brev9

Brev nr 9

I brev nr.6 nevnte vi at vi gjerne ville stanse for hva Guds hensikt var, med hensyn til sin Sønns plass i den troendes daglige liv. Så har vi talt litt sammen om disse sider av sannheten ut fra forskjellige profetiske ord i det gamle testamente og likeledes om veien som vår Frelser måtte gå for å kunne tilby seg selv som den sanne kilde til all frelse og alt liv for alle mennesker i alle slekter til alle tider. Som kilden til all visdom, all rettferdighet, all hellighet og forløsning. (l. Kor. 1;30-31). Fylden for den som fattes alt. Den fattiges daglige rikdom. (2. Kor. 8;9).

Vi gjør derfor vel i å akte på det profetiske ord, så lyset kunne få skinne der hvor det nå er mørkt, enten det gjelder livet som helhet eller det gjelder enkelte mørke kroker i ens liv. (2. Peter 1.;19). Ville vi trøstes med sann trøst så la oss akte på skriftene. (Rom. 15;4). Vil vi bli dugelige til all god gjerning, så la oss fortsatt akte på skriftene. (2. Tim. 3;15-17). Innblest av Gud, talende om og pekende på Ham som skulle komme, om hva Han skulle fullføre, om veien Han måtte gå og hva Han derfor skulle bety for deg og meg fra stund til stund.

Det vi i dette brevet ville tale sammen om er de to ord: Jeg er. Disse to ord som kom så forunderlig til Moses som det tilstrekkelige svar fra Herrens munn. Nettopp da Moses sto foran d en tilsynelatende håpløse oppgave og syntes å skulle trenge så mange ord, så mange beviser, da fikk han "bare" disse to ord. Nettopp de samme to ord som vår Frelser så ofte tok i sin munn da Han talte om seg selv. Disse forunderlige altsigende ord, som når vi grunner på dem og regner med dem, viser seg å være tilstrekkelig for Guds barn. Ja for hvem som helst. I alle situasjoner til alle tider. Enten det gjelder den ufrelste som ved å høre: Jeg er din frelser, derved blir frelst, eller det gjelder den bekymrede troende som ved å høre: Jeg er med deg, derved får legge sin bekymring av.

Om Herren kunne få vise oss hva Han har gitt oss i denne sannhet som den lød til Moses fra Herrens munn i 2. Mos. 3;14 og som den lyder til oss i dag fra Jesu munn i Johs. 8;58 og mange andre steder som vi etter hvert vil ta frem.

Alt Moses egentlig trengte å vite og huske var Herrens navn Jahve = Han er. (2. Mos. 3;15). Det skulle han få regne med. "Jeg er Abrahams Gud. Husk hva jeg var for ham". (1. Mos. 17;1, 18;14). "Jeg er Isaks Gud. Husk hva jeg var for ham!" (l. Mos. 26;13, 22, 28, 29). "Jeg er Jakobs Gud. Husk hva jeg var for ham." (l. Mos. 28;1315).

Moses kjente til Herrens ord til fedrene og deres liv hadde vist at Herren sto inne for sitt navn, og nå skulle Moses selv lære å kjenne den Gud som alltid sier til sine: "JEG er alt det du ikke er".

Mose kjennskap til dette Herrens nye navn (2. Mos. 6;2-8) resulterer i et liv som frister til å si; overdrivelse eller kanskje endog lenger. Hva ser vi nemlig? Den stive verdensmakt bøyet som sivet i den ene manns hånd, (2. Mos. 7;5, 12;51, 13;14, 14;4, 30, 31, 15;1-19) og vannene kløvet (2. Mos. 14;21,27). Vi ser klippen flyte av vann (2. Mos. 17;6) og jorden åpne seg med gru (4. Mos. 16;28-31). Vi ser et liv gjenspeile Herrens herlighet så mektig at folket ikke tålte synet av det (2. Mos. 34;29-35).

Et liv hvis make ikke oppsto før Han kom som vår profet liksom Moses (5. Mos. 13;1519). Før Sønnen over Herrens hus ble født, Jesus Kristus; Han som tjeneren Moses pekte på (se Hebr. 3;1-6). Og så møter vi også her hemmeligheten - Jesus Kristus, Guds Sønn, Profeten, Herrens tjener - gjemt i den del av Ordet som taler om Moses, han som en garanti fra den evige allmektige Gud fikk disse to vidunderlige ord: Jeg er.

Denne sannhet møter vi ned gjennom skiftende tider. Talt til profetene og kongene og Herrens tjenere for øvrig, som deres trygge og tilstrekkelige ledsager. Nemlig: Jeg Herren er med deg. og det var nok.

Men en møter det også talt ved profetene idet de peker hen på Jesus, mellommannen mellom Gud og mennesker i den nye pakt (l. Tim. 2;5). Han ved hvem og gjennom hvem Gud på en helt ny og ennå mer overveldende måte kunne tilby seg selv som Immanuel. (Es. 7;14, Hebr. 1;1-3).

Talt til Sønnen av Gud, profeter og apostler lyder det: "Du er". Talt av Sønnen om seg selv lyder det: "Jeg er". Talt om Sønnen av vitnehærens millioner lyder det ned gjennom slektene: "Han er".

La oss først betrakte hvorledes de hellige Guds menn i skriftene, selv i de mest fortvilte situasjoner fant og fikk trøst og hjelp nettopp i disse to ord fra Jehovas munn. Det var nok for Josva til det mektige verk. (Josva 1 ;5, 9, 6;27). Han som gikk foran og kløvet vannet (3.11). Han som gav byene i sitt eget folks hender (6;2). Han som lot solen stå stille (10;13). Han som selv stred for sitt folk (10;42). Han hadde gjentatte ganger sagt, og stadig gjentok Han det: Jeg er med deg, frykt ikke, reddes ikke. Og når Herren selv fikk tale disse ord, da tidde folket.

Det var nok for David enten det gjaldt løve eller filister (l. Sam. 17;37,45). Løvegapet, bjørnelabben og filisternes hånd måtte bøye seg for ham som gikk i Herrens navn.

"Så sant Herren Israels Gud lever, Han hvis tjener jeg er", var nok for Elisa, enten det angikk å hindre naturlovene eller å sette dem i gang igjen. (1. Kong. 17;1, Jak. 5; 1718). Nok til hellig nidkjærhet (18;37-40), nok til å løse fra mismot (19;11 flg.)

Men vi måtte nok holde på lenge om vi skulle ta frem alle disse som i kraft av Herrens navn seiret over større folk og krefter enn de selv eide. (2. Krøn. 1;1, 32;7-8, Esra. 7;6 etc. etc.)

Herrens mektige tale om hvem som lukket Jobs munn (Job 39;37-38). Han hadde fått et nytt billed og en ny forståelse av hvem Herren var og hva Han kunne (42;1-6) og da lukkes munnen. "Tal Herre din tjener hører", blir i få ord vår tale når Herren taler om hvem Han er. (l.Sam.3;7,10,21, Es.6;3-8).

Når nå denne sannhet var alt det disse menn trengte i sine mange fortvilede forhold, skulle den så ikke også være tilstrekkelig for deg og meg i våre forhold, hvor håpløse og fortvilende de enn kan synes oss? JO, og tusen ganger jo, lyder det til oss fra Herrens troverdige vitne som står bak hvert eneste 1øfte (Åp. 1;4-8 og 2. Kor. 1;19-20). Og fra vitnehæren i skriften, fra den kjente og ukjente kirkehistorie og fra våre dager, lyder det et enstemmig tusenfoldig kor: Jo, Han er den sanne (Hebr. 13;8) der finnes ikke skygge av forandring hos Ham (Jak. 1;17). Men kanskje med en vemodig undertone fra mange stemmer i koret: "Dette er sant, men vi våger ikke å regne med det så helt og fullt, og så får vi streve og slite så godt vi kan ved siden av".

Men vi går videre og ser på hvorledes de hellige Guds menn drevet av den Hellige And (2. Peter 1;20-21, 2. Tim. 3;16) talte om husholdningen som Gud hadde bestemt hos seg selv fra evige tider, nemlig å samle alt i ett i Kristus (Ef. l;9-l0, Kolos. 1;25-28) Altså hvorledes det en dag fra Frelserens munn skulle lyde: "Jeg er hemmeligheten til alt i alle i Guds rikes husholdning!" Han som ønsker å være alt for alle dem som intet ønsker å være eller bli i seg selv eller for seg selv. "Stedfortrederen for alle, i alle ting, til alle tider".

Måtte Gud igjen få salve våre øyne til å se vår fattigdom og Kristi rikdom. (Åp. 3;17-18, Kolos 2;8-10).

Hvor vidunderlig Salmene som profeti peker på hva Jesus som oppfyllelse forteller oss om seg selv. Hva Salmene forteller Jesus skulle bli, det forteller Jesus at Han er.

Vil vi derfor se litt på Salmene? på Jesu ord i evangeliene og vitnesbyrdet om Ham fra andre, og likeledes betrakte veien Han gikk for at alt dette skulle oppfylles.

Salme 2;6-7. Kongen på Sion.

Hvor lyder det ikke underlig fra Jesu munn. som han står der med kongenavnet som spottenavn, da han sier: "Jeg er konge, jeg er dertil født og dertil kommet til verden". (Joh. 18;37).

Men hadde Pilatus kjent Salmene, om ikke mer enn de, så hadde han visst at Jesu kongemakt ikke hørte verdens riker til. Og at denne makts virkelighet vises i deres liv, som i sine hjerter kroner kongen.

Sjeler som ansikt til ansikt med Sinais bud blir klar over sin egen og verdens udugelighet til å oppfylle disse bud og som derfor i nåde tar imot budskapet om løftene fra Sion, fra den himmelske stad, fra Guds rike (Hebr. 12;18-24) der hvor Jesus, kronet av Gud regjerer i kjærlighet og nåde, med glede og fred i Guds rettferdighet (Rom.14;17). Han som ikke ble tatt imot som den Jødenes konge han var.

Vi følger kongenes konge (Åp.17;14, 19;16) på hans vandring fra fødselen i krybben til døden på korset under overskriften: Jødenes konge. Og her og der finner vi de underlige sammensatte tegn som vitner om denne sannhet. Tegn og bevis som vel nok er skjult for, eller ringeaktet av de fleste. Vismennene fra Østerlandet med stjernen, faller ned som talsmenn og tilber tross krybbe og stall (Mt. 2;2). Hans egne, yppersteprestene og folket, tross et helt liv fullt av overbevisende tegn og under spotter Ham med det samme navn (Mark. 1 5;9-20).

Et underlig inntog vitner om det (Mt. 21;1-11) og et gruoppvekkende opptog synes å kullkaste det (Johs. 19;14-15) nemlig dette at Han vår konge, er kåret til det av Gud.

Men Guds Sønn kunne ikke med den hellige lovs rett innsettes som konge på Sion over menneskebarna, før Han under menneskelige kår hadde ribbet Sinai for dets bytte. Så treller og tjener Kongens konge hele sitt liv på jorden og avskaffer den lov som kom med bud og forskrifter, idet Han på korset drepte fiendskapet (Ef. 2;14-16) og deretter tilbyr seg selv som din og min konge under en ny lov; livets ånds lov (Rom. 8;2) kjærlighetens kongelov (l. Johs. 4;18) frihetens fullkomne lov (Jak. 1;25, 2;12).

Så vil også vi si til hverandre: Løft portene så denne herlighetens konge kan få dra inn. (Salme 24;2-10) Skjult for Sinais barn, trellene; åpenbart for Sions barn, 1øftenes frie barn. (Salme 149;2) Disse som fryder seg i lyset fra Kongens åsyn, overøst med velsignelses regn fra himlen (Ordspr. 16;15). Ditt og mitt livs vellukt avhenger således av om vi er tilstede ved det bord som kongen har sitt sete (Høys. 1;12) Vår sneversynthet - den ubibelske - skriver seg vel også fra at vi ikke klart ser kongens skjønnhet stråle fra Sion (Es. 23;17). Der skal han nemlig få hedningene til eie, og det blir da verden som blir åkeren og ikke vår lille snevre krets hvor vi og vårt er sentrum. Det vidstrakte land åpner seg, Hjertene utvides og grensene flyttes.

Slik kunne vi tale lenge om disse få ord: Jeg er konge, hvordan Jesu kongeverdighet er en vidunderlig virkelighet for innvånerne i Guds rike og hvorledes kongemaktens ledsagelse er grunnlaget for dem som er ute i arbeidet for dette rikes utbredelse, og dermed innbefattes hver eneste en som er overflyttet fra mørkets rike til Guds elskede Sønns rike. (Kolos. 1;13-14); (Mt. 28;18-20).

Måtte Herren lære oss å ha nok i det Han mente skulle være nok for oss, nemlig sannheten om Hvem Han er og hva Han er.

Broderhilsen Oslo, l9.desember 1935 Nils Skjælaaen