brev4

Brev nr 4

Feiringen av jul og nyttår er over, men Gud gi at hjertets fest med kongenes konge som gjest aldri måtte være over, ja om mulig, ikke engang avbrytes.

Og som vi hilser hverandre i det nye år, så vil vi ikke begynne med å ta beslutninger og gi løfter og bestemme oss for alt mulig, men meget heller forenes oss i bønnen om at herlighetens fader måtte gi oss visdom- og åpenbarings - Ånd til kunnskap om seg og gi vårt hjerte opplyste øyne så vi kan forstå hvilket håp det er Han har kalt oss til, hvor rik på herlighet arven er og hvor overvettes stor makten er for oss som tror, ja at vi kunne begynne å kjenne Ham som hode over alle ting i menigheter, og i våre liv (E.1;15-23).

Begynte vi å forstå dette, da blev det nok en annen eller rettere sagt en annens kraft bade i løfter og bestemmelser. Ikke vår kraft, men den kraft som Gud viste på Kristus da Han oppvakte Ham fra de døde (Ef. 1,20).

Og når vi nå begynner å snakke sammen ikke om oss selv og vår tilstand i oss selv, men om Ham, vår Frelser, vår stedfortreder, Guds sønn, da må vi nok bruke andre ord og sannheter enn de vi brukte i siste brev. Ikke lenger håpløs, kraftløs og maktesløs. Ikke lenger en skraphaug bortkastet i støvet og blant bekkens steiner. Ikke lenger en fortært herlighet som etterlater seg støv og aske. Ikke lenger en tørr rotstubb. Ikke kjøtt og menneskekraft, ikke sump og forvirring, ikke kaos og virvar, rot og kav, ikke gammelt nedtråkket, ikke meget arbeid og alt forgjeves. For dette er ord og sannheter som gjelder oss og vårt, når vi er sentrum og vil gjøre oss gjeldende. Men Gud være lovet at vi skal få se ganske annerledes rike og vidunderlige sannheter når vi taler om Ham og Hans, og når Han blir sentrum og Han får gjøre gjeldende i stedet for oss.

Men la oss igjen minne om, så sterkt vi kan at både den side som gjelder oss og den side som gjelder Ham, må få gjelde fra stund til stund. Det er vel neppe noe som heter "en gang for alle" i den kristne erfaring. Det er vandring med ansiktet vendt framover mot målet (Filip.3;12-16), det er et liv som leves i lyset fra dag til dag (Ordspr.4;12), det er troens vandring, troens liv (Hebr.10;38), derfor, strid troens gode strid (1.Tim.6;12). Dette understreker vi altså igjen og kommer, om Gud så tillater, å snakke mere om troens vandring i senere brev.

Men tilbake til den forandring som skjer når samtaleemnet skifter fra oss selv til Jesus Kristus avglansen av Guds herlighet og bildet av Hans vesen (Hebr.1;3)

Se på den håpløse, fortvilende sjel som plutselig får øye på allmaktens Gud, på den uforanderlige og store Frelser. Når denne sjel midt i sin triste tilstand - hva den nå kan være - får krype inn i den allmektiges skygge (Salme 91;1), da blir det, ja, da er det håp. Situasjonen med håpløsheten som knyttes til den, kommer i bakgrunnen, og situasjonens Herre med det håp som knyttes til Ham kommer i forgrunnen. (Salme 71;5). Altså ikke at vanskelighetene løses for at Han skal bli stor, men at Han blir stor for at vanskeligheten kan overlates til Ham med løsningen og resultatet og alt. Se på disiplene i båten (Mt.8;23-27). Da Jesus kom frem blev det stille. Se på Peter i Mt.14;28-32. Straks Jesus selv blev dens holdepunkt, var saken 1øst. Se på Asaf i Salme 73;17. Først da Asaf gikk inn i Guds helligdom fikk han forklaring på hva som ellers stod for ham som en gåte. For et vidunderlig svar og for et vidunderlig håp det blir når troens øye festes i helligdommen, innenfor forhenget, på Ham, Jesus, var yppersteprest, var forløser. (Hebr.10;19-24 og Hebr.6;17-20).

I stedet for å se på håpløshetens representant; oss selv, ser vi nå fra stund til stund på Ham som i seg selv er håpet, ja herlighetens håp. (Kolos.1 ;27).

Og hvorfor blir håpet så stort og så sterkt og rikt ? Altså ikke bare det håp vi har om herligheten hist, men håpet om løsning, om svar og om Guds nådes forherligelse i de små dagligdagse foreteelser og livets mange problemer? Hvorfor har vi egentlig så stor grunn for å håpe der? Vi gjentar: Se på deg selv, se på problemet, se på den irriterende, stadig tilbakevendende vanskelighet og du har liten grunn til håp. Se opp igjen på det samme, og du har enda mindre grunn. Og jo mer du ser den veien, jo mer svinner håpet som en sky. Dette er jo ikke veien til løsningen! Nei, håpet kommer ved at øyet blir opplyst (Ef.1;18) ved at synet forandres. Ved ordet kommer det en inn og overskygger alt og alle med sin allmakts skygge. Og denne ene er Herren (Salme 121;5). Og likesom Jesus er veien til frelse, så er Han veien til problemets løsning, til håpløshetens forandring. Han er jo veien (Johs.14;6). Se hvem han er! Han ved hvem alle ting blev til (Johs.1;3), ved hvem verden blev til og som bærer alle ting ved sin krafts ord (Hebr.1 ;1-4). Han som har gjort det største av alt, som har gjort renselse for dine og mine synder ved sitt eget blod (Åp.1 ;5, l. Peter 1;19, Åp.5;9). Han som gav seg selv for oss alle (Gal.2;20). Han i hvem vi har syndernes forlatelse (Kol.1;14). Han hvem Gud har gitt all makt i himmel og på jord (Mt.28;18), og som har fått det navn som er over alt navn (Filip. 2;9, Hebr.1;4). Ja, Han er det, Jesus, herlighetens Konge (Salme 24;1 og 7-10). Han som bød og det stod der, (Salme 33;9). Han vil inn i din sak, inn i ditt problem. Og så skulle ikke Han kunne ta seg av de ting som for deg kanskje synes underlig og umulig? Alle ting gis jo med Ham (Rom.8;32). Og det som er umulig for mennesker er mulig for Gud (Mark.10;27). Skulle noe synes underlig for Gud ? (l. Mos.18;14).

Er Herrens hånd for kort (4. Mos. 11;23). Er det ingen kraft hos Ham til å redde? (Es.50; 2). "JO det er", lyder det fra Guds ord; og fra vitnehæren som har våget seg ut på det samme evige uforanderlige ord og som har våget å stole på den evige uforanderlige Gud og Frelser, lyder ekkoet tilbake: Jo, der er. Makten og æren og prisen tilhører vår Gud og Lammet. (Ef. 3;20-21). Åp. 5;9-13).

Men husk; det er Ham makten tilhører, og for at denne kraft skal bli din eiendom, din erfaring, for at denne kraft som former alt skal bli din, så må du søke Ham, ikke kraften. Så må du komme i forbindelse med Ham og leve i denne forbindelse fra stund til stund. Ikke du den maktesløse; men Han den allmektige er det som nå får tre frem og far bli stående i forgrunnen.

Kommer du i forgrunnen igjen, så er det atter håpløst. Derfor takker vi Gud for at vi alltid skal få lov til ved tro å ha Jesus Kristus, vårt håp, for øye. (l. Tim. 1; 1).

Og gi oss at vi som Guds barn måtte bli helt våkne. (Luk.9;32) så vi og kunne se Ham og Hans herlighet. Mange spørsmål ville sikkert stilne, mang en bitter tanke få sitt dødsstøt og den stille tilbedelse tre frem i stedet. Kan hende verden da skulle få se hva det egentlig vil si å være barn av en allmektig far. Kan hende Kristi brev rundt om kunne bli klarere å lese for mange som nå stusser på om det er Kristi eller verdens brev som representeres ved manges liv. (Se 2.Kor.3;2-6).

Når Kristus begynner å lyse (Ef.5;14) i hjertet (2.Kor.4;6) da åpenbares glansen fra Hans åsyn, da spredes skinnet, da splittes mørket og Guds Sønns livgivende kraft begynner å virke til frelse for fortapte, til liv for døde, til håp for håpløse og kraft for maktesløse. Guds hensikt med Sønnen begynner å oppfylles: Han blir den ypperste. Han blir æret. (Kolos. 1;18, l. Peter 4;11). Han blir stor og Hans navn lovsynges. Som Johannes, trår brudgommens venner tilbake, og brudgommen trår frem. (Johs.3;29-30).

De små rundt omkring, det ringe og bøyde folk som intet annet navn har som de kan ta sin tilflukt til, de samler seg om den store og opphøyde som er i deres midte. (Sef.3;12 og 17). De blir ett og fryder seg med en usigelig og herliggjort glede, nettopp fordi Jesu herlighet fra Faderen er blitt og får være deres eiendom. (l. Peter 1;8 og Johs. 17;22).

De gir fra stund til stund avkall på sin egen storhet og fryder seg i Hans storhet.

De lar Kristi ord bo rikelig i blant seg og synger og leker for Herren i sine hjerter, der hvor Frelseren nå bor ved troen. (Kolos.3;16-17 og Ef.3;14-21).

Bergen den 3. januar 1935.