot alt som heter hellighet, men likevel vil de ha nådens trøst.

Og Jesus føyer til: "Kast ikke deres perler for svin. De vil bare tråkke dem ned med sine føtter, og snu seg mot dere og rive dere i stykker." Dette er en alvorlig advarsel mot å legge sine dype og salige opplevelser i samlivet med Gud fram for slike som bare forakter alt sammen. De ser ingen verdi i dette og vil bare bruke det som en anledning til å håne og spotte en desto mer.

Den rette visdommen til å være sannheten tro i kjærlighet får en bare gjennom bønnen (v.7- 11). I dette avsnittet finner vi herlige løfter, og Jesus understreker at de står fast.

Jesus viser oss tre trinn på den veien vi skal gå. Bønnen er det første og mest nødvendige, men det er ikke det eneste som gir oss del i de himmelske godene.

Den som ber, skal også lete, og han må lete på riktig sted. Den som ber om frelse for sin sjel, han må også søke der hvor frelsens midler er, til de helliges samfunn om Ordet og sakramentene. Gjør han ikke det, er ikke bønnen ekte.

Det er mennesker som forsikrer oss om at de ber og ber, men de leter ikke, og dermed finner de heller ikke noe. Og omvendt er det noen som sier de leter og som holder seg nær Ordet, men de ber ikke. De kjemper ikke Jakobskampen i bønn, og derfor får de heller ikke noe.

Det tredje trinnet er å banke på. Det er det samme som å fortsette å be selv om en synes det ikke er svar å få.

I v. 8 lover Jesus oss at ingen skal lete eller be eller banke på med et ærlig hjerte uten at de skal se resultater. Augustin har sagt: "Å, hvilken god Herre som ikke gir oss det vi vil, for å gi oss det vi ønsker oss enda mer." Hans mor Monika hadde bedt til Gud under tårer at han ikke måtte la sønnen hennes reise til Roma fordi hun mente det ville bli den største hindringen for at han skulle bli frelst. Herren tillot at han reiste, men det ble oppfyllelsen av hennes bønner om at sønnen måtte blir frelst.

I v.9 - 11 tar Herren utgangspunkt i en erfaring fra dagliglivet. Han bruker forholdet mellom en far og hans barn som med sine begrensninger, likevel er et gjenskinn av Guds faderomsorg for sine barn. Like så lite som en far vil skuffe barnet sitt ved ikke å oppfylle det barnet ber om, like lite, ja enda mindre, vil vår himmelske Far skuffe sine barn når de ber om noe. For han er god mens vi er onde.

"Dere, som er onde," sier Jesus. Dette ordet er et klart vitnesbyrd fra Herrens egen munn om den alminnelige medfødte syndigheten hos menneskene. Dette sier også Jesus om sine disipler for å understreke at vår natur er ond og at vi tilhører en syndig slekt. Når Jesus taler om "onde og gode" i Matt. 5,45, må vi med "gode" forstå dem som nok etter sin natur er onde i seg selv, men de har dømt seg selv og valgt den gode og det gode som sitt mål.

Men ellers skal dette uttrykket "dere som er onde" minne oss om at vi skal være varsomme med å snakke om gode mennesker. Det samme innskjerper Jesus overfor den rike unge mannen i Matt. 19 når han sier til han: "Der er bare én som er god."

Vi må si med forfatteren:

Men finnes noe godt i meg,
Det alt jo virket er av deg.

Men har vi mennesker som ikke har noe godt i oss selv, den innstillingen at vi ikke vil skuffe barna våre, da vil vår Far i himmelen enda mer gi "gode gaver" til dem som ber han om det. Din vei til Gud skal være tiggerveien. Slit den veien med stor iver. Guds vei til deg blir da en nådevei.

Og så sammenfatter Herren alt det han har sagt om forholdet til nesten i det som er summen av alt loven og profetene har sagt om dette: "Alt dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, gjør det også mot dem! (v. 12).

Det gjelder å sette seg i andres sted. Du vil jo nødig at andre skal felle en usann dom over deg.

Du vil gjerne at andre skal hjelpe deg når du er i nød. Ja, så får du også gjøre det samme mot dem.
Og Luther sier så riktig om dette: "Noen sier: Jeg skal så gjerne gjøre det jeg burde mot andre når bare de først har gjort det mot meg. Men budet lyder slik: Du skal begynne og være den første dersom du vil at andre skal gjøre det samme mot deg. Men vil de ikke, så skal likevel du gjøre det."

Ja, slik er det. En møter av og til mennesker som klager over at det er så lite kjærlighet i samfunnet mellom de kristne. Det eneste rette svaret til disse klagene er: Elsk mer selv, så er det straks mer kjærlighet i samfunnet. Det er også sagt med rette:
Den som alltid klager over at det er så mye mistenkeliggjøring, blir også virkelig mistenkt. Men den som kommer med tjenersinnet uten å kreve noe, han skal nok finne en god plass midt blant de hellige. Det er så lett å kreve av andre, men Guds ord begynner med å vende kravet innover mot vår egen natur og holdning. Det er den trange veien for vår natur, men det er den rette og sunne Åndens vei.

Til toppen