Uten

Å være kristelig "med" - uten DEN NYE FØDSEL

Av Poul Madsen

Det finnes atskillige eksempler på kristelig engasjement på høyt plan, ja, på misjonsplan med tilsynelatende suksess, på lederplan, på prekesto1en, m.m. uten en personlig erfaring av det under ovenfra, som Bibelen kaller å "fødes på ny" (Joh. 3:7).

Det har vært en både ydmykende og uhyggelig opplevelse for meg å møte slike mennesker, man trodde så godt om, og som det tilsynelatende gikk godt for både mht. bibelkunnskap og det, vi kaller evangelisering, og som allikevel ikke "sto distansen", men "falt fra" - livløse og iskalde.

Prinsipielt er det intet nytt under solen. Slik har det alltid vært. Kun 1/4 av såmannens såkorn "falt i god jord og bar frukt" (Matt. 13:8), - resten ble i siste ende ikke til noe. Allikevel tror jeg, åndelige forførelser og "naturtro' etterligninger vil bli mere og mere raffinerte, ettersom vi nærmer oss den endelige avslutning på evangelietidsalderens historie.

Jeg har ofte sitert William Booth, Frelsens Hærs grunnlegger, men ikke helt nøyaktig. Her er, hva han sa, helt profetisk: "I de siste tider vil det bli religion uten den Hellige Ånd, - tilgivelse uten syndsbekjennelse - frelse uten gjenfødelse - Himmel uten helvete... " Og han tilføyde: "Det eneste, som kan demme opp mot denne utvikling, er en vekkelse ved den Hellige Ånd"

Den bekjennende kristne menighet - kristenheten - står midt i denne alvorlige nød, og det vil bli enda verre. Det vil bli uttenkt "programmer", sunget sanger på både dansk og utenlandsk, spilt frisk og livlig musikk, evangeliet vil bli dramatisert profesjonelt og "gripende", det vil lyde emosjonelle "vitnesbyrd", begeistringen vil være stor, både kropp og sjel vil respondere til de friske rytmer, aktivitetsnivået vil være høyt, - uten at det er skjedd noe som helst av evighetsverdi. Den hellige beven overfor den tre ganger hellige Gud i erkjennelse av sjelens fortapte tilstand vil være ukjent, Åndens vitnesbyrd om evig barneforhold mangler i hjertet, - omdreiningspunktet vil være velmente anstrengelser, opplevelser eller religiøs psykologi med mennesket i sentrum - uten sant hvilepunkt og forankring i Jesus Kristus og Ham korsfestet.

Jeg taler med beven om dette, for jeg har, som sagt, hatt atskillige eksempler på dette åndelige selvbedrag uhyggelig tett inn på livet - både i min egen, religiøse slekt og i evangeliets gjerning.

En advarende røst mot nettopp åndelig selvbedrag høres sjeldent. Og dog er den så påkrevd med evigheten for øye. Jeg husker en nær venn i Norge engang uttale: "Da jeg som ung hørte de alvorlige ord "du må fødes på ny"; da forsto jeg, at jeg var fortapt!"

Noe lignende sa en ung pike i Romania til meg denne vår. Hun var ellers regelmessig kirkegjenger, men forsto plutselig, at hun manglet livet, da hun lyttet til en alvorlig forkynnelse om å bli født på ny.

Må en lignende oppvåknen skje iblant oss! Er det noen, som vil være med å be, rope til Herren om just dette? Eller mener vi i vår kristelige sorgløshet, at det nok skal gå altsammen? Hvem sier det? Ikke Gud!

"Det heter jo: "Våkn opp, du som sover; og stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg!" (Efes. 5:14).

Den religiøse Nikodemus

Gjenfødelsens under er nevnt atskillige steder i Bibelen i forskjellige sammenhenger og på forskjellig måte, men kun et sted taler Herren direkte på tomannshånd med en søkende sjel om den nye fødsels nødvendighet: "Sannelig, sannelig sier jeg deg, ingen kan se Guds rike hvis han ikke blir født på ny " (Joh. 3:3).

Akkurat slik ble det ikke talt til f.eks. den gråtende synderinne (i Luk. 7), den falne samaritanske kvinne (i Joh. 4), ekteskapsbrytersken (i Joh. 8), Matteus ved tollboden (i Matt. 9) eller røveren på korset. Alle disse behøvde naturligvis også den nye fødsel for å se Guds rike, men her behøvde Herren ikke å understreke gjenfødelsens nødvendighet, da disse mennesker til fulle kjente deres ulykkelige stilling og deres behov for vår Herre Jesus Kristus som deres fortapte sjelers eneste Frelser.

Annerledes med Nikodemus. Han var religiøs, hadde høy status i det fromme hierarki eller som vi i dag ville si: Han var en av de ledende menn i kristelig arbeide med en "kristendom", ingen våget å anfekte. Slike mennesker er vanskelige, ja menneskelig talt umulige å nå riktig inn til. De kan henvise til betrodd ansvar, andre medlemmers tillit, god bibelkunnskap (som ofte gjør dem i stand til å "åpne et møte" med et oppbyggelig bibelord) og kanskje også til relevant utdannelse (bibelskole, teologisk fakultet el.lign.) Det vrimler med moderne Nikodemus'er på alle nivåer og i alle kristelige sammenhenger. Brorson hadde nok slike selvbedratte sjeler i tankene, når han synger:

Jeg véd, vel mange suger gift
av nåden, som os trøster.
De har Guds ord og hellig skrift
til skjul i deres lyster,
De siger; det har ingen nød,
de håpe tør på Kristi død
endog i deres synder.

Religion og trosbekjennelse har de til overflod, men ingen syndserkjennelse innfor den hellige Gud, hvis hellige ord de dog fripostig forskanser seg med.

Nikodemus hadde lagt opp til en religiøs, uforpliktende (akademisk) samtale med Herren, men til den store teologs undring ble han "forstyrret" med ordene om, hvor lite alt annet gagner i forhold til den nye fødsel. Hvor dog den selvbedratte kristenhet trenger til en slik åndsbåren, vekkende "forstyrrelse" i en tid, hvor det på overflaten hersker: "Fred og ingen fare!" (1. Tess. 5:3).

Herrens ord: "Ingen kan..." (v. 3 og v. 5) understreker det naturlige menneskets avmakt og hjelpeløshet, som ytterligere forsterkes av den bydende nødvendighet: "Dere må..." (v.7). Det var just denne ydmykende erkjennelse, den religiøse Nikodemus måtte bringes til. I vekkelsestider, hvor vi får med Gud å gjøre, er det alltid vitnesbyrd om avmakt og håpløshet i en slik grad, at det kan være ganske forferdelig å være vitne til. Og dog er det sunnhetstegn og en del av den ny fødsels smerte. Her er ingenlunde tale om overfladisk "å beslutte seg for Jesus", men om vakte sjeler i dyp syndserkjennelse, som takknemlig griper om korsets evangelium.

Jeg forsto godt en for lengst hensovet skotsk forkynner, J.J. Adam som engang i Norge uttalte: "Jeg hører så mange si, at de er frelst. Jeg lengter etter å høre noen si: "Jeg er fortapt!" Fra sin rike vekkelsestid på Færøyene for mange år siden visste han mere enn noen, at frelse er ikke noe lettkjøpt - en opplevelse nesten pr. automatikk som ved å trykke på en knapp.

Den sorgløse kristenhet

Vé-ropet over det programmettede kristelige establishment med masser av "religion uten den Hellige Ånd" (Booth) hører vi bl.a. hos profeten Amos: "Ve Sions sorgløse menn, og de trygge på Samarias fjell...de kvitrer til harpeklang og oppfinner strengelek som David.." (Amos 6:1,5). På kristenhetens velutstyrte plattformer gås det "friskt på", begeistringen er stor, kroppen vugger i takt med de moderne rytmer, evangeliet dramatiseres etter alle kunstens regler, det gripes kokett om de løse mikrofoner, de innstuderte miner er lutter smil, øyenkontakten er inderlig", det fyker inn imellom med vitser og friske bemerkninger, det klappes i hendene, den sjelelige umettelighet kjenner ingen grenser - og vår listige sjelefiende djevelen gnir seg i hendene. Hans spesiale er ikke nødvendigvis åpen umoral (det har han sine demoner til), men religiøs forførelse. Og han har "vekkelse" på sitt område.

Jeg hørte en gutt på 11 år troskyldig spørre sin Far på vei ut fra et meget "lovsyngende" aftenmøte: "Hvor lenge skal de bli ved med alt det?" Han var vant til noe annet i sitt gudfryktige hjem, hvor Kristi ord bodde rikelig, og hvor det også ble sunget til Herrens ære, men han følte seg tydeligvis ikke hjemme i denne moderne utgave av "Larmende sang" (2. Mos. 32:18, ny ovs.). Ja, hvor lenge? kan vi spørre med gutten. Herrens langmodighet er stor, men selv for den er det en grense. Og denne dom vil også ramme den frafalne kirke: "Se, deres hus blir overlatt til dere selv; øde og tomt!"(Matt. 23:38, nyovs.).

Evangeliets fordring

Det lød i den nattlige samtale med Nikodemus enda et mektig, bydende "må"; som skulle bli hans eneste redning: "Og likesom Moses opphøyde slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen opphøyes, for at enhver; som tror, skal ha evig liv i Ham..." (1oh. 3:14-15). Det er, som om Herren vil si til den jødiske rådsherre: "Jeg har foreholdt deg nødvendigheten av, at du må fødes på ny. For at det kan skje, må jeg opphøyes på det, som svarer til slangens opphøyelse i ørkenen, nemlig "Golgata kors."

"Enhver slangebitt, som ser hen på den (kobberslangen), skal leve!" (4. Mos. 21:8). Det kaller vår Herre Jesus å tro. Å tro er å "se". Å se bort fra oss selv - og fra andre mennesker - hen til Ham, som bar vår skyld og tok vår straff Han bar våre synder, hver og en, på sitt legeme opp på korsets tre, sier Ordet (1. Pet. 2:24). Dette evangelium er for "enhver", enhver "slangebitt", d.v.s. enhver, som er kommet til erkjennelse av sin synd innfor Gud. "Straffskyldig for Gud" (Rom. 3:19) er den nytestamentlige betydning av ordet "slangebitt".

Og ordet "enhver" gjentas i det veldige ord, som er blitt kalt "den lille Bibel", eller som Luther kalte for "miniatyr evangeliet": "For således elsket Gud verden, at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at enhver; som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv." (Joh. 3:16)

En mann skrev hånlig til meg: "De kristne har en hevngjerrig Gud, som skulle formildes, ved at Jesus ble henrettet eller lot seg henrette." Denne mann ikke bare hater evangeliet, men han forvrenger det også - grovt enda. Vår Herre Jesus Kristus døde ikke for å gjøre det mulig for Gud å elske oss. Han elsket oss helt fra begynnelsen og så høyt, "at Han gav sin Sønn..." I samsvar hermed leser vi i 1. Joh. 4:9: "Derved er Guds kjærlighet blitt åpenbart iblant oss, at Gud har sendt sin Sønn, den enbårne, til verden, for at vi skal leve ved Ham. "Og videre: "Deri består kjærligheten: ikke i, at vi har elsket Gud, men i, at Han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder "(v 10).

Kristi kors er det klareste utrykk for Guds kjærlighet til oss, og der får vi den klareste forståelse av oss selv som syndere, uansett om vi er en lovlydig Nikodemus eller en lovløs røver. Enhver fortapt sjel, som tar imot denne korsets kjærlighet i takknemlighet og oppgir sin tross mot Gud, er ikke fortapt mere. Det evige liv er da allerede begynt! Den nye fødsel er en realitet! For "alle dem, som tok imot Ham, gav han makt (rett) til å bli Guds barn, dem, som tror på Hans navn. De ble ikke født av blod, ei heller av kjøds vilje, ei heller av manns vilje, men av Gud"' (Joh.1,11-12).

Å ta imot vår Herre Jesus Kristus er å ta Ham på ordet og si takk. Og dermed bekjenne, at det, Gud har vitnet om sin Sønn, er evig sant. At Han har rett og jeg urett. Alternativet er å gjøre Gud til en løgner. "Den, som ikke tror Gud har gjort Ham til løgner; fordi han ikke har trodd på det vitnesbyrd, Gud har vitnet om sin Sønn. "(1. Joh. 5:10).

Da evangeliets fordring ble trukket opp for en ung mann, innså han ved Guds nåde, at ytterligere, oppsettende diskusjon var nytteløs. Vi bøyde sammen våre knær, og jeg hørte ham bekjenne sin tro på sannheten av det ord, Gud har gitt oss om sin Sønn, idet han samtidig uttrykte smerte over å ha ventet så lenge. Her var ikke tale om anstrengelser eller krav som skulle leves opp til - kun takknemlig mottagelse av Guds ufattelige gave i Jesus Kristus. Han ble født på ny!

Også den religiøse Nikodemus ble født på ny. At det virkelig var skjedd noe med ham, ser vi så gripende gjennom hans kjærlige omsorg for Herrens legeme - nå i full offentlighet: "Men Nikodemus, som første gang var kommet til Jesus om natten, kom også og bragte en blanding av myrra og aloe, omtrent hundre pund" (Joh. 21:39).

Nikodemus var nok en disippel i det skjulte et stykke tid - akk, det prøvde jeg også som 15-åring det første 1 1/2 år - men det nye liv måtte frem av skjulestedet - og se, hvor han kommer slepende med kostbarheter i fullt dagslys for Jesu skyld! De gode gjerninger er åpenbare, sier apostelen, "og de, som det er annerledes med (som i Nikodemus' tilfelle), kan ikke skjules i lengden!" (1. Tim. 5:25).

Til toppen