sjette

Sjette Figur

Et menneskehjertes tilstand, der iveren kjølnes, og
som igjen får verden kjær.

Du ser i denne figur et ansikt, som ser frekt omkring med det ene øyet; det andre øyet er søvnig. I hjertet er Kristi lidelsestegn blitt mindre. Nådens stråler utslukkes, stjernen - troen - blir mørkere, og har tapt sitt lys og sin glans. Det viser oss at mennesket blir mer lunkent og søvnig til det gode, forsømmer årvåkenhet og bønn. Og derimot ser hen på verdens tomheter, og stadig tillater seg flere av verdens fornøyelser og kjødets nytelser; mens han samtidig alltid tenker mindre på sin Frelsers lidelser, alltid sjeldnere ser opp til den Korsfestede, hans tros begynner og fullender, og slik litt etter litt taper Ham av hjerte, så utslukkes andakten, kjærligheten til Jesus blir kald, Nåden viker, troen vakler og dør, det blir mørkt, tykt og kaldt i hans hjerte; det blir likegyldig og dovent, og hva skjer nå?

Mannen med dolken, som forestiller verden, trenger nå igjen med makt inn i hans hjerte, fordi han ikke mer har noen troskraft, noe mot, ikke noe klart lys, ingen kjærlighet, så frykter han for verdens trusler, eller han blir bedradd av dens smiger og tillokkelser, og får den igjen kjær.

I en slik tilstand kommer nå også satan igjen, og sleper og bærer de gamle dyr igjen inn i hjertet, og det lykkes for ham mye lettere nå som han ikke finner noen vakt, ingen motstand mer, fordi mennesket er blitt lunkent, lat i bønnen, og ikke skyr leilighet til synd, men selv utsetter seg for faren.

Engelen eller Kristi Nåde, prøver vel å drive ut satan, men da mennesket selv ved synden åpner dører og porter og ikke våker og ber, ikke medvirker trofast med Nåden, så trenger synden og ved synden satan igjen inn i hjertet.

Her gjelder det altså det som Jesus sa: Våk og be, så dere ikke faller i fristelse! Be uavlatelig! Bønnen er sjelens kristelige liv; hvor bønnen opphører, der opphører alt godt bønnen er det åndelige åndedrag. Hvor det uteblir, eller blir svakere, der dør alt det gode. Slik også når vi ikke våker, men blir søvnige, så kommer fienden og sår ugresset blant hveten.

Et ubevoktet og ubevæpnet hjerte står åpent for alle fiender, for synd og satan. La altså den hellige vakt - bønn og inderlig andakt, med øyet festet på Jesus den korsfestede aldri vike fra din sjel, aldri sovne av, så at ikke noe urent skal trenge inn i Guds tempel og forderve det, ellers vil Gud også forderve deg. Våk og vær edrue, for djevelen, deres motstander, går omkring, som en brølende løve, og søker hvem han kan oppsluke; stå han imot, faste i troen. 1. Pet. 5, 8-9. Derfor, den som synes å stå, se til at han ikke faller! 1. Kor. 10, 12. Vi må aldri avlegge den våpenrustning som Paulus i Efeserne 6, 18-19, så skjønt beskriver; for vi har, som han sier i v. 12, ikke bare kamp mot kjød og blod, men mot Fyrstedømmer og makter, nemlig med verdens herrer, som hersker i denne verdens mørke, med de onde ånder under himmelen, som forfølger oss med gloende piler. Disse kan bare slukkes ut med troens skjold. Troen må derfor alltid være fast og levende, kjærligheten brennende, og det kan kun skje, når vi aldri slipper Jesus og Hans lidelser av øye og hjerte, når vi vender vårt blikk bort fra verden og dens tillokkelser, og stadig ser opptil Ham; når vi lukker vårt hjerte for syndens lyst, og stadig vedlikeholder omgangen med Gud, Guds nærhet; alltid er oppmerksomme på Guds nådedragelse og Den Hellige Ånds rørelser og hengir oss til dem. Troen mister all sin kraft, sitt lys og liv, kjærligheten blir kald, når grunnen som de hviler på, Jesus den korsfestede, viker ut av hjertet.

BØNN

Herre! Du utforsker meg, og kjenner meg - Du hjertekjenner! Du kjenner min svakhet, mitt hjertes ubestandighet, at det så lett kjølner i kjærligheten, og blir svakt i troen! Du vet hvor mye tilbøyelighet jeg har til synden og verden, hvorledes jeg skyr og flyr all møye, all alvorlighet og selvfornektelse og våken over mitt hjerte. Styrk meg, oppliv meg, hold meg oppreist og standhaftig - uten Deg klarer jeg ikke noe! Slipp meg ikke, dra ikke Din hånd fra meg, Gud! min Frelser! Jeg kan ikke bli i deg, når du ikke holder meg og blir i meg. La ikke lyset utslukkes i meg, kjærligheten ikke bli kald, tilliten ikke avta, troen ikke dø! Gi meg stadig nye krefter og lyst til bønn! Skjenk meg frimodighet til alltid å se opptil deg! Gi mitt øye munterhet til uavlatelig å henge ved Deg, at jeg bestandig må styrkes ved din lidelse! Vend mine øyne bort, så de ikke ser på forfengeligheten.

O gi meg nåde til Mot synden rett å stride, Stå meg i striden bi
Og gjør meg seierrik! Lar meg tålmodighet, I hva jeg her skal lide,
Og så i strid og kors og død å følge deg! Inntil du henter meg
Opp til din himmelsal, Der deg, min Gud, til pris Å være evig glad!

Ja skriv Dine sår og vunder Jesus! I mitt hjerte inn,
At jeg alltid dem begrunner, gjemmer dem i sjel og sinn.
Frister meg da noen lyst ser jeg smerten i Ditt bryst,
Tenker på Din pine stor, som min synd Deg kostet har,
Varsomt lær Du meg å gå, intet stole på her nede,
sukke bede at jeg må hentes hjem til saligheten.