Det Gamle Evangelium

 

Tiende Figur


Den frommes og rettferdiges død.

 

Et menneske som standhaftig vedblir i troen og i gudsfrykt inntil enden, legger seg endelig når hans siste time kommer, glad og rolig på sitt dødsleie Han frykter hverken døden eller dommen for begge treffer ham ikke, som Jesus har forsikret oss, når Han sier: Den som hører mitt ord og tror ham som utsendte meg, han har evig liv og kommer ikke til dommen, men er gått over fra døden til livet. Joh. 5, 24.

Slik ligger nå den rettferdige der, rolig i sin samvittighet, fordi hans synder er ham tilgitt, og han nyter Guds Nåde og fred i sitt hjerte. Han trykker korset til sitt bryst, for å vise sin kjærlighet til Jesus Kristus den Korsfestede, som han hele sitt liv har båret i sitt hjerte. På Ham har han ene og alene alltid satt all sin tillit, og som nå også i døden er hans eneste håp og siste tilflukt.

I Ham levde han og i Ham døde han. Av hans vennlige ansikt lyser frem hans indre fred, den guddommelige trøst, den Åndens Salvelse, som bor i hans hjerte. Øyne og hjerte er vendt mot Himmelen, og hele hans åsyn uttrykker og sier hva hans indre tenker: Jeg ønsker å oppløses og være med Kristus. Guds Engel venter på hans sjel inntil den har fullendt, for å bære den i Guds skjød. Er den endelig utløst av legemets og dødelighetens bånd, så iler den Ham i møte, på Ham som den her har trodd og håpet på, som den har elsket uten å se Ham. Nå skal den stå for Hans Ansikt, Kristus iler dem i møte, og rekker ut sine armer og sier: Kom du fromme og tro tjener, du har vært tro over lite; jeg vil sette deg over meget gå inn til din Herres Glede. Satan må vike med skammen. Hvilken glede, hvilken fryd det da vil være å se Kristus, ansikt til ansikt, se Ham som Han er, og nå bli Ham lik i herlighet og salighet - hvem kan beskrive dette? Slik dør den rettferdige, den som tror på Kristus, og blir standhaftig ved i kamp mot synden, verden og djevelen. Et så herlig utfall får den frommes kamp og lidelse! Å, måtte det oppmuntre enhver til å tro, å kjempe, ikke trøtne, stride med all iver for å komme inn igjennom den trange port og lykkelig fullende løpet! Her oventil venter en herlig krone! En uvisnelig, ubesmittet, herlig arvedel!

BØNN

Å Herre Jesus Kristus! Hvor vel vil jeg engang på min dødsseng være tilmote, når jeg har Deg i hjertet, når Du er hos meg, og trøster meg! Hvem vil da forurolige og fordømme meg? Mine synder? Dem har Du tilgitt meg. Du har rettferdiggjort, avvasket, renset og helliget meg ved Ditt dyrebare blod. Skulle satan kunne anfekte og skrekke meg? Nei, Du har overvunnet ham, tatt makten fra ham; han kan ikke noe imot meg - ja Du er død og oppstanden for meg, og sitter hos Guds høyre hånd, ber for meg og treder frem for meg. Rom. 8, 34. Ikke noe vil derfor i døden kunne skille meg fra Din kjærlighet. Kun kjæreste Jesus! la meg leve i Deg og dø i Deg! La meg rett trofast henge ved Deg og aldri vike fra Deg! Gi meg Nåde til daglig å avdø alt hva som ikke er av Deg, og rive mitt hjerte løs fra alt hva som ikke følger med meg i døden. Vekk opp i meg en inderlig lengsel etter det himmelske evige Rike, så min vandel allerede her må være i Himmelen, hvor jeg er innskrevet som borger, og opptatt blant Guds husfolk. Dette salige håp, engang å være hos deg, vil oppfylle meg med bestandig lyst til å gjøre godt, uten å bli trett, fordi jeg engang uten opphør kan høste. La meg dernest, kjæreste Frelser! aldri slippe tilliten til Deg, til Din barmhjertighet og kjærlighet, men la meg stadig håpe og stole på Din lidelse og død, på Din uendelige dyrebare fortjeneste, at Du er død for meg, og Du lever for meg fra evighet og til evighet! Amen.

Til deg, O Jesus! roper Mitt hjerte allenstund, Jeg ei forgjeves håper, A trøstes av din Munn. Du, som har meg forsonet, Min Brøde slettet ut, Og sitter seierkronet Min Talsmann hist hos Gud: På deg jeg trygt kan lite uti all Angst og nød: Ja la meg overvinne All Verdens kamp og strid, Og evig hvile finne hos deg, 0 Frelser blid! Så venter jeg med lengsel, Fra Støvets jammerstand, Du meg engang vil hente, hvor der er godt å vente. Og hvor Du Kronen henlagt har For den, som tro til Enden var!