brev5

Brev nr 5

Gud bevare oss fra det ord som er bare ord og som tillater kjødet å operere som det vil, eller som vi vil. - Det gagner intet. - sa Jesus. (Johs.6;63). Guds rike består ikke i ord, men i kraft. (l.Kor.4;19-20). Gud gi så at teoriens bokstav som sprer død, måtte bli erklært en avgjort krig, og aldri bli tålt i vårt kristenliv; men at virkelighetens og sannhetens ånd som sprer liv måtte fylde vårt daglige praktiske liv. Se 2.Kor. 3;1-6)

Vi kan snakke så mye vi vil om at det ikke er noen fordømmelse for dem som er i Kristus. Det holder allikevel ikke stikk, dersom ikke livets ånds lov i Kristus har fått frigjøre fra syndens og dødens lov. (Rom.8;1-4). Vandrer vi i kjødet og fullbyrder vi kjødets gjerninger, så arver vi ikke Guds rike. (Gal.5;19-21). Men la oss vandre i ånden, så skal vi ikke fullbyrde kjødets begjæring. (Gal.5;16). Han som seiret på Golgata, har gitt oss våpen i hende, har gitt oss kraft, ja, har gitt seg selv for at vi nå skal leve for Ham (2.Kor.5;15). Han har gitt oss livets ord for at vi ved dette skal stride troens gode strid og således forbli i Ham og derfor vandre slik som Han vandret. (se l. Johs. 1;14. l. Tim. 6;12 og 1;18. 1. Johs.2;6).

Må vår vandring som Ham, vitne om at vi er i Ham, og måtte så dette drive oss ytterligere inn til Ham som er ordet.

Når nå dette er sagt, vil vi fortsette å tale sammen om hva vi har i Jesus Kristus, vårt liv. Vel å merke når vi ikke vil gå på akkord med det vi talte om i brev nr 3 og derfor begynne å mene ut vi er blitt noe i oss selv igjen. Nei, vi blir vel aldri noe i oss selv i Guds rike, det er bare i Ham vi blir noe, for at også Han en dag, ja vel egentlig allerede nå, fra dag til dag skal motta æren for alt som virkes. (Salme 68; 29, Es. 26;12, 1. Kor. 1;29-31. Kolos. 1;29).

La oss nå gå tilbake til Job.22 og se hva som skjer med de mennesker som kaster sitt eget gull i støvet. Får de noe tilbake igjen? Ja! De får allmaktens Gud som sitt gull. Himmelens og jordens skaper blir deres Far og Han hvem himmelens og jordens makt er overgitt, Ham får de til sin ledsager. (Mat.28,18-20).

Fordi deres dør er åpnet (Åp. 3;20) og deres hjerter er blitt bostedet for Kristus (Ef. 3;17) herlighetens Konge (Salme 24;7-10) derfor er deres skatt blitt forflyttet fra jord til himmel (Mat.6;19-20). Deres borgerskap er også overført (Filip 3;20) De søker ikke lenger i sin egen gullhaug, men de søker isteden i de uuttømmelige kilder der oventil (Kol. 3;1-2).

De slipper nå å vareta og passe på skattene på et sted hvor tyver hvert øyeblikk kunne bryte inn og stjele, og hvor derfor uro og nervøsitet over hvordan det skal gå, er rådende. Nei, de har som sagt fått dem flyttet inn på et sted hvor tyver ikke bryter inn, nemlig innenfor forhenget, et fast og sikkert sted (Hebr. 6;1 flg.) og stillhet og tillit begynner å råde (Es. 30;15). Og når de har dem der, så løses lystene til det her nede (Salme 73;24 flg.)

Istedenfor en mengde skatter som vi skal passe på, har vi nå bare en, og Han tar vare på oss (2.Tim.1;12-14). Tillatt Ham å verne deg fra stund til stund som sin øyensten (Sak. 2;12). Han kjenner sine (2,Tim.2;19) og når Han så er kjent av sine (Joh. 17;3 og 2. Peter 3;18) da skjer der en vidunderlig virkelig forening. Vi er Hans, og når vi så vil være det, så passer Han på. Han passer på vannet, Han passer på ilden. Ja, Han hegner sin dyrebare eiendom inn med en ildmur rundt omkring. (Es. 43;1-7, Salme 34;8 og Sak. 2;9)

O, du evige mektige Gud og Frelser; å være din det er livet, det er lykke underbar.

Vi har fått en ny brønn, ikke lenger de mange sprukne, falske og selv - lagde (Jer. 2; 13), men den ene faste, sanne og guddommelige. En sprudlende kilde, en livgivende gledesstrøm (Salme 36;8-10), som rinner frisk og klar og hvor vi skal få slukke var tørst. Alle vare kilder løper til ett i Ham (Salme 87;7).

Vi får ørene åpnet og drikker nå uforskyldt av livets vann (Åp. 22;27). Intet å rose oss av hverken i frelsesspørsmålet eller i vandringen som Guds barn. Det er nåden som nå er var styrke (2. Tim. 2;1). Livsens nådebrød og livsens nådevann er blitt, og får være var eneste næring. Annen rettferdighet ønsker vi ikke mere å bli mettet med (Mat. 5;6 og 6;33).Alt som vi har, ønsker vi å kunne fortelle at vi har fått og ikke fortjent. (1. Kor. 4;7). Og alt som er blitt virket og som virkes ønsker vi å kunne føre tilbake til Ham og Hans nåde som har virket det. (l.Kor.15;10, se og Es. 26;12).

Alt som skjer i denne nye familie har sitt opphav i den førstefødte (Rom.8;29). Den annen skapnings fremgang skyldes Ham ved hvem det blev skapt. (Ef. 2;10 og Kolos. 1;15-18). Alt som utføres av legemet føres selvsagt tilbake til hodet (Ef.1,23). Ellers er der noe i veien med det enkeltes lems mening om sin egen betydning. All frukt som finnes på grenene finner sin direkte forklaring i saften som strømmer ut og skaper spirer, blomster og frukt. Johs.15;5 og Es.27;2-6).

Spørsmålet og oppmerksomheten ledes mere og mere på den allmektige og Hans vingers skygge, hvor den avmektige og den som ingen krefter har, søker sitt oppholdssted. (Salme 17;8, 91;1-4 og Es. 40;29-3 1).

Men la oss gå videre for å se hva Herren forteller om dem som i praksis går med på å miste livet (Mat. 16;24-25) og akte vinningen for tap, (Filip.3;7-8) og kaste gullet i støvet (Jobs. 22;24 flg.)

Fryden blir nå ved den allmektige (Job.22;26). Ja, da blir i sannhet gleden i Herren var styrke (Neh. 8;10). Ikke underlig at en øser vann med glede når Herren blir styrken og lovsangen (Es. 12;1-6). Åsynet løftes oppad. Og likesom det står om vår Frelser at Han drakk av bekken og løftet hodet (Salme 110;7), så også om oss som nå ser opp til Ham. Skamrødmen fjernes, som vårt ansikt stråler av glede ved synet av Ham (Salme 34:6). Og der hvor våre øyne er vendt, derfra kommer hjelpen. (Salme 121;1-2). Hodet løftes og frimodigheten preger det ansikt som har sine øyne rettet på troens opphavsmann og fullender. (Hebr. 12;2). Budskapet om at fikentreet springer ut frembringer enn mere glede hos dem som lik Stefanus ufravendt skuer opp dit hvorfra de venter sin forløser. (Apgj. 7;55. Hebr. 9;28). Den retter seg opp. (Luk. 21 ;28 flg).

På grunn av at selvlivets rikdom er blitt vår største fattigdom og Kristi Fattigdom er blitt vår rikdom, så er øyets retning dermed også forandret (2. Kor. 8;9). Fra selvet til selvlivets overmann. Fra jorden til jordens skaper. Fra syndens og dødens lov til livets ånds lov. (Rom. 8;1-2).

Og når vi nå ser videre i Job.22, undrer vi oss da egentlig over at disse menneskers bønner blir besvart? Nei! Hvordan kunne de annet enn bli besvart? De gleder seg og forlyster seg nå i Herren, og Han gir dem deres hjertes attrå (Salme 37;4) nettopp fordi deres motiv for bønnen nå blir det ene: Herrens navns ære. De går med på at deres livs hensikt som Guds barn i Kristus Jesus er å være Hans herlighet til pris. (Ef. 1;6-12). De forblir i Ham og Hans ord forblir i dem og resultatet er gitt. (Johs. 15;7).

Da blir det også grunnlag både for løfter til Herren og deres oppfyllelse. Våre løfter er nå nemlig grunnet og bygget på Hans løfter til oss og deres oppfyllelse i våre liv. Guds løfter, ja og amen i Kristus Jesus vår Herre, frembringer Guds nådes forherligelse idet vi begynner å vandre i dem og forlate oss på dem. (2. Kor. 1 :20-21). Den guddommelige natur blir vår del, fordi vi gjør bruk av Guds løfter som vår del, og da har vi våpenet i våre hender, eller rettere i våre hjerter til å fly verdens lyster. (2. Peter 1;3 flg.)

Våre foretagender blir nå Guds foretagender eller rettere sagt, Guds foretagender blir våre. Våre egne foretagender går i støvet etter som de kommer for å gjøre seg gjeldende, og at det vi da setter oss fore, må lykkes, synes å skulle være klart. Job.22;28)

Da stråler Guds lys over vår vei. Et lys som blir klarere og klarere (Ordspr. 4;18), og selv om det synes å gå nedad, så fører det dog oppad, for det er jo Han, Jesus, som er var vei (Johs. 14;6), vår banede vei. Ja, endog midt i mørket så er Han vårt lys, og mørket blir ved troen på ordet splittet. (2.Kor.4;6. Es.50; 10. Mika 7;8)

Forbønnens tjeneste får nå kraft, for nå går det ikke lenger går ut på å tjene oss selv eller private interesser, men å tjene Ham og Hans navns ære. Den frimodige tillit springer ut fra vissheten om at vi nå er forent med Gud i Hans hensikt ( 1 .Johs. 5;14-15), og vår bønn stiger opp med takk. (Filip. 4;6-7). Da bevarer Guds fred hjertet og tanken i Kristus Jesus. Hjertet får høre den stille, vidunderlige tale: Frykt ikke, reddes ikke. (Johs.14:27). Kjærligheten, Hans frelsende og bevarende kjærlighet driver frykten ut. (1. Johs. 4;10, 18-19).

Så hvis dette er sant (og Johs.7;17 er veien til å bli klar over det) så skulle vel det beste for oss alle være å la vår gullhaug gå i støvet, ikke som en teori, men i det praktiske liv fra stund til stund og vi skal få oppleve som en virkelighet det vi har talt om.

Bergen den 14. januar 1935. Nils Skjælaaen