brev7

Brev nr 7

Vi går så videre i å betrakte hva Gud hadde tenkt at sin Sønn skulle bety for den troende i det daglige liv. Og hva det kostet vår kjære Frelser å gå den vei som var nødvendig for at Han med himmelens og jordens rett kunne tilby seg selv som kilden til alt det den troende trenger, til frelse og til liv fra dag til dag. (2 Pet 1:3-4 flg.).

Så står Han også der i dag, Guds fylde i legemlig form (Kol 2:9-10) for at du og jeg ikke bare skal se på denne rikdom, men også fryde oss i den.

I l Mos 49:8-10 møter vi den vidunderlige forjettelse om Ham hvis hånd skulle være på fiendens nakke, om løven av Juda og om Fredsfyrsten som folkene skulle bøye sine kne for i lydighet.

Det er godt at Gud har gitt oss så mange andre steder i sitt ord til veiledning om disse sannheter. Måtte Guds ånd få frihet til, i stillhet å veilede oss til hele sannheten også når det gjelder det ovenfor nevnte, og det på en slik måte at det blir en virkelighet i vårt praktiske liv. La det igjen bli understreket at hvis vi ikke er villige til å følge Mesteren i Hans fotspor på den vei Han gikk, så nytter ikke vår bibelkunnskap oss noe. Tvert i mot, den øker bare var dom idet lyset vokser uten at det følges og slik blir til liv.

Det første vi stanser for i l Mos 49:8-10 er at Judas hånd skulle være på fiendens nakke.

På alle punkter, i alle ting og i alle angrep skulle fienden møtes og slås. Fienden skulle knuses i hvilken som helst form han enn kom. Derfor var det ikke bare et og annet angrep som skulle slås tilbake og en og annen kamp som skulle vinnes, men det var fienden selv. Lederen, hodet for maktene og myndighetene var det som en dag skulle måtte erkjenne seg å være slått.

Hvem ville gå? Hvem kunne gå? Hvem måtte gå for at verket skulle bli fullført på en fullt ut gyldig måte? Og i l Mos 3:15 leser vi om ham som skulle få sin hæl knust for at slangens hode skulle knuses. I Jes 53:10 leser vi at Herrens vilje skulle ha fremgang ved Frelserens hånd fordi han ble knust og brakte skyldofferet; fordi han ble slått. Underlig er det å tenke på at han som var så skånselsløst overgitt i menneskenes hender (Matt 17:22, Luk 9:44) ja i synderes hender (Matt 26:45); at Han om ikke lenge skulle oppfylle det løfte å legge sin seirende hånd på fiendens nakke, på syndens herre, han som holdt menneskene bundet i trelldom. Og veien Guds sønn gikk var å la seg løfte opp på korset av syndige herder. Dødens vei. (Hebr 2:14-l5). Der avvæpnet han maktene og myndighetene. (Kol 2:15)

Og hva så i dag? Ved korsets vei som din og min vei, ved den samme vei til opphøyelse som den Frelseren gikk (Joh 12:24-26; 31) nemlig dødens vei, skal vi få oppleve virkeligheten av at det er fullbrakt også sannheten om Kristi hånd på fiendens nakke.

Kommer så fienden snikende fordekt under motløshetens eller hovmodets kappe, hør det: Kristi hånd hviler på fiendens nakke også i den form (2 Tim 1:7 og l Kor 1:26-31). Fienden i form av bekymring, fristelser, bitterhet, forargelser eller hva det nå er, har fått sitt hode knust under Kristi mektige hånd. Han som for seg selv aldri løftet sin hånd til forsvar. Og du og jeg skal få oppleve sannheten av dette i vårt praktiske liv i samme grad som vår hånd har latt seg gripe av Hans (Sal 73:25) og våre føtter derfor går den samme vei (1 Pet 2:21-25) så hensynsløs mot seg selv og så opptatt med sin himmelske Far og Hans navns ære.

Her vil vi gjerne benytte oss av ordene i l Tim 4:15, "Tenk på dette, lev i dette for at din fremgang kan bli åpenbar for alle."

Og kanskje blir dette vi nå har nevnt enda klarere når vi stanser for det neste vi finner i profetien i l Mos 49:9: "En løve er Juda."

Løve! Det er som ordet fyller en med en følelse av makt og herredømme. Og det stemmer. Helten blant dyrene, som ikke snur om for noe (Ordsp 30:30). Også dette skulle oppfylles i Kristus (2 Kor 1:20), men det var vel neppe noe en fant så lite av i Jesu liv og vandring på jord som nettopp det som preger løven. "Ikke ved makt og kraft" var sannheten om Ham som vandret her.

Lam! Det er som ordet fyller en med en følelse av svakhet og avhengighet. Og inn i de forhold var det Han gikk - Han som skulle bli løven av Juda som seiret (Åp 5:5-6).

Lammet som ble slaktet. Fåret som var stumt (Jes 53:7). Å for en forunderlig vei løven av Juda gikk, ja, måtte gå for å bli løve.

Og det skulle nesten være unødvendig å peke på, at veien til å få del i den makt som løven av Juda i dag eier, er å gå samme vei som Ham, ja, som slaktefår. (Rom 8:36). "Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd'' er veien til kraft for Guds barn til alle tider. Ikke fåret, men hyrden er hemmeligheten i dag til styrke og seier, til hvile og fred. Nettopp fordi vår hyrde var lammet som ble løve. Salig er det derfor å være i den lille flokk som ledes av den store og gode hyrde.

"Den brølende løves" gap har en gang for alle fått det offer og bytte som nå har fratatt ham all rett på flere offer. Og han fikk det den gang det uskyldige Guds lam bar all verdens synd (Joh 1:29). Da den rene ble til synd for oss (2 Kor 5:21). Dermed har rettferdigheten skjedd fyllest.

Og så kommer vi vel til noe av det vidunderligste som i det hele tatt er sagt om Ham som skulle komme. Det som Esaias kaller Ham i 9:6: Fredsfyrste.

På grunnlag av Hans behandling av fienden og fiendens krav, kunne Han nå forkynne fred for nær og fjern. (Ef 2:14-18).

Fred på jorden ble forkynt allerede ved Hans fødsel. (Luk 2:14). Ikke verdens fred ved kompromiss, men Guds fred ved den operasjon som skal til for å overføre et menneske fra verden til Gud, fra seg selv til Kristus.

Og her gikk Frelseren den tunge fredløse vei. I verden hadde Han ingen fred, den hadde Han i Gud. Og i dag sier så Han som er prøvet i alt og som jo selv er freden, ja til det bange hjerte sier Han: "Frykt ikke, reddes ikke, i meg skal du få fred, midt i din trengsel i verden." (Joh 14:27 og 16:33). Som Han hadde sin fred i Gud så har vi den i Ham. Og her tør vi vel si at det menneske for hvem Jesus inntar plassen som fyrste, for det menneske inntar han samtidig plassen som freden, og i samme grad som ens vandring fortsettes i samme spor. Derfor vandrer den løskjøpte sjel - løst fra verden og dens fyrste - i den fred som overgår all forstand og som er mektig til å bevare (Fil 4:7) hjerte og tanker i den nye fyrste - Kristus.

Han som ikke dømte verken etter det han så eller hørte, men hadde sitt velbehag i Herrens frykt (Jes 11:3) og som derfor hadde Guds fred rådende i sitt liv. Han innbyr deg og meg til den samme vandring (se 2 Kor 5:7) og derfor til den samme fred (Kol 3:15).

"Straffen lå på Ham" var veien Han gikk. Freden til oss var verket Han fullbrakte (Jes 53:5)

Guds hensikt er oppnådd, la det derfor lyde sterkt og vidt: Han er var fred (Ef 2:14).

Og så ennå en side til før vi forlater l. Mos 49:8-l0: "Og folkene blir ham lydige" står det i slutten av vers 9. Og skulle noe mindre være nok, når vi tenker på Guds evige Sønns plass blant folkene? Nei, intet mindre enn at konger og fyrster, store og små, av alle farger og tunger skulle samles i ubetinget lydighet og høylydt hyllest til Ham, den dypt fornedrede og derfor den høyt opphøyde. (Sal 72:8-11, 13:8:4, Jes 49:7, 52:13-15). Det skal skje i Herrens egen tid (Fil 2:9-11).

Og skal vi ikke være enige om at "Kongen på Sion" alene har fortjent det og er verdig til at alt og alle bøyes for Hans fot i tilbedelse og hyllest? Han som tross det at Han var Guds Sønn, lærte lydighet av det Han led.(Hebr5:7-8). Han som fornedret seg selv og ble lydig til døden, ja, korsets død. (Fil 2:5-8).

Men når vi ser på de fyldige og klare fotspor etter Ham på veien (1 Pet 2:21) da kan vi ikke bare peke på at det skal komme en dag da alle skal bli Ham lydig, men vi må også peke på dagen i dag da vi alle kan være Ham lydig, nettopp ved å følge Ham i sporene. Til slike taler Guds ord i Fil 2:12-13.

Måtte så Guds tjenere i dag ved ordet få virke Troens lydighet i våre hjerter (Rom 1:5) så at vi fra dag til dag, fra stund til stund vandrer i Kristus vår Herre (Kolos. 2;6) med bøyde knær og hjerter og løste tunger (se igjen Fil 2:9-11).

Smelt vår tross, bøy vår vilje, virk vår gjerning til en vandring i lydighet mot Ham som lærte lydighet av det Han led. Amen!

Nils Skjælaaen