brev8

Brev nr 8

Vi skal ikke lese lenge etter de vidunderlige profetier i 1. Mos. 49;8-10 før vi igjen møter løfter og profetier om Sønnen. Løfter som får oss til å ane at Guds hensikt med sin sønn langt overgår hva den menneskelige forstand kan fatte. Og nettopp derfor må Guds Ånd få slippe til og åpenbare og veilede oss til sannheten på den vei og måte som den "fattige i Ånden" og "umyndige" gleder seg over å gå for å bli vis. (Mt. 5;3, 11;25-26, og 1. Kor.2;1-16 se vers 14) !

Vi stanset i siste brev for Jakobs profeti om sin sønn Juda med henblikk på vår frelser og Herre, Jesus Kristus. I dette brev ønsker vi å stanse for Jakobs profeti om Josef, også med henblikk på Kristus ut i fra l. Mos. 49;22-26. Men uten tvil tør vi vel også peke på at det ganske sikkert også i Jakobs uttalelser om sine andre sønner, ligger gjemt skjulte skatter for Guds barns daglige vandring i vår tid. l. Mos. 49 og 5. Mos. 33 går jo nokså nøye sammen. Og når en ser litt på l . Mos. 49; 1 og Hebr. 11 ;20-22 og den praktiske anvendelse av disse vitner i Hebr. 12;1-2 så tyder det på at det svarer seg å grunne på også hva som står skrevet om Josef.

Imidlertid ønsker vi ikke her å komme for mye inn på hva Josef som forbilde kunne fortelle oss om vår Frelser. Dette er mere selve profetien om Guds hensikt med ham som altså i alle deler skulle være den ypperste (Kol. 1;18) og i hvem Gud vil samle alt til ett. (Ef. 1; 10).

Allikevel må vi få peke på den side som l. Krøn. 5;1-2 forteller om; nemlig at førstefødselsretten ble tatt fra Ruben og gitt til Josef, og at han derfor på en særlig måte viser hen til Ham som en dag skulle komme og være den førstefødte blant mange brødre (Rom.8;29).

Vi vil så sammen grunne på Jakobs uttalelse om Josef, frukttreet ved kilden. (l. Mos. 49;22-26). Og straks vi nevner ordet "Frukt" går vår tanke til Johs. 15 hvor Jesus, etter å ha fortalt om korsets vei (Johs. 14;31) kan by seg selv frem som det sanne vintre. Det vintre som består av rot og grener. Grener som har en eneste hensikt; å bære frukt, frukt som varer. Men lovet være Gud for at roten er ved kilden, den evige. Den kilde som veller ut fra helligdommen, ja, som er Gud selv. Jer. 2;13. Utgangspunktet for all kraft, all saft, all velsignelse, alt liv. Mt. 28, 18, Ef. 1;3, l. Johs. 5;11, Johs. 1:4. salme 87;7). Roten er skjult. Den troens rot i Gud som vi har for oss selv (Rom. 14;22 og Kolos. 3;3). Det skjulte som er for Gud (5. Mos. 29;29) og som kun Han og den enkelte sjel kjenner til. Det innvortes menneske (Ef.3;16-17) hvor Kristus bor.

Men grenene de skyter ut over muren, De er ikke skjult. Guds barn, de sanne grener, de ser man fra slekt til slekt skyte friske skudd ja helt opp i gråhåret alder. De er frodige og grønne for å kunngjøre noe, nemlig at Herren er klippen. (Sammenlign 1. Mos. 49; 22-24 og Salme 92;10-16.

Roten er ikke frukten; men hemmeligheten til frukten. Grenene er heller ikke frukten, men hemmeligheten til at det skjulte liv og den skjulte kraft kan åpenbares i åndens frukt som tydelig og klart vises på grenene. (Se Filip. l,ll og Gal. 5;22 og Titus 2;10).

Måtte så Gud få hindre oss i å legge vinn på å få store, skinnende blader; men at vi som Guds elskede, hellige og utvalgte i Kristus Jesus, hvem vi er og hva vi er, måtte få skyte dypere røtter nedad ved kilden, så at det kunne bæres frukt oventil. (ES. 37;31)

Ved korsets død opprettet vår Frelser muligheten for at himmelens velsignelser skulle splitte jordens forbannelser. (Gal. 3; 13-14, Ef. l ;3 og 10). Ved vår forening med Ham i død og liv benyttes mulighetene, forbannelsen splittes og velsignelsens regnstrømmer på den nyslåtte eng får den rettferdige til å spire. (Salme 72;6 og 92;13).

Forhåpentlig blir dette klarere for våre hjerter idet vi fortsetter å ta frem hva Gud i sitt ord har fortalt om veien; som "den førstefødte blant mange brødre" måtte gå for å bli vintreet, hvis rot skulle være hemmeligheten til all frukt.

Den førstefødte! Barnet skulle fødes, (Es. 9;6) og igjen føres vi tilbake til underet over alle under; at Gud ble menneske. Luk. 1 ;28-35 var veien.

Han, Guds egen sønn skulle ved fødselen inn i våre kår som menneske, for at vi ved den nye fødsel av vann og ånd skulle få komme inn i Hans kår som Guds sønner og døtre, og derfor som Guds sønns brødre og medarvinger. (Rom. 8;29, 2. Kor. 6;17-18, Hebr. 2, 11. I sin kjærlighet var det ikke nok for Gud å ha bare en enbåren sønn, og derfor gav Han Ham for verdens synd og skyld, for at de mange ved gjenfødelsen skulle få det tapte bildet tilbake, og igjen bli barn. (Johs. 3;16, Es. 53;11-12 m.m. fl) Altså ikke bare en sønn lenger, men mange; ja så mange som tar imot den Ene. (Johs. l: 11-13).

Men hvordan var det med tiden og forholdene da Han ble født, som skulle overføre Guds kilde med levende vann til en slekt som var døende av tørst? Tørre var tidene, mørke var forholdene. Avsvidd var gresset. Falske kilder og sprukne brønner overalt. (Jer. 2;13). Ja, som ved den første skapnings tilblivelse, ruget også mørket over den øde tomme jord, da den nye skapnings opphavsmann kom til jorden, da verdens lys ble tent i en stall, da Guds fylde holdt sitt inntog i verden, (Se 1. Mos. 1; 12 og Malak. 2; 17 og 3; 13-15).

Det var ikke mange igjen (Es. 6; 11 -13) da Simeon, Anna og de som fryktet Herren (Malak. 3;16 og Luk. 2;25 flg.) ventet på Israels trøst, på Messias komme, på skuddet som skulle skyte frem fra Isais røtter. (Es. 1 ; 1 ). Ja, sannelig skjøt Han opp av tørr jord. (Es. 53;2). Forholdene var ikke godt tilrettelagt menneskelig talt. Betingelsene for å bli et frukttre var ikke store. Helt fra begynnelsen av hadde helvetes hær sverget på at det skulle forhindres. Barnet etterstrebes av de ledende (Mat. 2;13-18). Profeten er utsatt for de skriftlærdes steiner (Joh. 8;59), og når vi til slutt hører livets kilde rope ut sin tørst, og ser Ham, det sanne vintre henge på forbannelsens tre; da ser det i sannhet håpløst ut.

I grunnen ikke så underlig at egenrettferdige, og i seg selv håpefulle mennesker hadde vanskelig for å ta imot budskapet, nettopp fordi det måtte tros. Og at de derfor også på grunn av sin vantro gikk glipp av å se Herrens arm åpenbart for seg. (Se Es. 53;2 og 2. Kong. 7;2 og 20).

Ørkenen og det tørre land skulle juble en dag da Libanons herlighet, da Guds prakt ble kjød og tok bolig blant menneskene. (Se Es. 35;1-10 og sammenlign vers 2 med Johs. 1;14 og Hebr. 1;3). Å for et budskap for ørkenen. Tenk! Kilden som sprudler med levende vann. (Salme 36;10 og Johs. 4;14). Hos Ham er den. Måtte det få nå inn i en eller annen vannløs brønn (2. Peter 2;17) og inn i et eller annet uttørket og stivnet hjerte (Salme 102;5). Ja, inn i en som tørster (Joh. 4;13). Da skulle det bli dratt vann med glede av frelsens kilde. (Es. 12;3). Å, om vi som Guds barn mer kunne benytte oss av Guds hensikt med den levende kilde som er åpnet for Davids hus mot synd og urenhet. (Sak. 13; 1), ikke bare for.

Men vi ser videre på Josef i l. Mos. 49;23 flg., idet vare tanker er rettet mot Ham som tross alt sto fast. Tross utfordringer, fristelser, de giftigste piler, og som ble forfulgt til det ytterste, fra begynnelse til slutt; fra krybbe til grav; på Guds Sønn som tross alt sto fast i sin Fars vilje. (Johs. 6;38, Johs. 5;30 og Hebr. 10;7). Vi tenker på Ham som Han gikk inn i de menneskelige skrøpeligheter og sto, etter å ha overvunnet alt. (Hebr. 4;15, 2;17-18). Han sto fordi Gud var med Ham (Apgj. 10;38), fordi Han hentet sin daglige styrke fra sin himmelske Far, hvis vilje var Hans liv. Og da den var fullbrakt, døde Han. (Johs. 19;30). Da sto Han ikke mere fast i Guds kraft, da hang Han korsfestet i skrøpelighet (2. Kor. 13;4), forlatt av Gud (matt. 27;46) og ble deretter lagt i en grav (Mat. 27;60). Underlig å tenke på, at Han som hadde stått i den hardeste strid Han måtte nå sages ned og bæres til graven av skrøpelige mennesker som Han var kommet for å frelse. Men Han som ved de kraftige gjerninger under vandringen var utpekt av Gud, og som forlatt av Gud, hang på korset i sin avmakt (Ap.gj. 2;22-23). Han sto opp igjen ved Guds makt og kraft (Apgj. 2;24 og Ef. 1;19-20) og sitter nå ved Guds høyre hånd over alt og alle (Ef. 1;20-23 og Hebr. 1;3-4) for å øse ut av Guds velsignelser til alle som kommer til Faderen ved Ham. (Ef. 1;3 og Hebr. 7;25).

Tenk at Han som hadde rett til å stå fast i sin egen kraft i likhet med Gud (Filip 2;5-11), Han gav avkall på den, og ble prøvet i alt i likhet med oss, dog uten synd, for at vi skulle få del med Ham i Hans rett, barneretten, arveretten, og så få stå etter å ha overvunnet alt. (Ef. 6; 13).

Vi nevner bare den ene pil som i ørkenen blir sendt mot vår "Stedfortreder" i Hans avkreftede og avmektige stilling. (Mat. 4;1-flg.) I den mest kritiske stund for Hans legemes vedkommende, skytes pilen ut: Nå kan du vel benytte deg av din egen makt! - Si bare noe, så er du reddet!" Det var sant, men da var vi andre fortapt.

Men Gud være lovet! Jesus sto fast! Men ikke ved egne ord og egen hjelp. Nei ved Guds ord og himmelsk hjelp skulle pilen knekkes, gloen slukkes og seieren vinnes. Bak troens skjold, ved dekning i klippen, i skjul under vingene var Hans styrke og Hans mot. (1. Mos. 49;23-25, Ef. 6;16-17, Salme 91;1-16, Salme 110;7).

For en vidunderlig Frelser som har satt så tydelige fotspor for å gjøre det klart for oss, Hans etterfølgere (1. Peter 2;21) at Han er veien (Joh. 14;6) fordi Han gikk den.

Men igjen må vi få understreke sannheten om de velsignelser som ifølge Ef. 1 ;3 er våre i Kristus Jesus, og som blir vår praktiske erfaring på grunnlag av vår trosvandring, d.v.s. vår forening med Kristus som grenen og vintreet, stund for stund, stykke for stykke. (Se Hebr. 10;38 og Hebr. 3;19 og 4;1-3, 2. Kor. 5;6-9 og Johs. 15;4,5,7,9,16). Måtte dette få skje, selv om den søte forening med Kristus nok sikkert smakes først når vi går med på dødens bitre atskillelse fra oss selv og vårt eget i det daglige, praktiske liv. (2. Kor. 4;10-11).

Ja i sannhet går Hans velsignelser høyt. De overskrider vårt jordiske øyes syn, vårt øres hørsel, ja går høyt over vår fatteevne. (l. Kor. 2;9-10,12). Men idet vi fødes på ny til en førstegrøde for Lammet (Jak. 1;18) og vi vandrer i Ånden fordi vi lever i Ånden (Gal. 5;25), så vil Guds Ånd åpenbare for oss hvilken velsignelser Jesus Kristus har skaffet oss da Han ble forbannet på korset (Gal. 3;13-14). Høvdingen, ja frelseshøvdingen (Hebr. 2;10), fyrsten, ja fredsfyrsten (Es. 9;6), Kongenes Konge, Herrenes Herre (Åp. 17;14) står der i dag som den førstefødte blant sine brødre som Han ønsker å hellige helt igjennom idet Han blir helliget som Herre i vårt hjerte". (Rom. 8;29-30, l. Tess. 5;23-24, l. Peter 3;14).

Skal så Han, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som vi sier vi tror på, få slippe til i våre liv, å gi oss det evige liv i gave ved å føde oss på ny ved sitt sannhets ord, og så få innta plassen som høvding i våre liv? Så skal Han også komme til oss som dugg som væter jorden, som velsignelsens regnstrømmer på nyslott eng. ( l. Mos. 49;26? Hos. 6;3, Malak. 3;10, 5. Mos. 33;28, Salme 72;6)

Som Salme 133 peker på, så skjer det en forandring også med de "Helliges Samfunn" der disse sannheter får gjelde, både for en flokk som for den enkelte.

Ikke lenger en eller annen og ett eller annet. Ikke noen bitter rot har med nåden å gjøre. (Hebr. 12;15). Mørkets makt, den kalde kjærlighet, menneskets vekst og Frelserens avtagen, jordiske navns forherligelse og Jesunavnets bespottelse blant verden, er alt sammen ting som må flykte når duggen fra Sions berg flyter ned fra den åpne himmel. Det blir liflig å bo sammen der Herrens egen herlighet blir tatt imot av likestilte brødre.

Igjen ber vi: Gud bøy oss hver enkelt så Du også kan smelte de mange sammen til ett! Amen !!

Ålesund, den 7. oktober 1935. Nils Skjælaaen