Vi taler her ikke om jordiske forhold. For der kan det nok på en måte tales om en slags frihet. Vi kan til en viss rad velge fritt mellom å så rug eller havre i en mark, å ha russiske eller jydske hester (forutsatt, at vi har penger), mellom å lese til sakfører eller til lege (om vi har evner og råd), mellom å gå i kirke eller i biograf. Vi kan slutte oss til Indremisjonen eller til Grundtvigianisme eller til fritenkeri, leve et ordentlig eller et ille liv. Helt fritt er det dog ikke. Oppdragelsen, Omgivelsene, menneskefrykten, penger, sunnhet, lyst, vane m. m. har meget å si.

Men her er tale om vårt forhold til vår Herre Jesus Kristus og hans rike. Og da gagner det ikke å rette sig etter det, som folk sier. Denne verdens vise kan kun fare vill, enten de nu kaller seg fromme eller det motsatte. I evighetsspørsmål kan og må vi slett ikke gå etter andre. Da står vi alene, og skal selv stå til regnskap. Men i våre egne tanker finner vi heller ingen hjelp. Vi er villfarende. Det er ingen annen vei for oss enn å la Guds åpenbarte Ord være vårt lys.

Vi er syndens treller.

I lyset av Guds Ord får vi se, hvordan vi er. Og det virker bestemt ikke glede. For der vises oss, at vi har gjort opprør mot Gud, vår Skaper. Synden, det er frafallet fra Gud, har gjennomforgiftet vårt indre og alt, som rører sig i oss. Vi er anklaget av Guds i Ordet åpenbarte vilje. Vi overtreder hans bud. Det er en fordervelsens avgrunn i oss. Dypest inne i oss er det onde.

Det gode derimot bor ikke i os. Fra isse til fotsåle bor intet sunt i oss. Og å være fri for det gode og uten Gud, hvem tør kalle det for frihet? Det gjør kun djevelen og hans følgesvenner. Det er avgjort riktigere med Bibelen og Luther å kalle det for trelldom under syndens og djevelens makt. For vi må innrømme, at vi har fulgt hans røst og er blitt hans treller. For vi gjør hans vilje - vi synder. Og annet ønsker djevelen ikke. Når vår Herre Jesus sier til Jerusalems innbyggere: ,,Dere ville ikke", så viser det ikke, at deres vilje var fri. Det viser tvert imot, at den var bundet av vantro og i den onde fiendes makt. Vi må innrømme, at det bor intet virkelig godt eller rent eller fritt i oss, verken i vår vilje, i våre begjæringer eller våre tanker. For sann renhet og frihet er kun der, hvor ingen synd er. Bibelen har rett: Alt vårt hjertes tankers påfunn er kun ondt. Det bor intet godt i oss.

Menneskers protest.

At det skulde stå så ille til med oss, tror vi ikke av oss selv. Vi innbiller oss, at vi er frie, at vi kan noe. Det, vi er og gjør, kan dog ikke være ganske verdiløst.

Dog, Gud Herren viser oss i sitt Ord, at det virkelig er sådan. Selvgodhetens trylleslør rives fra våre øyne. Vi har intet. Vi står som de straffskyldige, fordømte til evig fortapelse. For vi er anklaget av alle Guds bud og har intet å unnskylde eller forsvare oss med. Vårt liv er jo levd i motsetning til Guds rettferdige og allmektige vilje. Vi kan ikke gjøre det godt, som vi har gjort ille. Vi har intet å betale med, ingen evner. Det syndige, onde, ugudelige kommer ut av oss hele tiden. Et dårlig tre kan ikke bære noen god frukt, sier Jesus. Ut av et syndig hjerte kan det ikke komme noen virkelig god tanke, noen virkelig hellig beslutning, noen rett avgjørelse, i det hele noe godt. Ut av oss kan det ikke komme annet, enn hva som bor i oss. Ja, vi er døde ved våre overtredelser og synder, sier Guds Ord. Vår vilje er død i det onde. Så maktesløs er den. Vi er virkelig i syndens og dødens makt, den evige fordømmelses bytte.

Og vi kan ikke unnfly. Vi har ingen Krefter. Vi er "døde". Vi må fortvile. Den, som ved Guds Ords lys virkelig merker, at hans hjerte og vilje er bundet av synd, og at han derfor ikke kan hjelpe sig selv, blir bestemt ikke likeglad eller lettsindig; nei, han blir full av angst og har kun sorg og sukk og klage. For menneskenes siste trøst, hans frie vilje, er gått i stykker for ham. Nå er det kun mørke og håpløshet tilbake. For det er forferdelig å skulle stå til regnskap for den allmektige Gud, når man intet har å betale med.

Vår Frelser og Befrier.

Dog midt inn i denne trelldommens og håpløshetens verden er vår Herre Jesus kommet. Han er blitt vår befrier, ikke fra ytre, timelige bånd, men fra indre, evige bånd. Vi bekjenner med Luthers store Katekisme, at Kristus med sitt blod har løskjøpt oss fra synden, djevelen, døden og alt ondt. Det var ingen utvei, ingen hjelp eller trøst, da har Guds enbårne, evige Sønn av grunnløs godhet forbarmet sig over vår jammer og elendighet og er kommet ned fra himlen for å hjelpe oss. Så er nå da hine tyranner og fangevoktere alle bortjaget, og i deres sted er Jesus Kristus kommet, som er livets, rettferdighetens, alt det godes og salighetens Herre. Han har revet oss arme fortapte mennesker ut av helvetes gap, vunnet og frigjort oss, igjen brakt oss inn i Faderens gunst og nåde og tatt oss som sin eiendom under sin beskyttelse og varetekt, for at han måtte regjere over oss ved sin rettferdighet, visdom, makt, liv og salighet.

Da Gud er rettferdig, har vårt frafall, vår synd, ikke kunnet tilsløres, men måtte sones ved blods utgytelse. Kun således kunne befrielse skje. Derfor gav vår Herre Jesus sitt liv som en gjenløsningsbetaling, som løsepenge for oss. Han har ved lidelse og død gjenløst, ervervet og vunnet oss, bekjenner vi. Vår Herre Jesus sammenligner djevelen med en mektig borgherre, som ikke gir slipp på det, som han er herre over, nemlig oss mennesker, før en, som er sterkere enn han, kommer og har overvunnet og bundet ham. Så kan han som seierherre utdele byttet. Vi er fanget og bundne i syndens og djevelens makt. Vi kan ikke komme fri. Vi merker ikke engang av oss selv, at vi er bundne og begjærer derfor ikke sann frihet, ja, vi stritter imot, bedratt av djevelen. Herren Jesus alene har vunnet frihet til oss, ved at han beseiret og bandt den onde fiende. Guds svakhet i den korsfestede Frelser er sterkere enn menneskene og djevelen.

Det frigjørende budskap.

Den frigjørelse, som er skjedd ved Kristus og er virkelighet, blir meddelt og rakt syndere ved evangeliets ord, for at de, som hører det, må tro det og få gagn av det. Kristi Ord gjør fri. Dersom dere blir i mitt ord, da er dere sannelig mine disipler, og dere skal erkjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere. Joh. 8. Budskapet om, at vår Herre Jesus ved å bli et offer for oss har frikjøpt oss, virker på en fortvilet synder, at han får håp midt i håpløsheten. For Jesus er kommet for å forkynne evangeliet for de fattige, for å forkynne fangene, at de skal løslates, for å sette plagede i frihet, for å forkynne et Herrens nådeår (3. Mos. 25). Det må ha vært merkelig for den verkbrudne å høre: Vær frimodig, dine synder er deg forlatt. Sådan er det ennå, når en synder får høre det ved evangeliets ord, at Kristus har borttatt hans synder og gjort ham fri. Og atter og atter, når han leser eller hører det i absolusjonen, er det, som om solen går opp på ny i sin glans: Jesus Kristus har gjort meg fri. Livets Ånds lov frigjorde mig i Kristus Jesus fra syndens og dødens lov. Gud Helligånd, som er Livets Ånd, idet han ved evangeliets ord vitner om min gjenløser, Jesus, gjorde meg fri, så syndens og dødens lov er satt ut av kraft.

Denne frihet gis oss ved evangeliets ord og stadfestes for oss ved sakramentene. Ved det frigjørende evangelium uten betingelser blir en synder borger, hjemmehørende i Jesu Kristi frihetsrike, ikke på grunn av noen fortjeneste eller et fremsatt andragende, men fordi Jesus Kristus selv sier til ham: Frykt ikke, for jeg gjenløste deg, jeg kalte deg ved ditt navn, du er min. Nå er det Herren Jesus, som i sin barmhjertighet er Herre over meg, og de lenker, som bandt meg til djevelens rike, er derfor brutt.

Viljens begynnende frigjørelse.

Som følge av denne fulle frikjennelse og frihet, som skjenkes av nåde ved evangeliet om Jesu gjenløsergjerning, begynner det ved samme evangelium en annen slags frihet i hjerte og liv hos den, som tror. Skulle vi bli ved i synden, for at nåden kunne bli desto større? Det være langt fra. Rom. 6,1. Denne begynnende frigjørelse skjer ikke under lov, men under nåde. Der lyder intet ,,du skal", ingen betingelser. En sann kristens kamp mot alt det i og omkring ham, som er Herren Kristus imot, skjer ikke i trelldomsfrykt eller for å vinne eller fastholde Guds nåde. Det ville kun virke sur fariseisme, Hjertet ville allikevel henge ved det onde, bare ikke torde utøve det, og eventuelle resultater ville kun virke hovmod og ringeakt for andre. En kristen vet, at Guds fulle nåde er allerede vunnet til ham ved Kristi smerter og rakt ham for intet i Ordet, og han vender sig av innerste hjerte og vilje bort fra det som Herren Jesus hater, nettopp også all selvrettferdighet, fordi Herren Jesus har gjort ham helt fri uten å føye betingelser til. En ung negerslavinne ble behandlet grusomt. En rik mann gikk forbi, fikk medlidenhet med henne, kjøpte henne og skjenket henne friheten. Hun ble så overveldet av glede og takknemlighet, at hun falt ned for ham og bad ham om lov til å være hos ham og tjene ham med hele sitt liv. Sådan er det med de kristne. Overveldet av det gledelige budskap om Jesus vår Frelser - en gledeskilde, som ikke blir ringere med årene - vil de kun dette, være hos deres befrier, Jesus, og tjene ham alene, frivillig, uten tvang, de kan ikke annet. Hvor Kristi evangelium har vunnet seier over en synder, der frigjøres hans hjerte og vilje. Sådan frigjørelse er troens frukt.

Dog er det ikke sådan, at han ikke mere merker syndens lenker. Tvert imot, de gjør ondt; nå merker han dem for alvor. Det volder ham pine, at han ikke rett har sin gjenløser kjær og gjør hans vilje. Han merker med smerte, hvordan han er solgt under synden, at synden har tak i ham, og at hans vilje er så bundet av egenkjærlighet, av ringeakt for Gud og ulyst til hans Ord - og samtidig hans tanker er så fulle av egenrettferdighet. Det ser vi også i Paulus' brev og Davids Salmer En kristen erfarer stadig mere fordervelsens avgrunn i seg og har alltid mere evangeliet om forsoningen i Kristus behov - og bier på den fullkomne frigjørelse ved Kristi gjenkomst.

Vår Forstand i mørkets bånd.

Det synes så innlysende for den, som således tror på Frelseren, at friheten kun er i ham, ingen andre steder. For kun hvor Herrens Ånd er, som i evangeliet vitner om Jesus, der er det frihet - ellers er det kun trelldom og mørke. Og dog er djevelens list og vårt eget hjertes forventhet langt større, enn vi aner. Våre av synd gjennomtrengte tanker mener å finne noe fritt i oss, endog før Kristi befriende evangelium seirer over oss; ja, man taler om, at troen på Kristus er et resultat av vår viljes innsats. Vi mener i vår blindhet, at det står til oss, at det er oss, vår gjerning, vår vilje, det kommer an på, og at vi kan noe, som duger. Det er oss så svært å holde fast ved, at det er intet fritt eller frigjørende i vårt hjerte eller vår vilje, våre tanker eller forsetter, og at friheten alene er i Kristus og kommer til oss utenfra, fra ham, uten at vi har gitt anledning dertil, uforskyldt, ved hans evangeliums ord. Kun som syndere, som har kjørt seg fast og stadig på ny er fullstendig hjelpeløse, fatter vi, at det er et gledelig budskap: Det står ikke til den, som vil, ei heller til den, som løper, men til Gud, som er barmhjertig. At jeg er barn hos Gud, har ikke sin grunn i min vaklende og onde, egenkjærlige vilje, men alene i Guds barmhjertige og gode vilje, hans nådige valg. Jak. 1,18, Job. 1,31.

Ansvar og skyld, men ikke evne.

Når vi nå i henhold til Bibelen ikke kan hjelpe oss selv og ingen virkelig fri vilje har, kan det så være tale om, at vi skal stå til regnskap? Når en mann har vent sig til drikk eller morfin eller opium, så betyr det ikke, at han er uten skyld i, at hans familie sulter, og han selv ødelegges både legemlig og sjelelig. Lasten har fått makt over ham, han er dens trell. Til tross for drømmer av velvære og makt har han ikke engang i jordiske ting en fri vilje, sier legene. Og dog har han skyld. Får lasten mere makt over ham, så blir hans skyld ikke mindre, men større; hans evne til å komme fri derimot blir mindre, ja, til intet.

Hvor langt verre er det ikke med syndens trelldom. Frafallets gift har gjennomtrengt oss, også vår vilje. Vi er ikke velvillige og vennligsinnede, men fiender, fiendske av sinnelag, som skal beseires, sier Bibelen. Vi kan ikke vende vår vilje den rette vei, i virkeligheten velger vi alltid på ny det onde. Vi motstår Gud. Vår skyld er forferdende stor. Kanskje vi har store drømmer om vår ,,frihet og evne", især når vi er uforstyrret i våre tanker, men i virkeligheten ligger vi i det onde, maktesløse i den grad, at vi er døde ved våre overtredelser og vårt fiendskap. Den evangelisk lutherske kirke bekjenner med rette: Like så lite som et legemlig dødt menneske av egne evner kan forberede sig til å få det timelige liv igjen, kan et menneske, som er dødt i synder, av egne evner gjøre sig rede eller vende sig hen for å få åndelig og himmelsk rettferdighet og liv. Nei, han må først ved Guds Sønn fries fra døden i syndene og gjøres levende.

Hvorfor så oppfordringene i Bibelen?

Mange mener, at når Bibelen oppfordrer til å velge, til å omvende sig, til å ville og gjøre Guds vilje, så følger derav, at vi også må ha evne til å gjøre det. Som de hedenske vismenn sa: Påbud ville være meningsløse, om de ikke kunne oppfylles. Derfor må vi kunne oppfylle dem, ihvertfall i det vesentlige. - Det kunne dog også tenkes, at når Guds krav kommer til oss, så er hensikten den, at vi i lyset derav skal lære oss selv å kjenne. Tenk på den rike unge mann, som mente å ha oppfylt Guds krav om nestekjærlighet. Ved at Jesus sier til ham: Selg hva du eier og gi det til de fattige, viser han ham, at han ikke virkelig har elsket sin fattige neste - ellers hadde han ikke kunnet beholde sin rikdom for sig selv. Hans fromhet og selvtilfredshet får en revne; han går bedrøvet bort, han er rammet. Vær Ordets gjørere og ikke bare hørere alene, hvorved dere bedrar dere selv! Befalinger virker som et speil. Vi får se, hvordan vi er, hvor ringe og hvor onde vi er. Loven virker erkjennelse av synd, at vi er straffskyldige og fortapte.

Vi oppfordres til å søke Gud. Når vi strider for å gjøre det i Jesu Ords lys, så innser vi vår fortapthet: Det er ingen, som søker etter Gud (Rom. 3,11), de søker alle deres eget. Så trenger vi til forbarmelse. Likeså ser vi, at vi ikke kan ville, ikke kan angre rett, ikke kan vende om, men som villfarne hjelpeløse trenger til Frelseren, som i sin kjærlighet velger oss, skjønt vi ikke har valgt ham, som gir omvendelse (Ap. G. 11,18 og 5,31), og som deretter virker i oss, både å ville og å utrette. Guds Ord oppfordrer oss til å tro, og dog kommer vi til å innse, at vi ikke kan tro på vår Herre Jesus, verken av egen fornuft eller av egen kraft. For å tro på ham er ikke en viljessak og kommer ikke ut av oss, men er Guds gave. Dere ble det forunt å tro. Ef.2,8, Fil.1,29. Vi oppfordres til å motta - og ser i Guds Ords lys, at vi ikke kan ta imot de ting, som hører Guds Ånd til, ikke engang erkjenne dem. 1.Kor.2,14. Vi oppfordres til å komme, og må høre: Ingen kan komme til meg, uten det er blitt ham gitt av Faderen. Joh. 6. Som en Far sier til sitt lille barn, som ikke kan gå: Kom! Og samtidig griper barnet og trykker det til sitt bryst, sådan sier Herren Jesus til oss avmektige: Kom! Og samtidig kommer han selv til oss i sitt dyrebare evangelium og viser oss seg selv som vår gjenløser. Luther har rett: Ikke vi søker ham, men han søker oss. Ikke vi finner ham, men han finner oss. For evangeliet kommer fra ham, ikke fra oss. Evangeliet og Frelseren selv er ikke for dem, som kan noe, men for dem, som intet kan.

Hva så med de andre?

Sådan spørres det. Vi skal ikke sitte i et hjørne og lage teorier om ,,de andre". Vi vet, at det er kun frelse i vår Herre Jesus. Derfor skal vi bringe våre medmennesker Guds Ord om ham og be for dem. Vi er ikke satt til å gruble, men til å rekke mennesker Ordet, loven, som viser vår skyld, og evangeliet, som forkynner om Frelseren, aldri det ene uten det annet. Guds Ord - bare det er Guds Ord og ikke våre egne tanker - utretter ved sin egen kraft det, som det er sendt til. Es.55,11. Er mitt ord ikke således som en ild, sier Herren, og som en hammer, som sønderslår klipper? Det er skarpere enn noe tveegget sverd og trenger igjennom. Det formår å frelse, det er Ånd og er liv.

Men når et menneske ingen fri vilje har, kan det så nytte å predike evangeliet, sies det. Sådan tale viser, at man venter noe av mennesket og ikke alt av Guds evangelium. Og den viser, at man ikke vet, hva evangeliet er, men anser det for å være en slags ny lov, en mildere lov kanskje, men dog en lov, som krever noe av oss og forutsetter, at vi kan noe. Vår Herre Jesus sier om Frelseren: For mennesker er det umulig - ikke vanskelig, men virkelig umulig - men for Gud er alle ting mulige Hvis den gjengse tale om den frie vilje var riktig så ville vår frelse ikke være uforskyldt og av nåde alene, men så ville et menneske også selv være en årsak til sin frelse. Å bringe evangeliet om Jesus er nettopp å bringe det eneste lys inn i mørket, den eneste redning til fortapte. Salig den, som er kjørt helt fast med sitt eget, sin villen og løpen og må fortvile. For Jesus er virkelig de fortaptes Frelser. Fortapt er jo den, som ikke mere har håp, heller ikke til sin egen vilje.

Kraften til frelse er alene i Guds Ord. La oss derfor ikke være lettsindige, ei heller løpe hit og dit, søke snart her og snart der. Men la oss i vår fortapthet høre Guds åpenbarte ord. Det er det nødvendigste av alt. Derfra kommer hjelpen til oss. Oss møter virkelig Guds sannhet i Bibelordet. La oss ikke vente på noe annetsteds fra, intet vente av vårt hjerte eller vår vilje, heller ikke bie på en særlig opplevelse. Men la oss akte på Ordet og tro Ordet og takke Herren Jesus for hans uutsigelige nåde. For evangeliet, ikke vår vilje, er Guds Kraft til frelse. Jesu Kraft, som kommer til oss i Ordet, fullkommes eller når sitt mål i vår maktesløshet.

Vår Tid.
Vår danske folkekirke er i alminnelighet kommet langt bort fra Guds Ord. Måtte vi igjen gjøre, som reformatorene gjorde, akte på Bibelens tale. Så vil vår kirke igjen bekjenne med sannhet: ,,Våre menigheter fører i stor enighet den lære om den frie vilje, at den menneskelige vilje vel i noen måte har frihet til å gjøre det, som i jordisk henseende er rett, og å velge mellom de ting, som er underlagt fornuften. Men den har ikke evne til uten den Hellige Ånd å virke det, som er rett for Gud eller rettferdighet etter Ånden, for ,,det naturlige menneske tar ikke imot de ting, som hører Guds Ånd til"
(1.Kor.2,14); men det skjer i Hjerterne, når den Helligånd fåes ved Ordet". (Augsburg - Bekjennelsen 18).

(Fra det danske bladet "Under Guds Ord," 1949.)

Til toppen