Det Gamle Evangelium

 

 

 

 

 

Brev nr 3

 

La oss denne gang, til å begynne med å stoppe litt for noe som synes å fremgå klart fra Mat. 16; 21-26 og Johs. 12; 20-26.

Jesus forteller sine disipler klart hvorledes Han måtte gå opp til Jerusalem for å lide og dø. Og hvorledes Han så skulle oppstå på den tredje dag. Alene. Det er nemlig den side av Golgata verk der Frelseren står ganske alene. Ingen medvirken av mennesker. Han skulle jo lide og dø for deres skyld. Han skulle dø for at mennesket skulle slippe den evige død. Han oppstod fra de døde og ble førstegrøden av de hensovede. (l. Kor. 15; 20-22) Hans disipler hadde nok intet med den siden å gjøre. Han blev en forbannelse på grunn av korset. Alene. (Gal.3;13). Han forlikte den fremmedgjorte med Gud, ved korset? (Ef.2;16). Og Han gjorde det alene. Han gjorde fred ved korsets blod. (Kolos.1;20). Han utslettet skyldbrevet i det Han naglet det til korset (Kol.2,14) og Han avvæpnet maktene og myndighetene der på korset ( vers 1 ) og Han gjorde det alene. Om du og jeg hadde vært aldri sa villige til korsets død, så kunne vi ikke ha utført noe av det nevnte.

For at det i det hele tatt skulle bli noe resultat og noen levende kirke på jord, måtte Guds egen Sønn selv fjerne de hindringer som ifølge Guds bud skilte mennesket fra Gud. Og det gjorde han ganske alene. Ingen hjelp, ingen medvirken eller inngripen av noe menneske. Lovet være Lammet!

Men for at livet skal vise seg virksomt, peker Guds ord på en annen side av korset. Nemlig den hvor du og jeg, - som de som har tatt imot forlikelsen tjeneste, som tror på forsoningen ved blodet og derved er blitt forent med Gud igjen, - også er korsfestet med Kristus.

Også denne side må få gjelde.

Se nå igjen på Mat. 16 og Johs. 12. Og der finner vi at det ikke bare var menneskesønnen som skulle miste livet. Han taler ikke bare om seg selv som den som skulle lide korsets død og oppstå, men også om sine disipler og tjenere som slike som og skulle gå samme vei. For fra da av skulle det bli bare en vei. Hans vei, ja, Ham selv.

Denne sannhet lyser oss i møte også fra brevene. Ikke bare Jesus blev korsfestet; men mitt gamle menneske (Rom. 6,6) og ''Jeg er korsfestet med Kristus" sier Paulus (Gal 2,20). Og det fortelles om dem som hører Kristus til, at de har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer. (Gal. 5;24). Og apostlene roser seg av Kristi kors, ikke bare som det kors hvor Frelseren døde for ham, men som det kors hvorved der har skjedd en korsfestelse både med verden og ham selv. (Gal.6,14).

I sannhet et kors som har en overordentlig praktisk betydning, og som i sin anvendelse eier en veldig kraft til å bevare fra verdens og lystens fristelser, samt sette maktene og myndighetene på deres rette plass - den avvæpnede.

Når sannheten begynner å trå oss nær inn på livet, da er det ofte vi har lett for å prøve å vri oss unna, og vi forsøker ofte å finne grunner hvorfor det ikke skulle være nødvendig å legge slik vekt på alt.

Dersom vi ville begynne å dele Guds ord opp, eller verdsette det etter denne eller hin målestokk, da blir det tåke og uklarhet i kristenlivet. En finner lite eller intet av den sti som skulle bli klarere og klarere inntil høylys dag. (Ordspr. 4;18).

La oss nå se litt på hva Guds ord forteller oss om oss selv, hva vi er, har og kan; for at sannheten om Guds Sønn, vår Frelser, hvem Han er og hva Han kan, derved kunne fremstå for oss desto klarere og tydeligere.

Se på Abraham hvilken stilling han var kommet i! (1 Mos. 17). Alt håp var ute. Det vil si det håp som sto til Sarai og han selv. (Rom.4;18 f1g.) Abrahams mulighet i seg selv håpløs, Sarai likeledes. Men så har han håpet til Gud tilbake. Det var alt. Men det var nok. Nå står det til Gud, (Rom.9;16) det er hans håp (Salme 39;8) og det gjør ikke til skamme. (Rom.5;5) Så er hans sjel stille. (Salme 62;2-6). Hans tro er håp til Gud. ( 1,Pet. 1;21).

Se på Juda folk i 2. Krøn. 20;12 flg.: Ingen kraft i dem mot fienden. Men idet de erkjenner å være maktesløse, vender de sine øyne til Herren. Det var alt. Men det var nok. De stilte seg frem, de stod og så; og så stred og seiret Herren. En underlig vei.

Jobs. 22de kap. forteller oss også om noe som kan være godt å komme i hu. Gullet, altså Ofirgullet, det edle fine metall byr Han oss å kaste i støvet. Ikke bare det metallet som er urent og uedelt; men alt. Godt og vondt, rent og urent. Hvorfor? Jo, for alt vårt, enten det ser ut som gull eller jernmalm, så er det allikevel håpløst fordervet og bare verdt å kastes i støvet. Var det ikke i grunnen det Paulus taler om i Filip.3 når han akter alt for skarn, ja selv det som var en vinning ? Og hva skjer så? Vi får Den Allmektige som vårt gull. Men den side som dreier seg om hva Han, den allmektige Frelser og Gud vil være for dem som bøyer seg for sannheten, skal vi tale mer om i senere brev, om Gud gir lov til det.

Nå vil vi gjerne stoppe ved den siden som gjelder oss og hva vi er.

Guds ord går dypt. Det trenger seg inn i sentrum. Ja, rett inn i bunnen av vårt vesen. Når Herren fortærer menneskets herlighet som møll, da kan det ikke være mye verdt, og når hvert menneske er bare tomhet. da fins der ikke mye innhold i det. (Salme 39;12) Og når Salme 103;14. taler som den gjør, så la oss ikke bruke det som skalkeskjul for våre skavanker og skrøpeligheter, men heller la det minne oss om hvem vi er og hva vi er for at vi ikke skulle driste oss til å innbille oss noe mer enn det som er sant. Når satan kommer med sine hovmodspiler, la oss da komme i hu det som står skrevet. Måtte dette heller bli vår måte å bruke Salme 103;14 på.

Våre løvrike grener skal hugges av, treet skal kvistes og ribbes, så det bare blir en stubb igjen. (Es.10;33). Det høye skal fornedres og Herren snu opp ned på det bestående, inntil Messias kommer. (Esek. 21;26-27).

Men nå er Han jo kommet og da skulle vel det høye og store blant Guds folk være en bannlyst ting, for det var jo et ringe og nedbøyet folk Han ville levne seg. Det stolte skulle fjernes fra Hans hellige berg. (Sef.3;11-12).

Kjødets dårlige tale om hva det har, hva det vil og hva det kan, vil han jo få til å forstumme mer og mer ved sin Ånds tale. Men så finner man i stedet Edoms-, Esaus-, Kjødets- tale rundt om blant dem som nå skulle ha fått ett nytt språk. Ikke Esaus ætt, men Jakobs. Ikke kjødets kraft, men Åndens kraft. Ikke jeg vil, jeg kan, jeg skal; men Han vil, Han kan, Han skal. For en forskjell !!!

La oss lytte litt til kjødets tale som den er åpenbart oss i Guds ord. Hovmodets og selvtilliten tale. "Om det er gått galt, så skal vi klemme på igjen. Vi gir oss ikke". (Mal.1;4) Men hjertets hovmod bedrar alltid (Obadias vers 2-4) Og "Babels" prangende tale (Es.14;13-14) lyder også i dag for oss som sier at ve er vandrere i "Lammets fotspor".

Og selv om vi ikke akkurat bruker slike svære og påtakelige "kjødets" talemater, så tenk etter hvor ofte vi snakker om at vi skal gjøre dette og hint: Og selv om det går galt og bygningsverket ramler i grus, så skal vi ta fått igjen. Det skal gå engang. Det skal nok bli bedre og engang lykkes. - Det lykkes aldri før Herren får snu opp ned på det bestående. Nemlig at du og jeg går ned og Han står opp. Kjødet overgis til døden, for at Kristus kan bli livet. Og når Gud gjennom apostlene så klart forteller oss at i oss, i vart kjød bor intet godt (Rom. 7;18), hvorfor så vente at vi skal kunne klare noe godt. Når der står at det ikke er ved makt og kraft, men ved Guds Ånd at verket skal gjøres (Sak.4,6), hvorfor så klemme på med makt og kraft?

Vi er mennesker (Esek.34;31) og alle mennesker er i sin forvillelse kjød (l.Mos.6,3), og kjødets attrå er fiendskap mot Gud (Rom.8;6-8). Hvorfor så bli regnet blant de forbannede ved å stole på kjødet (Jer.17;5) når Guds ord er så klart?

Se litt på Salme 44;1-9 og hvem som gjør verket. "Du, gjorde det. Ved Deg ! Ved Ditt navn!". Og Salme 33;16 følg. forteller oss samme sannhet som Sak.4.

I sannhet dømmende ord for den som tykkes seg å formå noe. Når korset blir den tale som dømmer meg for å være uendelig maktesløs, da blir korset en dårskap og til forargelse. Ja, da får Kristi kors fiender, også blant dem som ellers kanskje ville regne seg som tilhørende Guds menighet på Jord.

Korset får ikke alltid lov til ved sin dødsdom å avsette det naturlige som udugelig, og innsette det åndelige som det eneste dugelige i Gudbarnets liv. (l.Kor.2;14). Heller ikke får korset alltid lov til å avsette kjødets attrå til de jordiske ting for å innsette Åndens attrå til de himmelske. Og så blir man fiende av Kristi kors. (Filip.3,18-21). Og så krymper vi oss for korset som kjødets eneste rette plass. Sannheten i Gal.2;20, 5;24, 6;14 og Obadias vers 17 holdes ofte på avstand da de skjærer så dypt. Og hva skjer ?

Det blir kjødets stillestående sump og Babelsk forvirring istedenfor Åndens sprudlende liv og himmelsk Jerusalems orden. Kjød i stedet for Kristus. Vi og vårt isteden for Ham og Hans. Kaos og virvar isteden for ro og orden. Nervøsitet og oppkavethet istedenfor stillhet og tillit. Avsvidde og nedtråkkede gressganger, visne blader og ufruktbare grener, mye bråk, mye strev, lite utført.

Hvorfor egentlig regne opp? Vi er vel dessverre altfor godt kjent med det hele. Er vi ikke ?

Men la bare billedet av oss være trist, ja så trist at vi som Abraham er håpløse i oss selv. Og dersom dette bildet er sant, så la oss bøye oss for det og ikke prøve på å få det bort. La det få stå. Og når så skulle hende at vi tar våre øyne bort fra Jesus, Guds billede, og så ser på oss selv, måtte Gud så få sette dette speil foran oss så vi kjenner oss igjen (Jak. 1; 23). Da vil vi nok hurtigst mulig se å få vårt syn festet på ham igjen og se inn i herlighetens speil (2.Kor. 3, 18) så forvandlingen til det samme bilde kunne fortsette.

Og når saken står slik da er jo bare en vei, korsets vei, dødens vei, også for oss, den korsfestede Frelsers disipler. Da skal også vi lære å sette var lit til Ham (2.Kor.1;8-l0) og vi skal lære å kjenne Ham i Hans oppstandelses kraft.

 

Kristiansand den 5. desember 1934