Det Gamle Evangelium

 

 

 

 

 

Brev nr 6



Ja, så er også påsken forbi, men som vi sa om julen, så sier vi om påsken: Gud gi at verken dødens budskap om vårt gamle menneske eller livets budskap om Kristus, vårt håp og liv, måtte bli forbli så lenge vi ennå skal vandre på jord. (Rom. 6;3-6, 8;10, 12-13, 2. Kor. 4; 10-11).

Etter at vi nå i flere brev har stanset opp for veien - den smale, - med porten, den trange, og det som inngang og som gjeldende i hele vårt liv, til vi en gang skal slippe å vandre på en vei, men hvor vi skal få bo i en stad, vil vi nå i noen brev stanse for hva vi som en venneflokk var samlet om i påsken 1935.

Herren åpenbarte for oss på en forunderlig måte den evige, guddommelige sammenheng i det levende ord, og viste oss igjen hvorledes Han har gitt oss, i det minste en ting som vi kan stole på. At vi som Hans barn fortrøstningsfullt skal få hengi oss til hva Han har sagt, og til slik som Han har sagt det. (5. Mos. 32;47 og 33;3).

Så ønsker vi som Hans hellige å ta vare på det, grunne på det og leve i det. (5. Mos. 11;18 25, Ordspr. 6;22, l. Tim. 4;14-15, 2. Tim. 3;14-17).

Vi blev stående undrende foran Guds evige hensikt med sin Sønn, og ovenfor veien var Frelser gikk for at denne hensikt skulle bli en virkelighet, tilgjengelig og oppnåelig for den falne menneskeslekt. Og ut fra dette så vi klart vår vei og forening med Kristus for at disse vidunderlige sannheter og rikdommer skulle bli vår erfaring i det daglige praktiske liv.

Når vi ser på hva det stå r i Kolos.1;15-18 og særlig på slutten av vers 16 og 18, nemlig at alt er skapt til Ham og at Han, Jesus Kristus, Guds sønn i alle deler skulle være den ypperste, så forstår vi og at Gud fra evighet av har hatt en hensikt, som det er vel verd for oss som Guds sønner og døtre, å trenge inn i. (2. Kor. 6;17-18, Hebr. 6;1-3).

Dette blir også klart for oss når vi ser på l. Kor. 1;26-31 og her særlig vers 30 og 31. Jesus skulle være alt for oss, for at vi aldri skulle få noe annet å rose oss av enn av Ham og i Ham, var Herre. Det var meningen at Han skulle være alt i alle, og en dag skal han fylle alt i alle (Ef. 1;22-23). Måtte så Gud i ordet få åpenbare oss dette ved sin Ånd for at Jesus, det levende ord, allerede nå kunne få begynne å fylle oss, ja, være alt i alle for vårt daglige livs vedkommende.

2. Kor. 1;19-20 forteller oss at så mange som Guds løfter er, så har de sitt ja og amen, så være det, - i Kristus Jesus. Regner vi med dette i vare liv, vil Guds navn også æres ved oss, ettersom vi bindes fastere og fastere til Kristus.

Hvor dette blir klart som helhet når vi stanser for hva Gud lovet Abraham i l. Mos. 12;1-3: "Jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort; og være Velsignelse!" Hvem siktet Gud til? Var det bare Abraham, eller hans ætling? Nei, det var Kristus som også her viste seg å være hemmeligheten. (Gal. 3;16). I Ham skulle all åndelig velsignelse samles til ett. (Ef. 1;3). Landet skulle en dag gis Ham, jorden skulle underlegges Ham. Ja, under Kristus skulle alt samles til ett, ikke bare det på jord, men også alt i himmelen, synlig og usynlig. (Kolos. 1;16-20).

Kristi navn var det som skulle bli stort og herlig fremfor ethvert navn. (Filip. 2;911, Hebr. 1;4). Hans navn var det som skulle skyte friske skudd og ved Ham skulle man velsigne seg (Salme 72;17). Hans navn var det som skulle innebære hele Guds fylde som også Esaias profeterer om når han taler om Immanuel i 7;14 og om navnet på Sønnen i 9;6.

Når vi nevner Gal. 3;13-14, skulle det da ikke tydelig vise oss hvorledes Abraham velsignelse knyttes til Kristus og samles i Ham. Og likeledes hvordan da vårt forhold til Kristus avgjør disse velsignelsers inngang i vårt liv. Altså hvorledes disse rikdommer finner sin styrkes fullkommenhet allerede nå i trosvandringen i Guds ord, og hvorledes det hele engang skal finne sin evige fullkommenhet i beskuelsens liv. Og alt ved Guds Sønn.

Og ennå mer: Idet vi lytter til molltonen som rigger gjemt i bekkens rislen som den lengter og higer mot havet, så stanser vi for tanken på skapningens sukk og dens fullkomne forløsning (Rom. 8;22-23). Havets brusen, skogens susen, lammets breking, ja endog fuglenes triller forteller oss det samme. Men ordet forteller oss at det alt en dag skal forløses fra sin molltone, fra sitt sukk, og evig fryd og glede skal være i stedet. (Es. 35;9-10). Å, hvor det alt vitner om Guds evige og veldige hensikt med sin Sønn, var Herre og Frelser, vår Forløser. (.Kor. 1;30)

Se videre på skapningen: Ukrutt, torner og tistler er billedet som møter oss som vi betrakter jorden. Forbannelse hviler tungt over fallet, og strev og møye i daglig ansikts sved prøver å rydde flekken hvor frukten skal fremdrives (l. Mos. 3;17-19, Mika 7;4). Å, hvor også jorden roper på en forløser og velsigner. Har så ikke også her Abrahams velsignelse noe å fortelle oss? Lovet være Gud, den har. "Jeg vil gi deg landet, jeg vil velsigne deg". (l. Mos. 13;15, Salme 72;6-7, Salme 92;13-16). Den øde mark skal blomstre som liljen der Herrens Herlighet åpenbares (Es. 35;1-2). Herrens plantning til Guds forherligelse skulle de sørgende bli kalt (Es. 61; 3) når Han, Abrahams Sønn (Mt. l:l) kom, og når den fattige ville begynne å forbli i Ham. Da bæres der frukt (Joh.15;5) hos dem som i alt er hjelpeløse uten Ham.

Guds hensikt med Sønnen som hemmeligheten til fruktbæring for dem som i seg selv er en tornebusk, skulle synes klar.

Måtte vi så grunne på Herrens ord (Salme 1 ;2) også når det gjelder Abrahams velsignelse i bokstavelig forstand, for at vi kunne lære å forstå de velsignelser som Herren har loves oss i åndelig forstand, vi som er hedninger etter kjødet, men som etter løftet hører til ætten, fordi vi går med på at vi hører Kristus til og ikke oss selv. (Gal. 3;29, l. Kor. 6; 19-20).

Når vi så videre tenker på veien som vår Herre og Frelser gikk for at alt dette skulle bli en tilgjengelig virkelighet oppfylte løfter for deg og meg, da skulle det vel bare stige opp en bønn fra våre hjerter: "Tilgi meg Herre at jeg har vært så meget min egen herre! Takk for verket og led du meg ved din Ånd inn i dets dybder av velsignelser, så at ditt ord til Abraham kunne bli sant også om meg: Vær velsignelse!

Tenk! Han ble en forbannelse for meg, for at jeg skulle få del i Abrahams velsignelse (Gal. 3; 13-14). At jeg ved troen skulle få Ånden som er kommet for å herliggjøre Kristus. (Joh. 14;25-26, 16;12-15). Så at du og jeg kunne bli født på ny av vann og Ånd (Johs. 3;5) leve i Ånden og vandre i Ånden (Gal. 5;25) så i Ånden og høste evig liv av Ånden (Gal. 6;8) og en dag oppstå med et åndelig legeme (l. Kor. 15; 44).

Når vi ser på veien Jesus gikk for å kunne få hele universets rett til å være hva Guds ord forteller oss han er, så undrer vi oss.

Satan og hele ondskapens åndehær måtte gi Ham rett. De har mistet den og prøver nå å beholde den på løgnens grunnlag.

Hele himmelens hærskarer synger Lammets pris fordi det har retten. (Åp. 5;9-10). Gud er tilfreds med verket. Påskemorgen beviser det. (Rom. 1 ;4). Hans herlige vesen er blitt møtt med den hellighet som ble forlangt. (2. Kor. 5;21). Hans dom over synden er skjedd fyllest. (Hebr. 22-28). Hva som var Ham imot er fjernet; (Kolos. 2;14) hva som stengte, er borte; (Ef. 2;14-16) hva som hindret, er revet ned.

Nå kan Gud velsigne hvor han før måtte forbanne, fordi den Sønn som var velsignet fra evighet av, ble en forbannelse for oss. (Gal.3;13-14).

Men la oss vokte oss for å gå utenom Sønnen. Han er veien fra oss til Gud, fordi Han gikk veien fra Gud til oss. Han er veien opp, fordi Han kom ned. Og nå er ordet oss nær, ja i hjerte og munn; Vi skal slippe å fare opp eller ned, hit eller dit. (Rom.10;5-8).

Hvilken vei gikk så Guds Sønn? Det var som om det var fullstendig mislykket for Jesus å "samle noe til ett" i det hele tatt, mens Han vandret på jorden. Tvert i mot. Selv Hans egne blev spredt, forlot Ham og Han stod der alene. (Sak. 13;7, Mt. 26;31, 56, Johs. 16;32). En underlig og ensom vei gikk Han.

Han i hvem alt i himmel og på jord skulle samles til ett. Og hvor finner du Ham som den ypperste? Jo, i sin fornedrelse. (Filip. 2;5-8). Den foraktede og ille tilredte eiet ingen herlighet som en kunne se med den ugjenfødtes øyne. (Es. 52;14, 53;13). Og derfor kjente de ikke Herren ( 1. Kor. 2;6-8):

For å bli den ypperste på en måte og med en rett som ingen makt verken i himmelen eller på jord eller under jord kunde røve fra Ham eller protestere på, ble han den ringeste og mest foraktede av alle.

Og for at Gud videre skulle kunne tilby oss Kristus som en gave (2. Kor. 9;15, Rom. 6;23) i hele Hans fylde og som sin fylde i legemlig form (Kolos. 2;9-10) måtte Jesus gå den vei som frarøvet Ham all fylde av velsignelse og isteden fylte begeret til randen med Guds vrede over verdens synd. (Es. 53;7-12, Mt. 26;39).

Se på Ham som skulle arve et herligere navn enn englene (Hebr. 1;4) og se hvorledes det navn ble behandlet. Spottet og hånet ble det. Det kongenavn Han med rette skulle bære (Åp. 17;14) fikk Han ved sin stilling og vandring som tjener for den minste. (Mt. 20;28, Johs. 13;13-16).

Han la fra seg sin egen kraft og makt, og så stillet Han seg inn i lydighetsforholdet og avhengighetsforholdet til sin Far, og lærte lydighet av det Han led. (Hebr. 5;7-10)

Han gjorde sine gjerninger på jord fordi Gud var med Ham (Apgj. 10;38) og derfor står Han i dag som allmaktens Herre (Mt. 28;18) og tilbyr seg å være med oss alle dage som vår Immanuel. (Es. 7;14, Mt. 28;20).

Vi går videre: Var det ikke "moll-tonen" som gikk igjennom hele Jesu liv? Han som kom til verden for å gi sitt liv for verden. Lidelse fra begynnelse til slutt. (Luk. 9;58) Ingen forståelse (Joh. 2;24). Alene. Og nettopp fordi Han gikk veien helt ut, så skal tungene løsnes, knærne bøyes, lovsangen begynne, og en dag skal hele skapningen bryte ut i jubel og lovsang som aldri tar slutt. Fullkommen fri og forløst. Og da skal takken, prisen, æren, makten og herligheten tilhører lammet som ble slaktet. (Åp. 5,8-14). Tilhøre Ham som aldri fikk hvile ut mens Han vandret her (Luk. 9,52-53) og som menneskelig talt fikk se så lite frukt av sitt liv, og som derfor i dag står der og tilbyr seg selv som vår hvile (Mt. 1 1;28-30) og som den som vil virke frukten i våre liv (Filip. 1;11).

Han som ble så lite velsignet av menneskene, Han har i sannhet rett til å tilby seg selv som menneskenes velsignelse.

Så ser vi da; at fordi vår Frelser selv gikk veien i alt, så kan vi i dag forlate oss på troverdigheten av ordet om at Han er veien.

Nils Skjælaaen